Beroligende om døden

I De Utvalgtes behandling av død i teaterinstallasjonen Fem forestillinger om døden dominerer trygghet, humor,

Fem fortellinger om døden

Av De Utvalgte

Tekster: De Utvalgte, aktørene, Randi Rommetveit og Karl Ove Knausgård

Med: Eva Bøe Moen, Kari Vik Knutsen, Hans Wedvik, Kari Winge Onstad (stemme), Aurora Winge, Hans Magnus Ryan, Snorre Sjønøst Henriksen, Tommy Olsson, Helle Bendixen, Kjersti Alm Eriksen, Anne Gerd Grimsby Haarr, Torbjørn Davidsen, Anne Holtan, Boya Bøckman, Kari Holtan

Urpremiere Black Box teater, 7. oktober 2020

kjærlighet og høytidelige smittevernritualer, mens det sensasjonelle og grusomme ved døden er tonet ned.

Utøverne i forestillinga er som utstillingsdokker, forskningsobjekter, dyr i bur, labrotter – eller bare helt vanlige butikkansatte eller resepsjonister av i dag. De fleste av de seks spilleplassene installasjonen består av er nemlig omringet av glassvegger, kanskje mest av smittevernhensyn, men det skaper også en helt spesiell publikumsopplevelse.

På forhånd har vi i publikum ikledd oss munnbind og hodetelefoner og blitt inndelt i grupper på sju. Stemmen til kunstkritikerkjendis Tommy Olsson gir oss strenge og utvetydige instrukser rett i øret. Vi følger ordre, lar oss lede inn i mørket på Black Box Teaters store scene, og tar ikke av headsettene så lenge forestillinga varer.

Høytidelig

Fem forestillinger om døden består av seks (!) forskjellige monologer kretsende rundt døden som tema, for det meste framført på lydsporet mens utøverne inni glassburene utfører hverdagslige handlinger. Døden som tematiseres i fortellingene er i det store og hele knytta til alderdom – her er ikke død som følge av ulykker, krig, sykdom, fattigdom, selvmord. Men også den aldersrelaterte døden er skremmende og uhåndgripelig, og som vanlig behandler De Utvalgte mørke temaer på en omsorgsfull og lavmælt måte.

Hver enkelt publikumsplass foran glassboksene er markert med hvit tape på gulvet. Svartkledde publikumskontakter svinser umerkelig inn og ut av skyggene med rengjøringsspray og kluter, og leder oss ordløst mot neste publikumsplass.

Smittevernet rundt teaterinstallasjonen får slik en rituell, høytidelig og symbolsk funksjon. Det glir naturlig inn i helheten, som en forsiktig påminning om vår egen dødelighet.

Kveg

Jeg blir merkelig trygg av disiplinen rundt kunstmøtet, av å føres rundt som kveg i mørket, av at De Utvalgte har en så tydelig og velregissert plan for vandringen. Kvegfølelsen blir ikke mindre av at vi foran første glassmonter stilles opp enkeltvis i båser. Samtidig leder bås-veggene tankene mot pistoltrening, som om vi gjøres klare for å plaffe løs på blinken foran oss.

Men i glassboksen vi ser inn i sitter en eldre mann i bare helsetrøye, barbeint og med et trøtt drag over ansiktet, i et rom innredet som en gammeldags stue. Mørk, blomstrete tapet, persisk teppe, hjortetrofé på veggen, tikking av ei bestefarsklokke. Min assosiasjon til våpentrening gjør at jeg føler mitt stirrende blikk som for hardt mot mannen i stua, som om vi i publikum aggresivt bryter inn i en privat setting.

Rollefiguren virker iallfall ubekvem der han sitter. Mens han stirrer ut i lufta rører han urolig på seg, tar seg til hodet, tramper forsiktig med de bare tærne. Teksten vi hører i headsetet kverner og går i sirkel slik at man gjetter at den skal illudere tankene hans. Han tenker om og om igjen på om han kanskje skal ta seg en ny kopp te, at han liker å drikke te for nervenes skyld, og at han «blir kvalm av å drukne i seg selv».

Over dette begynner plutselig hjortehodet på veggen å snakke om døden – kanskje som en slags prolog til forestillinga som helhet. «Døden kan oppfattes som en floskel,» sier hjorten. «Jeg puster døden inn i kroppen.» Hjortedyr blir gjerne sett på som symbol for gjenfødelse, på tilhørighet til livets opphav og til nytt liv. Det er både noe fortrøstningsfullt og tragikomisk over dette livssymbolet som henger halshugget på veggen og fabulerer om døden.

Forskjellige bevissthetsnivåer

Nesten umerkelig omdannes tapetet i rommet til abstrakte, ufokuserte, bevegelige former. Det gir et uhyggelig preg av mellomstadier mellom bevissthetsnivåer, slik man gjerne forestiller seg det er å gå ut av livet. Denne effekten ligner slike som har blitt brukt i De Utvalgtes tidligere forestillinger som også tematiserer døden – bare mindre eksplisitt – som Begynnelser eller Kunsten å bli tam.

Den eldre mannen både stirrer og ikke stirrer på oss på samme tid. Når lyset heves ser vi at han sannsynligvis har en form for stær på øynene og ikke kan se oss i publikum. Å se eller ikke se, å bli sett eller ikke sett, utsatthet og trygghet, komikk og gravalvor. Allerede første scene er så full av sanseinntrykk og tolkningsmuligheter at det egentlig hadde vært mer enn nok for meg om forestillinga besto av bare denne ene.

Humanoid

Men jeg blir likevel med når Olsson på lydsporet leder oss videre til neste glassbur.

Også det som skjer i dette rommet handler om å se og bli sett, også her knyttes det opp til dødstematikken på en bevegende måte. De Utvalgte-skuespiller Torbjørn Davidsen sitter i et typisk arbeidsrom, omringet av ølbokser, tollekniver, datamaskiner, skitne tallerkener og – en humanoid robot; den sjette versjonen av den populære NAO-roboten, som etter hvert har blitt litt av en kjendis.

Søte NAO 6 reiser seg på pulten og sier vennlig til Davidsen: «Torbjørn Martin Davidsen, du har levd et rikt og spennende liv.» «Ja, jeg har levd et rikt og spennende liv,» svarer Davidsen. På de to dataskjermene hans kan vi se filmen NAO tar opp av Davidsens ansikt, og tittelen på iTunes-fila Min egen begravelse <3. Når Davidsen spiller den av hører vi ham selv lese opp sin nekrolog, mens han lytter andektig.

Det er noe rørende barnslig over dette: Å fantasere over hva som skal bli sagt om deg når du er død. Det har vi vel alle gjort. Det virker også som noen av sitatene i nekrologen ironiserer over floskler i minnetaler («Nå er det en tom stol ved bordet») eller anmeldelser og forenklende forståelser av arbeidet til De Utvalgte.

Men scenen er også dypt gripende, der han blar seg gjennom private bilder på Mac’en, setter på Mahler-musikk på YouTube og seinere liksom ringer til sin egen døende far. Davidsen legger ord i munnen på faren, kanskje ord som er lengtet etter og ville vært forsonende i far-sønn-forholdet. Når han til slutt rører seg selv til tårer, stryker Nao ham over armen. Roboten er trent på å lese følelser, og kan tilpasse sin oppførsel til personen den interagerer med. Har vi kommet dit at teknologi faktisk kan funke som substitutt for nærhet?

Uanfektet

Noen hevder det. Og mye humanoid robotteknologi handler, så vidt jeg forstår, om å forbedre helsetjenester eller vekke emosjonelt engasjement hos autister eller demente. For eksempel.

Robotteknologi tematiseres også i en senere scene, hvor en alarmsentral-robot ruller inn på kjøkkenet til et par eldre venninner for å bistå når den ene av de to har fått et illebefinnende og ligger besvimt på gulvet. Roboten, som har Davidsens ansikt og stemme, analyserer raskt situasjonen – og ber den friske venninnen Kari om å beskrive den andres tilstand. Karis beskrivelse tar etter hvert form som nok en minnetale («Alle kjente Eva for hennes gode humør») før det hele går over i en felles meditasjon om å huske å puste med magen.

Hele tiden suser en robotstøvsuger rundt på kjøkkengulvet, opptatt av sitt oppdrag, uanfektet av dramatikken som utspiller seg rundt den. Nok en scene som virker underlig beroligende.

Et brøl

Skuespilleren Kari Winge Onstad var en nær samarbeidspartner av De Utvalgte. Hun døde brått i mars, men hadde rukket å lese inn sin egen nekrolog som skulle spilles av i Fem forestillinger om døden. Nå er det hennes barnebarn Aurora Winge vi får se i Onstads glassrom, mens hun lytter sammen med oss til farmorens stemme i hodetelefonene.

Barnebarnet ligger på en divan som ligner de som er vanlige på psykoanalytikeres kontorer. Dette gjenspeiler fint at Onstads nekrolog har et assosiativt og motsetningsfylt preg – lignende tankestrømmer som verbaliseres under analyse. Noen ganger reagerer barnebarnet tydelig på det som blir sagt, for eksempel trekker hun på skuldrene når farmorens stemme sier «Hva tenker du, da?» Det skaper en underlig form for magisk realisme, hvor nær fortid og nåtid glir over i hverandre.

Aurora prøver klær og smykker som kanskje var Onstads, er iført et par altfor store, røde glitrende, Wizard of Oz-aktige sko som jeg også gjetter tilhørte farmoren. Bevegelsene hun utfører i rommet er litt tenårings-lutende, men rolige og ustressa. Det hele oppleves ganske mildt og ufarlig helt til et voldsomt løvebrøl dominerer lydsporet. Først her trenger dødens brutalitet skarpt inn i forestillinga.

Melk og honning

Den eneste som framfører sin tekst helt live og som ikke er tildekket av glassvegger er Tommy Olsson. Han opptrer altså ikke bare som instruktør på lydsporet, men også i høyst levende live, som kjøtt, som stemme, som tunge.

Han sitter i lotusstilling i et De Utvalgte-kjennetegnet 3D-landskap, en blomstereng med bier surrende rundt. «Trekk ned munnbindet fra nesa, ellers kommer det til å dugge på 3d-brillene» instruerer Olsson oss nøkternt, før han starter på sin monolog. Det jeg får tak i av teksten handler om å skjule seg bak å være åpen, om døden generelt, om døden på sosiale medier mer spesielt og om livet (aka kåtskap og sex). Alt mens han stikker stikker fingrene gjentatte ganger ned i ei honningkrukke og slikker.

Det kroppslige og den friske blomsterenga med surrende insekter burde egentlig gi assosiasjoner knytta til liv og kraft. Men for det første forbinder kanskje stadig flere biene med biedød, for det andre er en drømmetolkning av bier at «døden nærmer seg i form av den bortflygende sjel» (https://trolliord.webs.com/dyresymbolikkleksikon.htm). Det er det hele tatt noe arketypisk og drømmeaktig over Olssons scene.

Atmosfærisk likskue

I siste scene er døden et faktum – vi befinner oss på et likskue. Midt i glassboksen foran oss ligger en eldre mann med foldede hender og et hvitt laken over seg, omkranset av visne blomster og live atmosfærisk musikk framført av Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho. Jeg går ut fra at det er «likets» tanker vi hører på lydsporet her, og det handler om livet og universet og bittelille oss og de enda mindre bestanddelene av oss – atomer og molekyler – som går inn i et himmelstormende kretsløp etter vi dør.

«De Utvalgte /…/ tek trivielle historier og plasserer dei i eit scenerom med universet som snorloft utan at det vert rart», skrev Frøydis Århus i sin anmeldelse i Klassekampen av De Utvalgtes Skipet, vol 5. Og det er liksom her vi slutter nå også, i en nokså hverdagslig filosofi som likevel sprenger seg ut mot forståelsens yttergrense. Men så sier «liket»: «Det er så godt at alt styres etter lover og regler» – et trøstende utsagn som gjør døden og livet liksom håndterlig.

Det er noe veldig betryggende og renskårent over fokuset på naturlover, smittevern-ritualer, roboters evne til å analysere og dechiffrere oss, det kliniske utenfrablikket på døden. Fem forestillinger om døden legger slik ikke opp til like store emosjonelle og filosofiske sprang som flere av deres tidligere forestillinger har lagt opp til. Men kanskje trenger vi det beroligende og oversiktlige nå, mer enn på lenge. (Publisert 10.10.2020)