
Berikelse, utvidelse, besinnelse
– VR- og AR-teknologi kan berike scenekunsten og tilgjengeliggjøre den for flere, sier Marit Berg Strandvik ved Institutt for spillutdanninger ved Høgskolen i Innlandet. Men hun har ikke tro på at teknologien noen gang vil klare å erstatte fysiske, levende møter mellom folk.
Men kan digital teknologi komme i nærheten av å gjenskape teatrets sosiale møter og her og nå-effekt?
Digital interaksjon
– Tja, sier Marit Christine Berg Strandvik.
Hun er leder for Institutt for spillutdanninger – Spillskolen ved Høgskolen i Innlandet og styremedlem i Collaborative Workplace, som utvikler ledertrening via VR. Disse institusjonene er sentrale når Hamar er kåret til «Norges kraftsentrum for VR-teknologi».
Forholdet mellom scenekunst og ny teknologi er høyaktuell tematikk for Strandvik. Spillskolen ser nå på muligheten for et samarbeid med Glitch (en teknologibedrift som spesialiserer seg innen immersive teknologi) om å bygge opp en virtuell plattform for scenekunst – i 3D og VR. Ingen formelle samarbeidsavtaler er på plass ennå, men ideen deres er å skape forestillinger hvor man som publikummer digitalt kan interagere med skuespillerne. Altså «en virtuell scene og sal».
– Dette for at vi som publikum skal kunne delta digitalt i forestillinger på en bedre måte, at vi virkelig skal føle at vi er der. For å få til dette er Motion Capture-teknologi interessant for å gjenskape naturlige bevegelser. Og for å lykkes godt med å gjenskape naturlig kroppsspråk og mimikk er det viktig at vi har dyktige skuespillere/scenekunstnere i Motion Capture-studio. Teknologien kan også bidra til nye former for scenekunst. Men her gjenstår det mye forskning for å sikre at man skaper en ultimat opplevelse. Det er veldig spennende!
– Ja, virkelig spennende! Men jeg lurer: Finnes det virkelig teknologi som gjør at man kan interagere like sømløst som i «virkeligheten»? Eller vil det alltid by på utfordringer med «lags», forsinkelser, glitcher, mikroseparasjoner?
– Det skal være mulig å få det like sømløst. Men slike forsinkelser er utbredt og helt klart en utfordring ved «vanlige» VR-forestillinger per i dag. For å unngå det må det bygges høyere kapasitet og bedre infrastruktur.
– Når man bringer inn AR- og VR-teknologi i teatret snakker man vel om to forskjellige ting? Det ene handler om å utvide virkeligheten og tilby ting som ikke er mulig i «virkeligheten», mens det andre handler om å gjenskape virkeligheten? Hvis vi skiller dem ad litt, og tar det med å gjenskape virkeligheten først: Du snakker om å gjenskape naturlig mimikk og bevegelser – jeg tenker da på hvordan man tolker hverandres kroppsspråk i løpet av millisekund, hvordan speilnevroner påvirker oss, etc. Ser du for deg at også slike samspill vil være mulig å gjenskape digitalt?
– Ja.
– Ja?
– Ja, men det er store forskjeller her. Når vi snakker om utvidet virkelighet, Augmented Reality (AR), ser vi den fysiske, faktiske verden rundt oss og legger på ekstra innhold, digitale lag, mer informasjon enn hva som er der opprinnelig. Mens i VR er vi stengt helt inne i en ny digital virkelighet ved hjelp av VR-briller, uten kontakt med den fysiske verden. Dette gjør at det blir en spesielt sterk, omsluttende opplevelse – som også fører til en helt spesiell konsentrasjon, en helt spesiell oppslukthet i det vi opplever. Denne opplevelsen gjør at vår vanlige logikk blir overstyrt. Vi tror faktisk på det vi opplever, fordi det føles virkelig! Men da må teknologien selvfølgelig være god nok. Gjennom digitale overføringer har vi også mulighet til å legge på spesialeffekter som kan forsterke opplevelser.
– Og ved Høgskolen i Innlandet forsker vi nå på hvordan vi kan forfine teknikkene og optimalisere detaljerte bevegelser i kropp, blikk og mimikk for bedre formidling og samhandling – og at man klarer å vekke virkelig følelsesmessig engasjement hos publikum.
Demokratisering av scenekunsten

Men også om man ikke gjenskaper muligheten for å interagere live med andre i det virtuelle rommet, kan man skape sterke teateropplevelser i VR, mener Berg Strandvik.
– Vi har blant annet teknologi som kalles 360◦-film. Filmen kan vi bruke sammen med VR. Her gjengir vi et virkelig landskap/rom og publikum med VR-briller kan snu seg rundt og se i alle retninger. Dette kan også brukes på live-teater. Her kan ikke publikum interagere med det de ser, de kan bare velge selv mot hva i teaterrommet de vil rette blikket. Men opplevelsen vil likevel være veldig sterk, man kan oppleve en tilstedeværelse i teaterrommet. VR er rett og slett en fantastisk formidlingsmulighet!
Berg Strandvik mener dette kan by på en tilgjengeliggjøring av scenekunsten.
– I dag er jo ikke scenekunst tilgjengelig for så veldig mange, Korona-krise eller ikke. Dersom vi klarer å lage gode digitale løsninger eller for eksempel bare streame forestillingene, vil vi nå ut til veldig mange flere. Det kan gjøre scenekunsten mer kjent, vi kan få fram flere talenter, vi kan vekke større interesse og engasjement for kunstformen – også blant de som ellers aldri ville opplevd scenekunst. Jeg tenker dette er viktig for både vekst og utbredelse av kunstformen.
– Spesielt ser vi det nå i disse dager, hvordan vi nesten mister scenekunsten helt. Men vi trenger den, fordi den gir oss et veldig godt påfyll – vi trenger kunsten, rett og slett.
– Men VR- og AR-utstyr er jo kostbart. Hvis man skal demokratisere scenekunsten gjennom VR, er vel kostnadene til hinder for anvendelse av alle?
– Ja, men det finnes også enkle, billige løsninger. Det er mulig å kjøpe VR-briller til et par hundrelapper – og koble mobilen din til brillene. Og internasjonalt satses det milliarder på å utvikle teknologien, så også mer avansert VR-utstyr vil snart ikke være så dyrt. Vi ser det allerede nå at stadig flere eier slikt utstyr privat. Men her er det også viktig å understreke at enklere former som streaming der publikum kan logge seg på nettet for å se en forestilling vil være et stort bidrag til tilgjengeliggjøring. Det er viktig at det også er ulike muligheter for å oppleve kunsten.
Statlig og kunstnerisk satsing?
Selv om mottakersiden av VR- og AR-teknologi skulle være enkel å få på plass, finnes det mer overhengende utfordringer for å kunne tilby alle over hele Norge VR-gjengitt scenekunst i hjemmet.
– Igjen handler det om kostnader for scenekunstnere, og at bevilgende myndigheter ikke ser potensialet i teknologien. Enkelte organisasjoner ser ikke hvordan den skal være bærekraftig/lønne seg, og dermed blir det ingen vilje til å satse på det.
– Når du sier at det trengs mer satsing på teknologien – tenker du da statlig økonomisk støtte til utvikling og forskning, eller tenker du også satsing på den fra kunstnerisk hold?
– Jeg mener også satsing fra kunstnerisk hold. Fordi det er der det må starte. Det hjelper ikke at teknologer kommer og informerer om hva som er mulig å få til. Men så klart henger statlige initiativ sammen med dette. For man må ha økonomisk forankring. De ulike kulturelle organisasjonene – det være seg teater, orkester, opera – må ha midler til å sette i gang slike teknologiske satsinger. Så det trengs insentivmidler fra statlig hold for å muliggjøre en satsing på det digitale.
– Jeg mener faktisk at uten dette får man ikke tilgjengeliggjort kunsten! Vi trenger et bredere utvalg slik at kunsten ikke bare blir forbeholdt mindre grupper. Vi vet hvor mange flere som kunne ha satt pris på ulike kunstuttrykk dersom de bare fikk møtt dem! Å formidle teater gjennom VR eller andre former for digital overføring hadde betydd en enorm læring for folk, men også en vekst og innovasjon for bransjen.
Denne uken gikk Kulturrådet ut med en utlysning om at Inntil 30 millioner av midlene i Norsk kulturfond skal settes av i en egen tilskuddsordning for kunst- og kulturprosjekter under korona-pandemien. Formålet er å bygge opp under og stimulere til kreativitet og eksperimentering i møte med de begrensingene som legges i forbindelse med koronaviruset, hvor rådsleder Lars Petter Hagen blant annet sier han er spent på om de vil se kunstprosjekter som ikke passer inn i de tradisjonelle kunstfeltene. «Kanskje vil vi også se søkere som aldri har tenkt på å søke tilskudd fra Kulturrådet før» håper han.
– Dette er jo et godt eksempel på en slik satsing.
– Ja, det er et veldig godt eksempel.
Men Berg Strandvik mener at det videre må fokuseres på tilgjengelige virkemiddelapparater som hjelper alle teatrene eller andre kunstformer til å finne ut av hvordan de kan benytte seg av den tilgjengelige teknologien på best mulig måte:
– For en ting er kostnadene ved å benytte seg av den, en annen ting er å vite hvor man finner kompetansen eller hva man trenger. Og det er det ikke rart om man ikke vet. Utviklingen innen AR-/VR-/streaming-/immersive teknologi går så fort at det er vanskelig å henge med selv for oss som jobber innen feltet!
– Så det er behov for både en verktøykasse og et rådgivningsapparat for kulturorganisasjoner som ønsker å benytte seg av teknologiske løsninger for distribusjon. Kanskje kan også de forskjellige kulturorganisasjonene slå seg sammen om ulike satsinger? Det vil nok styrke alle og alle vil nå ut bredere med sitt arbeid.
Lukket/åpent
– Du sier at VR tilbyr lukkede univers. Men samtidig sier du at det er mulig å interagere med andre mennesker i VR. Dersom du kan samspille med folk på andre siden av kloden kan man vel like mye si at VR også kan bety en helt ny form for åpenhet?
– Ja, det har du rett i. Når du tar på deg VR-briller lukker du deg ute fra den virkelige verden og trer inn i en simulert eller virtuell verden. I denne virtuelle verdenen kan du møte andre og samhandle. Det blir en alternativ verden der vi kan interagere på ulike måter med hverandre.
– Hva slags forskning finnes på de psykologiske aspektene av VR-bruk?
– Det finnes en del forskning, men ikke alt for omfattende. Det finnes også situasjoner vi ikke har fått forsket på ennå siden den teknologiske utviklingen går så fort. Nå baserer man se en del på antagelser. For eksempel er det en allmenn oppfatning at man skal være varsom og ikke befinne seg i den virtuelle verdenen for lenge av gangen. Og man er bevisst på hvordan man filmer og bygger opp situasjoner så folk ikke skal føle ubehag. Men teknologien er for ny ennå til at vi vet noe om hvilken psykisk effekt den har på oss.
Hakkete
– Dersom man ser på de mulighetene som finnes i dag for digitale livemøter og digitale samspill er de som nevnt ofte skjemmet av lags, forsinkelser og glitcher i kommunikasjonen, som gjerne rykker en ut av opplevelsen. Samtidig har mye kunst gjerne vært opptatt av feil, av det uperfekte. Tror du disse manglene ved teknologien også kan inspirere? Kan det kanskje oppleves som noe «menneskelig ved det digitale»?
– Nja. Dersom vi sliter teknologisk, med dårlige linjer, at streaminger hakker og henger seg opp, tror jeg heller folk går lei og bare logger seg av. Dessverre. Jeg tenker heller det er viktig å få på plass støtteordninger til de ulike organisasjonene så de får en infrastruktur for digitale løsninger som gjenskaper forestillingene så sømløst som mulig. Det skal det være mulig å løse i dag.
Kan aldri erstatte levende møter
– Men samtidig er det viktig å understreke at denne teknologien aldri kan eller bør forsøke å erstatte det fysiske, levende møtet i teatret!
– Nei, du mener det? Det er det jo mange scenekunstnere som vil være glad for at du sier…
– Ja, sosiale møter i samme fysiske virkelige rom kan aldri erstattes. Men VR- og AR-teknologi skaper noen nye muligheter for scenekunsten. Både en berikelse, en utvidelse av scenerommet og altså muligheten for tilgjengeliggjøring for mange flere. (Publisert 15.04.2020)