Avkledde hersketeknikker

Hvordan bygges tillit, og hvordan rives tillit ned? Når Teatret Vårt setter opp Ibsens En folkefiende, i ungdommelig effektivisert versjon av

En folkefiende

Av Henrik Ibsen, bearbeidet av Philipp Stengele i samarbeid med ensemblet, Linn Pettersen og Cecilie Lundsholt

Regi og lysdesign: Philipp Stengele

Scenografi og kostymedesign: Freya Busby

Koreografi scenekamp: Inga-Live Kippersund

Med: Inga-Live Kippersund, Hedda Sandvig, Elisabet Topp.

Teatret Vårt/ Barneteatret Vår på Blindheim ungdomsskole 18. februar. Turné i Den Kulturelle Skolesekken.

Philipp Stengele, er dette nøkkelspørsmål både på samfunnsplan og personlig plan. Stengele, som i 2016 lagde en to ganger Hedda-nominert ungdomsversjon av Shakespeares Othello for Teatret Vårt, har nå skapt en oppsetning som krever enda litt mer av publikum, men som også gir mye tilbake til den som er mottakelig for det. En folkefiende viser tilskuerne hvordan de kan gjennomskue hersketeknikker, maktbruk og manipulasjon. Det kan være verdifullt for flere aldersgrupper.

En som alle, alle som en

Tre skuespillere spiller alle rollene, og alle rollene spilles av alle tre: Inga-Live Kippersund, Hedda Sandvik og Elisabet Topp. Tidvis spiller flere av dem samme rolle samtidig, tidvis bytter de på. Inndelingen forklares allerede i en innledning, der skuespillerne også gjør rede for Ibsens intrige, og betydningen av badet for den lille byen handlingen finner sted i. Siden holdes rollefigurene fra hverandre med ulik dialektbruk, ulik kroppsholdning og med ulike stilnivåer i i spillestil og språkføring. Tomas Stockmann snakker en sosiolekt som plasserer ham i en lavere samfunnsklasse enn broren Peter, som ikke bare jåler seg i dialektmarkører, men også med fine ord som mot formodning og en beskjeden andel i dette foretagendet. Petra Stockmann er ungpikeaktig skjær i stemmen, med temperament og bevegelser som like fort som farens går over i hissig. Utformingen trekker klare linjer mellom de to, slik den også trekker linjer mellom mor og kone Katrine Stockmann og publisist Aslaksen. De sistnevnte to er begge tilsynelatende ydmyke og forsiktige personer, med bøyde rygger og nakker, og med innsmigrende, bedende stemmetoner. For sikkerhets skyld brukes også rollefigurenes navn aktivt underveis. De nevnes i dialogen så godt som hver gang en ny skikkelse entrer scenen, ofte også når en scene har vart over noe tid og de mer ukonsentrerte i publikum kan trenge en oppfriskning, eller når det av andre grunner kan bli forvirrende hvem som fremstiller hvem.

Rolleforståelser

At alle spiller alle lar overgangene gå fort, og får matematikken i det at et ensemble på tre skal spille et rollegalleri på langt flere til å gå opp. Men det har enda en, og langt viktigere, verdi. Fordi alle spiller alle, gjør En folkefiende det lett å se maktbrukens metoder som teknikker og strategier, kalkulerte valg, heller enn uttrykk for ulike personligheter. Hver rollefigur velger jo hvilke sider av seg selv de skal vektlegge ut fra hvilke private eller offentlige roller de selv befinner seg i. Med unntak av Tomas og Petra opptrer rollefigurene med minst to ulike sett med oppførsler ut fra situasjonene de er i, fullt i tråd med Ibsens originaltekst. Det at det er de samme skuespillerne som spiller dem alle gjør poseringen og posisjoneringen i oppførselsvalgene ekstra tydelig. Dette gjelder på familieplan, på samfunnsplan og på kjønnsplan. Det siste kan lyde som et paradoks, ettersom alle skuespillerne tilhører samme kjønn. Det er det ikke: Rollearbeidet er ikke kjønnsnøytralt eller kjønnsblindt, for skuespillerne bruker ideer om typisk mannlig og typisk kvinnelig - kjønnet kroppsspråk og kjønnet stemmebruk - i utformingen av rollefigurene. Særlig tydelig er dette i møtene mellom Hovstad og Petra, der Elisabet Topp kan gå parodisk langt i sin klåing og krafsing - men det er også synlig i Katrine Stockmanns påtatte underdanighet i samspill med resten, og det er synlig i samspillet mannsfigurene imellom: Hvem som opptrer som underordnet hvem. De klare parallellene mellom rollefigurene Katrine-Aslaksen og Petra-Tomas viser ikke bare hvor store likheter som finnes mellom rollefigurene, men også hvor ulikt den samme oppførselen og det samme temperamentet kan vurderes hos en mann og en kvinne.

Flerlags forståelser

Alt dette gjør En folkefiende til smart teater. For smart for et skolepublikum, vil noen kanskje innvende. Undertegnede, som mener det er en større synd å undervurdere enn å overvurdere publikum, tror ikke vanskelighetsgraden er for høy for målgruppen, selv om den krever konsentrasjon. Innenfor Skolesekken-visningene kan det være en fordel om norsklærerne i forkant har snakket om temaene i Ibsens stykke. For øvrig blir jo premissene ved start, og parallellene til dagens samfunnsliv bør både ungdom og voksne være i stand til selv å se, underveis eller etterpå. At her også finnes undertekst ikke alle vil ta er bare en styrke. Der er flere lag i forestillingen, og om noen ser flere enn andre, er også noe som kjennetegner offentlig diskusjon for øvrig.

Tekstlig har Stengele lagt inn en større veksling mellom tilbakeblikk - i form av gjenfortelling med utspilte scener- og nåtidsplan - utspilte situasjoner, dels med forklarende kommentarer fra rollefigurene - enn det som finnes i Ibsens tekst. Dette øker ikke bare tempoet i forestillingen, det minner også tilskuerne om det fleksible i rollefigurenes syn på seg selv og samfunnet rundt seg. Uten å være masete modernisert gir En folkefiende et tidsmessig, forhåpentlig tankevekkende bilde av maktens metoder, og den forsyner tilskuerne med verktøy de kan bruke i møte med virkelighetens samfunnstopper og virkelighetens debatter. Usagt ligger også, gjennom far og datter Stockmann, en oppfordring om å stille seg kritisk til egne oppfatninger og egen kunnskap. Doktor Stockmann er nyansert tegnet, ikke kun en helt. Han lar seg lett rive med av seg selv, og han er blind for sine egne blindsoner.

Baderamme

I likhet med fremførelsen er også Freya Busbys scenografi så vel flytende som fast, eller altså fleksibel innenfor klart avgrensede rammer. Hun har brukt bryggerikasser (tenk mineralvann) og finerplater (tenk norsk industri) til å bygge et amfiteater etter klassisk modell. Scenedelen består av en todelt vegg med ujevne høyder, samt en forgrunn som kan brukes som talerstol og kontorpult, publikumsamfiet av sitteplasser i stadig videre buer. Busby har også designet kostymene, som kan beskrives som en krysning av businessantrekk type dress-og-slips, og treningstøy brukt i asiatiske kampsporter. De holdes i kurbadets vannfarger fra blått, turkis og grønt til grått. Også hårfrisyrene, stramt lagt hår i kuleformede topper på hodet, kan minne om Japan og kampsport.