Årets Fossefestival byr på svært forskjelligartete gjestespill 

Den tyske teater- og operaregissøren Kay Voges har lang fartstid i tyskspråklig teater. På slutten av sin periode som kunstnerisk leder på Volkstheater i Wien satte han opp Jon Fosses Der Name (Namnet). Voges har i sin tid som leder ved teatret, samarbeidet med flere kunst- og teaterstørrelser, blant andre Florentina Holzinger. Så jo, jeg hadde ganske høye forventninger til hans versjon av Namnet denne seinhøstkvelden i Wien. Ble forventningene innfridd? Ja, og tja. Voges er fra 2025 kunstnerisk leder ved Schauspiel Köln, og det er herfra høstens gjestespill på Fosse-festivalen kommer. Forestillingen er den samme som i Wien, selv om to av skuespillerne er byttet ut.

Dette stykket er fra Fosses tidligste dramatikk, det ble skrevet i 1994 hadde urpremiere på Den Nasjonale Scene i 1995. Kai Johnsen hadde regi. Forestillingen ble også adaptert og produsert av Fjernsynsteatret og vist på NRK i 1996. Sceneteksten fikk også den norske Ibsenprisen dette året.

Namnet ble satt opp på Det Norske Teatret i 2011. Øyvind Osmo Eriksen hadde regi og han hadde også komponert musikken til stykket. Denne oppsetninga brøt med den da ganske etablerte spillestilen med de lange talende og – som oftest – poetiske pausene. Her var pausene fylt av lyd og musikk. Forestillinga opplevdes som ganske nyskapende og fargerik. Hele scenegolvet på Scene 2 var dekket av stålamper. De var i kitsch/camp-stil – en stil som ofte er brukt i Fosse-oppsetninger – og altså også i Kay Voges versjon på Volkstheater i Wien.

Trange rom

Scenerommet på Volkstheater i Wien er langt og smalt. Fire beige lysekroner henger i taket, og fire stålrørsstoler står rundt et kjøkkenbord. Sofa, salongbord og to lenestoler står ved utgangsdøra. Rommet har kjøkkenbenk med vask og utstyr, kjøleskap og fryseskap i ett. Trapp opp til andre etasje. Et langt vindu over kjøkkenbenken og et langt vindu, vertikalt ved trappa. Stilen er realistisk. Dette er ikke en bolig for rikfolk, den er ikke trashy, men på kanten til kitsch. Det lange, trange rommet oppleves som nesten ubehagelig tett opp til publikum. Det er tett og klaustrofobisk. I Namnet på Scene 2 på Det Norske Teatret i 2011 var det en slags underliggjøring av rommet på grunn av de mange lampene – en slags poesi kanskje. I scenograf Michael Sieberock-Serafimowitsch’ scenerom i Wien er det som om all poesien er sugd ut, det er kun materialisme igjen.

Det snør utenfor vinduene i starten av stykket. Det blinker nervøst i kaffetrakteren og radioen som står på kjøkkenbenken. Skarpe, høye lyder dominerer. Huset lever sitt eget liv før det kommer folk inn. Det er forstyrra, animert, det er egne regler for dette huset. Det er uro. Det understreker hvordan det materialistiske, altså grunnforholdene i samfunnet, har påvirkningskraft på menneskene. Det gjøres klart at noe er ødelagt, det er noe her som ikke fungerer som det skal. Det er skarpe lyder og skarpe stroboskoplys – noe er smertefullt og forstyrrende i dette miljøet. En lang, dyp, høy lyd bryter gjennom – som en tåkelur på en båt. Det er urovekkende. Et varsel. Noen kommer til å gå på grunn i natt.

Folk

Jenta (Anna Rieser) kommer inn. Hun er ung og høygravid. Litt etter kommer den unge barnefaren (Fabian Reichenbach), en bebrillet og nærmest tragikomisk og parodisk tuslete kar. Det er første gang de er sammen i Jentas barndomshjem som ligger langt fra byen der de bor. Det er jo allerede tydelig poengtert at dette ikke er noe godt sted å være. At stedet er isolert understrekes av at det snør så kraftig og at det seinere høljer ned. Det er som en dusj utenfor vinduene. Det skulle egentlig holdt menneskene inne, men de går likevel ut og inn og lar seg ikke merke med været. Dette er normalen her. Søstera (Irem Gökçen) kommer inn. Hun har svarte klær, typete, jentete, punkete, hun knasker godteri. Hun snakker om at de skal lage noe godt til kvelds, men det blir det aldri noe av. Søstera er likevel søt og omgjengelig. Men Jenta er fortsatt småsur, nervøs, utilpass, og Gutten holder knapt ut å være der. Så kommer Mor (Birgit Unterweger). Hun har på seg usedvanlig høyhælte sko. Veldig upraktiske og ikke spesielt stilige, småharry. Hun ser ikke på gutten. Mor er aggressiv og har smerter. De skoene hun er blitt utstyrt med her, antyder at det er hennes egen skyld at hun har smerter. Det er hennes livsstil som har skylda for hennes misere. Mora har ikke sagt til faren at Jenta er gravid. Far (Thomas Dannemann) kommer til slutt. Det oser av angst og undertrykket aggresjon. Far ser heller ikke på Gutten som blir mer og mer utilpass. Det er smertelig.

Teatral spillestil

Spillestilen er overdreven, teatral. Den står i kontrast til det realistiske interiøret, men spiller sammen med det oppjagede lys- og lydarbeidet. Mor faller slapstick-aktig. Far hiver den tomme kasserollen i vasken så det smeller. Det er overspent og aggressivt. Denne overspente energien skrur seg voldsomt opp. Ja, det er som om forestillinga på et tidspunkt nesten letter fra golvet. Det er som den dysfunksjonelle familien kommer til å, bokstavelig talt, gå i lufta, sprenges. Et plutselig intermesso oppstår der faren som i sinne har gått ut, kommer inn igjen med hatt, kjole og hvitt og med en blomsterbukett til Jenta. Lyset er plutselig rosa. Mor og Gutten gjør seg klare til å ha sex. En diger bamse kommer inn med ballonger til Jenta. En diger rosa kanin kommer ned trappa. Det er som en drømmesekvens eller en deliriumshallusinasjon før alt plutselig faller tilbake til det traurige livet som er normalen her. Det er karnevaleskt og det overraskende i sekvensen kaller på latter før det oppjaga og nervøse tar over igjen.

Intenst og forstyrret

Det denne oppsetninga får til er å understreke humoren hos Fosse, uten at det går utover det klaustrofobiske, og menneskelige. Jeg ler av at karakterene er i overkant tuslete, eller satt på spissen som typer. De er sjablonger. Timingen er god og signaliserer komedie. Den kjekke nabogutten Bjarne (Romeo Reimann) fungerer som en effektiv og lett komisk kontrast til den bebrillede gutten som leser bøker(!)

Arbeiderklasseforeldrene skildres parodisk – mor er sliten, og far er voldelig. Seksuelle forbindelser understrekes mer her det en det jeg ellers har sett så mye av i Fosse-oppsetninger. Det er søstera som viser gutten rommet sitt der de blir veldig lenge, mens Bjarne og Jenta flørter i stua. Når faren åpner døra til loftsrommet for Jenta, kan det hinte til incest. Mor og Gutten skal ha seg i «drømmescenen». Det er noe forstyrret over scenene. Det usagte gir dybde til assosiasjoner og mange mulige fortellinger. Oversetteren, Hinrich Schmidt-Henkel, har sagt, ifølge dramaturgen som holdt forsnakken i Rote Bar, om Fosses tekster: «Det skjer ingenting, men det er dypt». Ja, det stemmer. Jenta står helt alene til slutt. Alle har forlatt henne. Den hellige familien finnes ikke lenger. Menneskets ensomhet er et faktum. Barnet skal fødes inn i denne ensomheten.

Slik er det 

Er Der Name og de andre gjestespillene på DIFF relevante, interessante og gode? Ja, jeg ble ikke overrasket over at Kay Voges versjon av Der Name er invitert til årets festival. Den gir oss bredde i Fosse-resepsjonen. Det gjestespillet som rørte meg aller mest var likevel Kven drepte far min (Qui a tué mon père) av og med Edouard Louis i Thomas Ostermeiers regi. Den var formidabel. Ei forestilling som også skapte bredde og dybde i festivalen var Etienne Glaser med Så var det (Slik var det). Det er en Fosse-monolog der en gammel mann ligger for døden – og (spoiler alert) – til slutt dør. Svenske Etienne Glaser er en svært anerkjent skuespiller og han har spilt teater og film i flere mannsaldre, han er 87 år nå.

Ja, slik er det 

Så var det starter med pianomusikk. På golvet på Scene 2 ligger et persisk teppe. Ved siden av dette står pianoet der Maria Rostotsky spiller. Hva det er hun spiller er jeg sannelig ikke sikker på*, men ekstremt vakkert og eksellent framført er det. Ja, kvaliteten på musikken og framføringa styrker troverdigheten til at den gamle mannen er en stor og dyktig maler. Dette handler om stor kunst. Og hva skal man si? Etienne Glaser er jo ikke akkurat en sur gammel gubbe, slik jeg kanskje før har oppfatta Fosses hovedperson i stykket som. Glaser er sjarmerende og lett å like. Men selv en likandes kar kan være ensom som gammel. Glaser skildrer denne gamle malerens siste timer så presist og levende. Det kommer faktisk som en overraskelse at den gamle maleren plutselig er død. Men ja, slik er det. 

Fotnote:

* Goldberg-variasjoneene av J. S. Bach, red. anm.