Alle gode ting er tre

Det er maikveld. Regnet har gitt seg for dagen og en god gjeng har samla seg på Haraløkka utfartsparkering for å ta fatt på turen inn til spillestedet for Treework. Vi vet ikke helt hvor vi skal, men har fått beskjed om å ha gode sko og kle oss etter været. Østmarka kan jo by på så mye – skal vi kanskje til Purkemyrene, Igletjernet eller Knurra? Nei, vi skal ikke det, men til et velvalgt spillested et lite kvarters gange fra oppmøtestedet. Her er det er det et naturlig amfi på en liten knaus der publikum kan sitte og en vid og dyp scene for aktørene.

Skogens ro

Publikum sitter denne kvelden helt stille på de utdelte sitteunderlagene sine. Jeg hører ikke et knyst. Ingen skrur opp drikkeflaska si, ingen kler på seg ekstra genser, ingen småprater. Det er bare lyden fra stedet vi er på, vi hører, i tillegg til de tre menneskeaktørene Mees Borgman, Ruth Borg og Julie Solberg. Vi hører fuglelyd – blant andre svarttrost, kjøttmeis og en skogdue. Vi hører et svakt sus fra furutrærne som vaier bittelitt over oss. Litt insekt-bzz – det er mygg her. Og så hører vi lydene fra verden rundt. Et par fly som skal til og fra Gardermoen, lyder fra idrettsanlegget ikke så langt unna, bjeff og rop fra andre som også er i skogen denne kvelden. Jeg setter pris på at det ikke er andre lydkilder enn menneskene selv i dette verket. Det er ingen høytalere i trærne eller annet teknisk utstyr synlig, bortsett fra kameraene bak publikum som dokumenterer. Høyttalere i trær var et element i den ellers utmerkede forestillinga Made in China som Brent Busk teater og Espen Klouman Høiner sto bak i et skogsområde på Nesodden for to år siden. Medaktørene som holder til som fast ensemble her i Østmarka – maurene, trærne, fuglene, barkebillene, myggene – kommer mer til sin rett uten altfor mye teknisk utstyr rundt seg.

Skogens liv

Menneskeaktørene starter med å vandre på kryss og tvers av skogområdet vi ser foran oss. De snakker på hvert sitt språk: engelsk, nederlandsk og norsk. De virker stressa og frakoblet naturen de går i. De samhandler ikke. Men så skifter det. Medaktørene i Østmarka får slippe mer til. En av aktørene (Julie Solberg) begynner å bevege seg lavt i den lysegrønne blåbærlyngen som dekker det meste av skogbunnen her. Hun ruller, strekker seg, kryper og vender seg i en jevn og rolig bevegelse bakover i det som for oss blir scenegolvet. Vi tar inn den mjuke skogbunnen. Nå ser vi tydeligere de andre aktørene. Furutrærne er slanke med en litt rødlig bark. Lyset fra sola som holder på å gå ned, filtreres gjennom greinene og gir de flyvende insektene en skinnende glans. Over oss går et fly inn for landing et stykke nord for Østmarka.

Skogens død og liv

Østmarka er i programmet kreditert som medskapende i alle ledd i forestillinga, både på regi, dramaturgi, komposisjon, kostyme og som utøvende. Det blir derfor naturlig å kalle naturelementene som er med for aktører. Dette er ikke å antropomorfisere, men å anerkjenne de levende skapningene – og de døde og døende – som sentrale likeverdige individer. Et individ er ifølge Store Norske Leksikon «en person eller en annen enhet som ikke kan deles uten å miste sin egenart, for eksempel et dyr eller en plante». En sentral aktør står midt på skogscenegolvet, det er en gadd, eller et individ som ser ut som om det er i ferd med å bli en gadd. En gadd er et dødt, men stående tre – ofte et furutre. Toppen er ofte brukket, barken detter av og etterlater treet som en grå, glatt og skinnende skapning som kan blir veldig gammel. Veden er hard og harpiksholdig. Trær som dette er fredet i Norge, ifølge naturmangfoldloven, på grunn av at de er hjem for mange andre arter som lever i verden. Det ligger også ei rotvelt rett foran oss der vi sitter på publikumsknausen. Dette er en verdig aktør som også har loven på sin side. I den sertifiseringsordninga vi har for skogbruk i Norge står det «stående og liggende død ved av lauvtrær og furu som har vært døde i mer enn ett år, og gran som har vært død i mer enn 5 år, skal spares». Det lange døde treet er ei furu, men det får nok ikke et så langt liv som naboen gadden. Dette treet vil gradvis bli spist opp av medaktørene – sopp og insekter – og til slutt bli til fin jord.

Skogens rop

Det er noe dypt sympatisk ved å la naturens egne aktører være medskapende. De siste årene har flere scenekunstnere jobbet med dette utgangspunktet. Et mektig og uforglemmelig verk så jeg for to år siden ved Engenbreen i Meløy kommune. Det var verket I will never live again med LiLi Re. Engenbreen er en del av Svartisen som er Norges nest største isbre. På grunn av klimaendringene holder den på å forsvinne. Omgivelsene her var enormt spektakulære, men LiLi Re klarte å balansere uttrykket sitt i forhold til de kraftfulle medaktørene de hadde her.

For det er utfordrende å lage teater utendørs. Det er mange skjær i sjøen. Første visning av den før nevnte Made in China ble avlyst på grunn av kraftig haglstorm i juni. Ja, man kan risikere at medaktørene – naturen – tar fullstendig over. Treework balanserer samspillet godt. Jeg liker godt «treristinga». Hver av de menneskelige aktørene tar fatt i et tre og rister på det. De fleste trærne responderer på dette. I en dansesekvens er det som om aktøren tolker treets bevegelser med sin egen kropp. Bark sammenlignes med hud ved at aktøren viser sin egen rygg og magehud i dansearbeidet.

Skogens svar

Treework blir presentert som en opera. Ja, vi blir veldig bevisst lydene som kommer fra skogen, men også det som kommer fra verden utenfor skogen. I flere sekvenser samler de tre menneskeaktørene seg til enkel sang. De synger ordløst. Lange toner ligger nær hverandre for så å samle seg eller for å gnisse mot hverandre. De varierer mellom disharmoni og harmoni eller enstemmighet. Det er et enkelt verk. Kanskje litt for enkelt til å tilføre noe veldig interessant rent musikalsk. Det som fungerer best, er sangen til trærne. Mot slutten sitter de tre sammen rundt et furutre og synger sammen med det. Etterpå synger de sammen med det liggende treet og alle dets innbyggere. Det er en fin ro og verdighet i dette arbeidet. De menneskelige aktørene gir rom og plass til sine medskapninger og medskapende på en balansert og prisverdig måte.