Alene i trappen

På Dramaten sitter Adam Lundbergs Hamlet på scenekanten og demonstrerer. Hans far kongen er nettopp død, hans mor dronningen har allerede

Hamlet

av William Shakespeare

Oversettelse: Ulf Peter Hallberg

Regi: Sofia Jupiter

Dramaturgi: Irena Kraus

Scenografi: Erlend Birkeland

Lys: Ellen Ruge

Med: Adam Lundgren, Thérèse Brunnander, Gerhard Hoberstorfer, Karin Franz Körlof m. fl.

Dramaten, Stora scenen, premiere 9. februar 2019

rukket å gifte seg med onkel Claudius, farens banemann som allerede er kronet som den nye kongen.

Hamlet er prins av Danmark, derfor er det en smule pinlig at han sitter mo alene på scenen mens hoffet feirer de nygifte i Dramatens kongelosje oppe på veggen i salongen.

Vi applauderer lydig til de kongelige når det blir gitt tegn.

Sofia Jupither er den første kvinnelige regissøren som går til premiere med Hamlet på Dramaten. Det ble gjort et forsøk for to år siden som i Jenny Andreassens regi bygde på en feministisk tolkning, og som og ble nedlagt bare en uke før premieren.

Før Adam Lundgren rekker å si den første replikken står det klart for meg at han er en perfekt Hamlet for vår post- #metoo-tid, en slengete, følsom ung mann med de vakreste og mest melankolske øyne. Det vet alle vi som har fulgt ham i tv-serier som Torka inga tåror og Vår tid är nu.

Her er han kledd i svart med hvit skjorte og ser ut omtrent som de som selger programblad ute i foajeen. Forestillingen utspiller seg i en lett diffus samtid, og det er som om han hadde stukket innom rett fra gata. Han er forbindelsen mellom teatret og oss. Til og med scenografien ser ut som om den er tenkt for akkurat denne Hamlet.

Det tomme trapperomme

Erlend Birkelands konstruksjon fyller så godt som hele det store scenerommet. Den forestiller egentlig ingenting, den er bare en trapp, og dermed blir den et slags tomrom som spillet skal fylle. Her er det ingenting å gjemme seg bak, ingen plass for stoler og bord, og ingen legger seg heller til å sove her som de gjorde i den scenografiske trappekonstruksjonen i Linn Ullmanns De oroliga som fortsatt går på Lilla Scenen.

Den veldige trappen signaliserer renhet, tomhet, kanskje hierarki. «Trapperommet» tvinger ikke bare fram snorrette entreer og sortier, det innbyr også til et frontalt spill. Den storøyde Hamlet skal vandre rundt og se alt samtidig som han har øyekontakt med oss i salongen.

Litt upraktisk er det nok allikevel, dette rommet som ikke er noe rom. Hamlet er dramaet der rollene hele tiden overvåker, spionerer, avlytter og gjemmer seg for hverandre. I dette tomme trapperommet finnes ikke engang en vegg å skjule seg bak hvis det skulle trenges.

Når Bengt Brankeruds geskjeftige Polonius – han er en komisk perle i denne forestillingen! – skal kommentere noe av alt han sier direkte til oss i salongen, stiller han seg på en liten øy nedenfor den store konstruksjonen. Men når han skal spionere på Hamlets møte med dronningen må det en nødløsning til, og da snurrer han seg ganske enkelt inn i en halv-gardin med samme mønster som teatrets klassiske sceneteppe. Når Lundgrens Hamlet stikker kniven i tøyrullen for å myrde – dessverre feil mann! – så stikker han samtidig hull på Dramatentradisjonen.

Halve Hamlet

Hamlet er beregnet til fem timer på scenen. Forestillingen på Dramaten er på to og en halv, og det skulle dermed bety at de spiller omtrent halvparten av teksten.

Krigen er strøket. Ingen norsk hær skal komme dundrende inn her med Fortinbras i spissen. Men at krigen forsvinner er vel mer regel enn unntak i moderne oppsetninger av Hamlet.

Her er strykningene langt mer omfattende. For meg ser det for eksempel ut som om Karin Franz Körlofs Ofelia har fått mindre å si, og det samme gjelder Thérèse Brunnanders dronning Gertrude. Eller forsvinner de for lett fordi fokus fremst er på Lundbergs Hamlet? Horatio, Hamlets gode venn, spilt av Otto Hargne er også blitt mer perifer, for ikke å snakke om det gjestende teaterselskapet!

Her er de en redusert trupp på tre, riktignok med Dramatenprimadonnaen Irene Lind som Første skuespiller. Men teaterfolkene gjør liksom ikke noe vesen av seg. Og når de spiller på gulvet klatrer Lundgrens Hamlet opp i direksjonens losje: Der sitter Karin Franz Körlofs Ofelia eskortert av Braskereds pappa Polonius. Og Hamlet stjeler hele scenen gjennom å balansere på grensen til det som er tillatt.

I røyk og damp

Mye er strøket, men Gjenferdet er intakt. Og her er det ikke spart på kruttet heller! Det formelig bobler røyk fra Per Svensson der han tramper gjennom tåkehav. Med skjebnetung stemme krever at han at sønnen skal hevne det fadermord som er begått.

Blodhevn er ikke det første jeg tenker på i forbindelse med Lundgrens ganske tafatte Hamlet. Men hva sønnen vil, interesserer ikke. Farens ord er lov.

En som har klart seg unna den verste tekstmassakren er Gerhard Hoberstorfers Claudius. Her spiller nok også det tomme trapperommet en rolle. Claudius er hele tiden «på trappene» for å dele ut ordrer og bestille fram nye mord. Rommet gjør ham til en sentral og synlig figur. Det synes at han utøver makt, at han er det onde genius og edderkoppen i nettet.

Hamlet-vennene og -svikerne Rosenkrantz og Guildenstern er helt i hans garn. Marcus Vögelis Rosenkrantz må stadig rekke ut en hånd for å hjelpe Razmus Nyströms Guildenstern videre. De er som to komiske, men livredde barn som får lære seg å slikke oppover hvis de skal overleve.

Ofelias død

Til scener som jeg tar med meg videre hører Ofelias gripende vei inn i galskapen. Karin Franz Körlof synger, danser og deler ut glassbiter som om var det planter. På vei mot selvmordet stiller hun seg på øverste kanten av det store trapperommet, brer armene ut mot den lysere himmelen og lar seg falle.

Lundbergs Hamlet framstår som uvanlig ensom i denne forestillingen: Men her er et stort ensemble av fine Dramatenskuespillere som vi ikke ser så mye av. Er det et så sterkt fokus på Hamlet at andre faller unna og blir usynlige?

En ny slutt

Det er hans forestilling, ingen tvil om det. Og den slutter faktisk på en ny måte. Ikke med Fortinnes invasjon, men, ganske uventet, med forsoning,

Og dette er takket være strykningene. Alt finnes i teksten, det er bare å løfte det fram. Og der står det at alt som har skjedd her, har skjedd på initiativ av Claudius. Vinglasset som står og venter på Hamlet under fektekampen – Claudius har lagt i giften. Brunnanders Gertrude må for all del ikke drikke! Hun forstår og drikker resolutt, kanskje for å sone det hun har begått, kanskje i håp om å redde sønnen.

Men alt er forgiftet her. Vin, våpen, alt har Claudius forutsett og preparert. Men når Hamlets mor er blitt forgiftet av Claudius har Laertes ikke lenger samvittighet til å spille med i Claudius intriger.

Det er kongens feil, sier han til Hamlet. Endelig kan han si det: Alt er kongens feil!

Nå, som hevn for morens død, dreper Hamlet Claudius. Og døende forsikrer Laertes og Hamlet for hverandre at ingen skal hevnes for det som er begått her. Blodhevnens skal ikke kreves for noen av dem. Den tiden er forbi.

Denne Hamlet, en ikke-aggressiv ung mann som helst ikke ville drepe, ble til slutt en del av det patriarkatet han markerte så sterkt imot i starten. Men forsoningen gir oss og ham en ny slutt, som åpner for en ny verden og en ny Hamlet.