Å legge merke til vidda

Jeg sitter med en tung bok i fanget, en bok med tykke gode sider som nærmest ber om at mottakeren skal stryke over dem og lene seg

stranger within

Av Mia Habib og Jassem Hindi

Orkana forlag, 2021

fremover for å snuse inn lukta av fibrene og trykkfargen. Boka er både en videreføring og dokumentasjon av prosjektet Stranger Within: en serie performancer i Nord-Norge der scenekunstnerne Mia Habib og Jassem Hindi inviterte seg selv hjem til folk, og byttet en performance mot et måltid eller en kaffe. Kunstnerduoen beskriver innledningsvis boka som en samling fragmenter. Dette er også mitt inntrykk, at jeg blar i fragmenter; en samling fotos og oppskrifter, dikt og overskrifter, beskrivelser og brev. Mange av fragmentene er samlet på reisen, og flere av dem er blitt brukt i performancene. På hver på sin måte inviterer de mottakeren til å reise gjennom det nordnorske landskapet – det synlige og konkrete så vel som det indre og underliggende.

Performativt bokprosjekt

Det å videreføre og dokumentere et forestillingsprosjekt i bokform er ikke et ukjent fenomen for scenekunstfeltet. I de senere årene har mange scenekunstnere, kanskje særlig med forankring i dansefeltet, publisert et skriftlig og/eller fotografisk materiale i tillegg til live-hendelsen. To eksempler er Jonas Ørens publikasjon i forbindelse med forestillingen Hybris (2021) og Berstad/ Carlsens utgivelse av manuset til vandreforestillingen Kvad-ra-turen (2021). Stranger Within skiller seg imidlertid ut ved at den tilgjengeliggjør øyeblikk som svært få i scenekunstfeltet har hatt mulighet til å ta del i. Stranger Within som bok er også annerledes i det at den oppleves performativ fremfor dokumentarisk – som om materialet er valgt ut med formål å skape stadig nye opplevelser i mottakeren.

Hva slags opplevelser kan fragmentene skape hos leseren? spør Habib og Hindi innledningsvis. I lys av dette tror jeg ikke det er tilfeldig at de av bokens tekster som Habib og Hindi selv har skrevet, kommer i form av kortere brev eller notater – og at deres innledning oppleves mer som en velkomst og en dør som åpnes, enn en kontekstualisering og innramming. Hadde innledningen vært mer omfattende, hadde Habib og Hindi skrevet et lengre essay som innrammet, definerte og holdt fast de øvrige fragmentene, så hadde dette gjort mulighetsrommet for et mangfold av opplevelser mindre. Publikasjonen gir meg en følelse av å være i et stort og langstrakt rom, eller som Mia selv beskriver det i filmen om prosjektet (Stranger Within fra 2018); det er som vidda. Skal man ta vidda på alvor, tenker jeg, må man som Hindi og Habib våge å legge merke til hva dette store åpne landskapet har å tilby, hva som siger opp av sprekker og rifter, og motstå fristelsen til å plassere en fiks ferdig struktur på den.

Vert/gjest, publikum/kunstner

Hva beskriver Stranger Within egentlig? Og hvem sitt perspektiv er det boka formidler? Beskriver den Mia og Jassems reise, bakgrunnen for prosjektet og hva det satte i gang hos dem, eller beskriver den folkene de møtte og deres bidrag inn i prosjektet? Flere steder i boka lekes det med ordparet vert og gjest, som kan forstås synonymt med kunstner og publikummer. Jeg fornemmer at disse skillene mellom rollene ikke så interessante for Habib og Hindi, og at kunstnerduoen først og fremst er interessert i å være i øyeblikket der opplevelsen utfolder og utvikler seg, der det er kronglete og uforutsigbart, eller, som de selv beskriver det, der det er lekent og farlig.

På en måte er det som om performancene boka er basert på, bare holder på og holder på og holder på der innenfor bokas permer – en performance som er tilgjengelig for meg hver gang jeg åpner den. Dette er nok først og fremst fordi jeg har erfart Mia og Jassem som utøvere mange ganger før. Når jeg ser på bildene kan jeg liksom forestille meg hvordan situasjonene som er avbildet vil utfolde seg – hvordan de to, av og til tre, maskekledde utøverne snakker og danser, legger ut og finner objekter akkompagnert av et enkelt lydbilde som også skapes der og da. Det er nedstrippet og komplekst, uformelt og magisk, skummelt og hjemlig. Jeg kan nesten kjenne i min egen kropp hvordan bevegelsen Mia er i gang med, ville gått, og hvordan objekter og møbler blir spredd utover ville blitt behandlet og forflyttet gjennom rommene. Men bokas performance kalles også frem i og med den sterke sanseligheten og emosjonelle agensen som finnes i fragmentene – dokumentasjon av hekseprosessene i Finnmark, fotos der man nærmest ser naturen og kulturen måle krefter, beskrivelser av prosessene rundt det samiske offentlige kunstverket «Get OFF deFence» (av Anders Sunna og Linda Aslaksen) utenfor Alta skole, oppskrifter på kaffeost som fremkaller smaken av mine barndomsbesøk i Nordland, og den svenske dikteren Aase Bergs diktlinjer som graver seg inn i meg: «(f)lickan hade lockat lämlarna till sig; de stod på bakbenen vid utkanten av hennes kropp og väntade på ett tecken att äta seg inn» (s.112). Fragmentene vil noe (mye!), og hver av dem er noe (nok!) i seg selv, men boka som format ber meg om å flytte meg videre, nomadisk, fremover og bakover, fremover og bakover. Igjen er jeg ute på vidda, i et landskap som ber meg om å være oppmerksom til det som allerede er, til det som har vært og det som kommer.

Uten begynnelse, uten slutt

Et ord som dukker opp før jeg har kommet gjennom halvparten av fragmentene, og som blir værende med meg gjennom boka, er «tilværelse». Når jeg tenker på prosjektet Stranger Within, på den formen for prosjekt som Habib og Hindi initierer, synes tilværelse å være mer dekkende enn forestilling, film og publikasjon. Til forskjell fra disse ordene som betegner fenomener med en mer eller mindre definert begynnelse og slutt, strekker begrepet tilværelse seg utover – nettopp som vidda. Gjennom å tenke på Stranger Within som en tilværelse, får jeg bedre grep om hva slags prosjekt dette er og hva som er viktig. Det gjør det mulig å se at reisen i seg selv, planleggingen, samtalene med folk i butikken og på veien og vandringene i naturen, er like viktig for prosjektet som de performancene som finner sted i folks hjem. Her er det meningsløst å lete etter en utside, etter et trygt sted å observere kunstprosjektet fra.

Magisk bonderealime

Det finnes likevel en tekst som rammer inn og gir en viss kontekstualisering av Stranger Within, nemlig Hindis tekst om magisk bonderealisme. Denne korte teksten gir et godt innblikk i kunstsynet som arbeidet til Habib og Hindi hviler på. Hindi skriver at magisk bonderealisme, «paysan fantastique», er en «performance-sjanger som begynner med det synlige, med det som er tilstedeværende. Det starter midt i og sier: Alt er materielt, alt opptrer, alt deltar» (s. 129). For meg vekker magisk bonderealisme assosiasjoner til den posthumanistiske diskursen innenfor kunst og akademia, der man legger lekt på relasjoner heller enn på tingene i seg selv, og der både menneskelige og ikke-menneskelige krefter anses som likeverdige aktører i en situasjon. Videre gir magisk bonderealisme meg assosiasjoner til steds-spesifikk/steds-sensitiv/sosialt-engasjert scenekunst, der man er interessert i prosessene scenekunst kan sette i gang utenfor kunst-institusjonenes innramming, og der møtene, og hva de produserer, er viktigere enn verket i seg selv. For som Hindi skriver: «Å jobbe utenfor, å praktisere innviklede performancer, betyr også å gi slipp på virtuositet. (…) kunst er et fellesrom, handlinger som forekommer på et kjøkken og på en fjellsti.» (s. 131). Og når Hindi fremhever at magisk bonderealisme er knyttet til dikt som kunstform, fordi diktene har en produktiv fremmedhet i seg, så tenker jeg at både teksten hans, og alle de andre fragmentene innenfor disse bokpermene kanskje nettopp må forstås som dikt – fordi «dikt har evnen til å fremkalle hele verdener fra nesten ingenting.» (Hindi, s. 132).

Å stille seg selv sårbar

Hindi skriver også om hvordan magisk bonderealisme er politisk fordi man gjennom en slik inngang til performance aktiverer underliggende historie, strukturer og materielle forutsetninger. I lys av dette kan jeg liksom enda tydeligere se for meg hvordan møtet mellom Habib og Hindi, og de som tar imot besøket/performancen, handler om å lytte til det som man er omgitt av, og på den måten bringe frem aspekter som kanskje kan gi publikum, vertene, ett nytt perspektiv på eller en ny kroppslig opplevelse av det fremmede i noe som er kjent. Metoden fremstår som like spennende som den er risikabel – det å aktivere landskap man ikke kjenner kan også bringe det vanskelige og mer traumatiske til overflaten – både hos de man besøker, men også hos en selv. Det å være i denne sårbarheten, sammen med publikum, krever både mot og erfaring. I den forbindelse finner jeg det interessant å lese Mias brev til Jassem; her skriver hun om sitt forhold til egen bakgrunn, og hvordan Stranger Within bringer opp sider ved denne bakgrunnen som hun ellers ikke trenger å forholde seg så aktivt til. Jeg får en følelse av at det er nettopp denne åpenheten om at man ikke bare lytter til andres erfaringer og materialer, men også til det man selv mer eller mindre ubevisst bringer til bords, er avgjørende for å skape den typer møter Habib og Hindi er interessert i.

(Publisert 13.03.2022)