Å danse på arvens ryggrad

Oversatt fra engelsk av Venke Sortland

Alle forestillinger har en opprinnelseshistorie – og Dancing er intet unntak.

Det var en gang at den anerkjente amerikanske dansekunstneren Deborah Hay holdt en workshop i Norge. I studio så hun tre mennesker som danset: Ingrid Haakstad, Geir Hytten og Gry Kipperberg. Og hun tenkte for seg selv: Hva om ... disse danserne ble en trio?

Ingrid, Geir og Gry spaserer inn på scenen. De stiller seg ganske nær første seterad. Vi ser ryggene og silhuettene deres, og hvordan stoffet og teksturen i de casual-chic’e klærne bølger seg i teaterlyset. Pussig fottøy, tenker jeg for meg selv, idet blikket mitt faller på Grys elegante, hvite lærslippers og Ingrids gjennomsiktige plastballerinasko. Jeg tenker på kostymene deres – og hvordan jeg vanligvis aldri tenker noe særlig på kostymer. Sånn sett er jeg veldig postmoderne. Postmoderne dans: elsket og hatet av mange! Jeg tenker på noen av kollegene mine som helt sikkert ville himlet med øynene ved synet av dansere som inntar scenen kledd som om de var på vei til prøven, supermarkedet eller treningsstudioet (vi er så forbi fetisjeringen av det hverdagslige!). Men denne trioen har bestemt seg for å balansere på den tynne linjen mellom postmoderne arv og samtidsretrospeksjon, når det gjelder kostymene. Senere i Dancing tenker jeg på denne linjen som en ryggrad; en smal ryggrad som disse danserne, forestillingen og trioprosjektet beveger seg langs med.

Soloen

Deborah Hay er definitivt verdt en historisk introduksjon. Hun er tross alt «ikonisk», som det står i programmet. Judson Church, eksperimentell postmoderne dans, 1960-tallets New York... Eller, hvis dette føles for abstrakt, se for deg en måte å danse på som gjorde opprør mot sin tids danseformer ved å omfavne hverdagslige bevegelser, tilfeldige operasjoner og autentisitet. En prosess der dansekunsten ble slipt ned – bort med narrativ, virtuositet og hierarki – en koreografi for hverdagens underlige poesi.

Det er historien som snakker. Hennes innflytelse er kanskje lettere å legge merke til i «historiene» til dagens dansere. Jeg har faktisk en slik historie selv også.

Første gang jeg hørte om Hays «Solo Performance Commissioning Project» var rundt 2010. Og etter det hørte jeg om prosjektet mer enn én gang (for å si det sånn). Jeg hørte noen nevne noen som «gjorde soloen», eller noen hadde sett noen gjøre den, eller noen vurderte å gjøre den selv. Og de sa: Kanskje du også burde gjøre den?

Folk snakket om solo-prosjektet, og om Hay, med ærbødighet. Om hvor livsendrende det var, både arbeidet i seg selv, men også det å få jobbe med henne. Hovedvekten lå på praksisen – dansing som praksis. Hay gav deg et partitur (eller «et score»), som du måtte øve på hver dag, i månedsvis, før du kunne fremføre det for et publikum. Du skulle ikke øve på enkeltdeler, bare på helheten, fra begynnelse til slutt, hver eneste gang. Det handlet om the doing, ikke om å mestre en fin solo. Folk forklarte at for å kunne delta, måtte du skaffe pengene selv – og det var viktig at pengene ikke var dine egne. Det er i hvert fall slik jeg husker det.

Det hørtes tiltalende ut. Det hørtes også ut som noe på grensen til en kult. Men sånn er det jo i kunsten.

4Det var også setninger som sirkulerte. Hays ord, videreformidlet av kolleger og lærere – dansere som hadde «gjort soloen», eller som i likhet med meg hadde annenhånds informasjon om den. Setningene, ofte formulert som spørsmål, hadde en kraft. De gav umiddelbart mening.

Derfor er det flere av setningene som har blitt værende hos meg. De gjorde noe med meg, og selv om jeg aldri har møtt eller jobbet med Deborah Hay, tenker jeg på dem ofte. En av dem dukket faktisk opp i hodet mitt nå i uken. I studio, mens jeg danset, sa jeg til meg selv: «Turn your fucking head». Snu det jævla hodet ditt. Og da skjedde det som alltid skjer: en vri, et skifte ... noe annet.

Score og verk 

Gjennom forestillingen legger jeg merke til at Ingrid, Geir og Gry har praktisert denne perspektivforskyvningen, blant annet ved at de bruker sansene sine, noe som er sentralt i Hays arbeid. Øynene deres vandrer rundt i rommet – som om de setter en stemning. En stemning som forsterker sansene – våre sanser! En invitasjon, kanskje til og med en tillatelse, til å sanse.

Jeg prøver å forestille meg hvordan scoret høres ut. Kanskje sier det noe om å la rommet falle inn i øynene, ørene, hele ansiktet. Eller kanskje omvendt.

Som i alt sitt arbeid har Hay skrevet et score til Dancing – trio nummer fire i Hays Trio Project. Ingrid, Geir og Gry besøkte Hay for et år siden, i Austin, der de fikk øve på scoret og finpusse det. Alle tre har lært det utenat, og har – uten tvil – praktisert det ved å gjøre det, mange, mange ganger.

Jeg har også hørt at det finnes mantraer. Noe som får det hele til å høres litt hemmelighetsfullt ut. Selv om jeg antar at de kan ligne på setningene jeg husker, og som jeg har fått av andre. Setninger, eller bruddstykker av setninger, som nå har satt seg i min dansebevissthet, klare til bruk. Som: «What if every single cell of my body…» (Hva om hver eneste celle i kroppen min…) eller «What if where you are is what you need?» (Hva om stedet du er, er det du trenger?).

Det er veldig vanskelig å skrive om dansing, dansens ing-ing.

Jeg prøver å forestille meg at Ingrid, Geir og Gry har med seg det samme scoret i hodene sine (og kanskje også, som Hay uttrykker det, i sine «mer enn 300 milliarder celler»), og at de er på hver sin reise, samtidig som de ivaretar sin felles dans. En dans som ikke kan reproduseres, i hvert fall ikke i prinsippet, fordi den bare kan praktiseres, om og om igjen. Noen ganger oppleves bevegelsene som en høyenergisk samtale mellom tre individuelle enheter.. Som setninger og ord, kastes lemmer opp i luften, fanges av en annen, fortsettes, fullføres, eller bare avbrytes.

Som i mange av Hays tidligere arbeider, ledes vi gjennom stykket på en strøm av lekenhet. Virtuose øyeblikk brytes opp av «funny walks», detaljer i en gest, en grimase som gjør noe med hvordan vi ser. Nynning blir brukt som en måte å forlate scenen på; å famle frem rommet vi ikke ser. Et sted i midten fortelles en historie, som begynner slik: «Jeg trodde alt var i ferd med å eksplodere». Mot slutten skjærer stemmer plutselig gjennom stillheten, og endrer noe i hvordan jeg oppfatter danserne – eller hvordan jeg leste karakterene deres. Og gjennom alt dette, et mykt pulserende lys som fader inn, fader ut. Så totalt mørke.

Jeg tenker på hvordan bevegelse forholder seg til annen bevegelse. Om trioen som form: sårbar, lett å vippe ut av balanse, men samtidig solid. Kanskje til og med «magisk», som Hay uttrykker det. Jeg tenker på dans som både et seriøst, forpliktende arbeid og som en tåpelig, overfladisk glede. Jeg tenker på det å søke og det å vite. Jeg tenker på dans og dans-ing. Jeg prøver å tenke mindre. Noen vil kanskje si at hvis det ikke var for Hays navn, ville dette stykket sett ut som nok en danseimprovisasjon med tre utøvere. Jeg skjønner hva de mener, men jeg er ikke enig. På et tidspunkt under Dancing skrev jeg i notatboken min: Kanskje dette ikke er en forestilling? Kanskje jeg burde slutte å se på dette som en forestilling? Kanskje jeg burde slutte å se på forestillinger som forestillinger i det hele tatt? 

Ta det med i graven 

I det siste har jeg tenkt en del på idéen om dans som arv. Hva betyr det? Hva gjør vi med det? For noen uker siden var Fase, av en annen ikonisk koreograf, Anne Teresa De Keersmaeker, midtpunktet på den første gjennomføringen av Body of Work, en ny festival for kulturarv, med fokus på dans, i Belgia. For å være ærlig så er jeg ikke sikker på hva jeg synes om denne tilnærmingen til dans som kulturarv – særlig siden Fase har blitt promotert som dansehistorie og kulturarv helt siden jeg ble uteksaminert, noe som nå er tjue år siden. Jeg er ikke overbevist om at koreografi trenger å bevares – særlig ikke når den slett ikke er i ferd med å gå tapt. Hvor mange versjoner av Fase trenger vi (eller trenger Anne Teresa De Keersmaeker) for å bli forsikret om at arven hennes består? Kan vi bli Fased out av enda en nyoppsetning av Fase – en koreografi og et bevegelsesvokabular som de fleste av oss dansere allerede bærer spor av i kroppene våre? Kanskje er det nettopp denne trangen til å klamre seg til én versjon av et verk, én versjon av historien, som provoserer meg. En versjon der det for eksempel ikke finnes rom for å ta opp anklagene som nylig har blitt rettet mot De Keersmaekers giftige arbeidsmetoder og mangelfulle ledelse. Eller kanskje handler det om en motvilje mot å erkjenne dansens uunngåelige skjebne: at den til slutt vil spres, oppløses – og forsvinne. Mats Ek – en av Sveriges koreografilegender – skal nylig ha sagt at han gjerne kunne ta med seg verkene sine i graven. Jeg må innrømme at tanken virker ganske befriende – hvis han virkelig mener det. Hay har skapt koreografien som en del av et større prosjekt – Hay Trio Project. Prosjektet bygger på et score, eller kanskje flere, som har vært brukt i hennes tidligere soloverk. Det ligger en følelse av overlevering i dette, en slags generøsitet overfor både tid og nye dansere som Ingrid, Geir og Gry, som aldri har jobbet med Hay før. På den måten virker det som Hay ønsker at verket skal leve videre, at det skal overleveres – samtidig som hun også åpner for å gi fra seg kontroll. Et slags forfatterskap som, særlig i Dancing, ikke er absolutt. I tillegg har den norske trioen fått betydelig handlingsrom. Men de bærer også et enormt ansvar for produksjonen: Det var de som skaffet finansieringen, fant co-produsenter, organiserte hele prosessen og sørget for å finne et visningssted for verket. For meg fremstår Dancing som et viktig eksempel på hvordan kunstnerisk utveksling mellom generasjoner kan se ut. Det trenger åpenbart ikke å ligne på repertoar. Det føles nesten som en lettelse å vite at Hay ikke fulgte prosessens siste faser, at hun ikke var til stede for å styre sluttresultatet. Det er en form for arv som gir slipp på seg selv, i hvert fall til en viss grad. Denne formen for arv har også en økonomisk og praktisk dimensjon. I Austin, Texas – for ikke å snakke om resten av USA – ser vi den andre enden av spekteret når det gjelder hvordan dans som kulturarv blir ivaretatt. Selv om Hay regnes som en av pionerene innen amerikansk postmoderne dans, er den offentlige støtten hun mottar så godt som fraværende. For å si det som det er: Hay trenger en europeisk, fortsatt offentlig finansiert kunstkontekst for å kunne fortsette sitt virke. For å overleve. Univers Jeg likte å se Dancing. Den ga meg lyst til å danse. Den fikk meg til å føle at jeg var vitne til Hays arbeid – ikke bare som et historisk artefakt, men som noe som fortsatt er levende og kroppsliggjort. På den måten var det inspirerende. Ingrid, Geir og Gry forvaltet arven hennes på en vakker måte. Av og til kjente jeg kanskje at de var litt for forsiktige – men kanskje kommer forsiktighet av respekt, og det er kanskje helt greit. I programteksten siteres Hay på følgende måte: «My dances no longer have questions. The dramaturgy arises from each artist’s unique perspective on how their perception of the universe serves their practice of the dance.» (Dansene mine stiller ikke lenger spørsmål. Dramaturgien oppstår ut fra hver enkelt kunstners unike perspektiv på hvordan deres forståelse av universet påvirker deres dansepraksis.) Det er jo en tiltrekkende idé, men den får meg også til å tenke på estetikken i Dancing. Jeg lurer på: Ville det, i Hays univers, vært lov å bevege seg helt annerledes? Altså – ikke så postmoderne dans-aktig? Er det rettferdig å si at dette stykket først og fremst reflekterer dansernes unike perspektiv på Hays univers, mer enn et univers utover det? For som all annen dans er heller ikke denne politisk nøytral. Og i overleveringen av en arv finnes det så mange verdslige spørsmål og utfordringer man ikke kan unngå. Jeg forstår at nettopp Hay, of all people, ikke lenger har spørsmål. Men med tanke på hvordan verden ser ut i dag, er det også litt skremmende.