Å danse etter Dante

Høstsesongen på RAS, Regional Arena for Samtidsdans, har vært godt i gang siden august med

dante

Idé, tekst og regi: Gunilla Heilborn

Utøvere: Kristiina Viiala, Ida Wigdel og Ludvig Daae

Musikk og sanger: Kim Hiorthøy

Scenografi: Katarina Wiklund

Lysdesign: Susanna Hedin

Lydteknologi: Jonas Holst

Co-produksjon: Norrlandsoperaen, Dansens Hus (SE), Vitlycke senter for scenekunst

Støttet av: Kulturrådet (NO) og Kulturrådet (SE)

Urpremiere Dansens hus, Stockholm, 7. mars 2024

forestillinger utendørs, i egne lokaler på Sandnes og i Kunsthall Stavanger. Programmet består, som seg hør og bør, av egne co-produserte produksjoner som fremmer nyere, norske scenekunstnere, men RAS har også lokket til seg etablerte internasjonale navn som People Watching, Sonja Jokiniemi og Gunilla Heilborn.

Sistnevnte må finne seg i å konkurrere med Stavanger-regionens andre Indian Summer på få uker. Det er muligens derfor, som værsyke innbyggere, at publikum uteblir når Heilborns eneste Norges-visning av hennes nyeste produksjon finner sted. Prisbelønte Gunilla Heilborn har vært aktiv som koreograf siden 1999, og som kortfilm-skaper sammen med filmskaper Mårten Nilsson siden 2003. Det er altså godt mulig at vi i utkanten rett og slett ikke kjenner vår besøkelsestid.

Jakten på den store poet

Forestillingen DANTE blir i programmet beskrevet som en komedie som ender godt, selv om de tre sjelene forblir fortapte. Verket tar utgangspunkt i en mislykket tur Heilborn hadde til Firenze, på leting etter Italias nasjonalpoet og det italienske språks opphavsperson Dante Alighieri.

Scenerommet er behagelig i sin sparsommelighet med en brunmalt trebenk, et halvveis ferdigreist partytelt-stillas hvor bare tak og bakerste vegg er dekket. Midt på scenen, mot bakre del, står en smal vegg. Denne smale veggen, som har et collage-aktig utseende, bringer tankene til klokketårnet til Firenzes gjenkjennelige middelalderkatedral Santa Maria del Fiore. Som i poeten Dantes fødeby er også tårnet på scenen ruvende, men utover å av og til fungere som et lerret og et sted utøverne oppholder seg ute av syne for publikum, står det for det meste til pynt.

I dunkelt, gult lys, som gir en assosiasjon til middelalderens malerkunst, åpner danserne Wigdel og Daae med et sangnummer hvor nonsense-setninger som «This is not a song about anything» går igjen. De går rundt hver for seg som på leting etter noe. Wigdel tar armen jevnlig til hodet for å vifte bort ett eller annet, før hun lener seg bakover og ser ut som hun prøver seg frem på holkeføre. I denne skumringsaktige sekvensen bys det også på mer stilistiske bevegelser – som når Daae, ikledd en kjortel, utfører store bevegelser som plié med krummet rygg og rundede armer. Ansiktene ses ikke tydelig før utøverne med ett ser rett mot publikum og lyset går over i hvitt. Fra det øyeblikket er det ansiktsuttrykkene, dansen og stemmearbeidet som holder meg fast og drar meg inn i forestillingen.

Skuespiller Viiala, som har lang fartstid i Heilborns produksjoner, entrer scenerommet og forklarer at vi befinner oss i et år som er umulig å presisere på en plass vi ikke kjenner til, og at vi er i selskap med to poeter (Wigdel og Daae) som etterfølges av en sverm av insekter. Slik plasserer Viiala seg selv både som forestillingens forteller, men også den som er på reise. De tre karakterene oppleves som likestilte gjennom forestillingens forløp, noe som gjenspeiles både i hvordan de utøver materialet og det at de alle er kledd enkelt, diskre og hverdagslig.

Enkelhetens tiltrekningskraft

Utøverne har sterk tilstedeværelse på scenen: Både når de henvender seg til publikum og hverandre er det med sterk mimikk og tydelige bevegelser. Og selv om ingen av dem er profesjonelle sangere, imponerer de med en selvsagt letthet i utøvelsen av både i sang og rytme. For selv om flere av sangnumrene har en snakkesynging-stil, à la David Byrne, må man ha god rytmesans for at dette skal høres bra ut.

Heilborn studerte tidlig på 1990-tallet hos den amerikanske postmoderne koreografen Anna Halprin. Dette er tydelig i mye av DANTEs bevegelsesmateriale hvor hovedvekten av materialet er en estetisering av «hverdagsbevegelser» som gåing, lete etter noe og illustrerende håndbevegelser til sangtekst. Det kan kanskje se enkelt ut, men de som har dansebakgrunn vet at det Wigdel og Daae gjør krever teknikk og erfaring. Spesielt kan Wigdel sine bevegelsessekvenser se tilforlatelige ut, som om hun nettopp kom på å ville utforske rykninger i en kroppsdel. Mot slutten av forestillingen beveger Wigdel og Daae seg som to 80-åringer som minnes hvordan de var på rave-party, den ene litt krokbøyd med små armbevegelser og den andre med beina vidt fra hverandre gyngende opp og ned i takt med musikken. Dette går over til mer spastiske, og ganske komiske, bevegelser, før de plutselig bryter opp dansingen og engasjerer seg i en uhørlig dialog. Det er som om sekvensen i løpet av få minutter oppsummerer hele forestillingen med sin stramme regi og komposisjon av bevegelse, mimikk, musikk og sangtekst, humor, lys og skuespill. Som en motpart til dette komiske bevegelsesmaterialet er det en sekvens med lyriske bevegelser hvor rommet tas mer i bruk og de fremfører i kanon en bevegelsesstrofe i distinkt, individuell stil.

At Hiorthøy har hatt ansvar for musikk og lyd i flere av Heilborns produksjoner merker man på det tett- og finvevde musikk- og tekstlandskapet som skapes gjennom hele forestillingen, preget av en munter eller underfundig tone med catchy melodier og enkel sound i komposisjon og lydbilde. Mot slutten, når karakterene når sin grense av frustrasjon synger poetene (Daae og Wigdel) for eksempel «There’s nothing here to see/There’s nothing to see over here/Let’s walk lets walk let’s walk» til en trist, vemodig melodi.

I tillegg til rene melodier og sanger er det også lyder av insekter, for å underbygge svermen som følger etter poetene, og fuglekvitter. Men i likhet med forestillingens andre elementer, er ikke disse lydene hverken prangende eller insisterende. Det betyr ikke at det blir lavmælt eller platt heller, for måten lydbildet og utøvernes bevegelser er sekvensert på er stramt satt sammen – her er det ingen overflødigheter og ingen dryge sekvenser. Man merker knapt overgangene i sekvensene, eneste spor av at settingen skifter er et annet antrekk hos danserne, glidende endring av toneart, og projiseringer på tårnet som «Sång 7» eller «Sång 100». Som tilskuer føler jeg at jeg blir varsomt guidet inn i Heilborns søken etter Dante, middelalder og tid.

Det som starter dårlig kan ende godt

DANTE er forøvrig gjennomsyret av Heilborns gjenkjennelige tørre humor. Sangtekstene og replikkene er ofte humoristiske i sin banalitet: «Sometimes there’s mud/Sometimes there’s dust», og scener som når Wigdel og Daae prøver å komme frem til tittelen på en katastrofefilm ved å forklare den med vidt forskjellige referansepunkter (for så å ha en komisk samtale om hvorvidt filmen er severdig). Wigdel fremfører replikkene på en kostelig måte: Om det er Stavanger-dialekten som er årsaken eller at hennes roller skal være litt «trege» er uvisst, men det fungerer.

Men selv om Heilborn har laget en komedie, så reiser forestillingen også mange store spørsmål. For mens hun vandrer rundt i «evig meningsløshet» prøver den reisende (Viiala) å få kontakt med Dante, som hun mener er en «førsteklasses poet, sublim i sin rimkunst», undrer hun seg også på hvordan valg og hendelser henger sammen, og hvor langt tilbake man må gå for å forstå det som skjer nå. Spesielt i en sekvens med en vimpel kjenner jeg meg igjen i den reisendes frustrasjon over konsekvenser som låses fast i tiden. Hva ville skjedd om hun viftet med vimpelen til høyre eller til venstre eller over hodet – eller om hun skulle ha viftet med den rett frem i stedet? Har vi ikke alle lurt på hva som ville skjedd om du rakk den bussen, eller møtte den personen ett år tidligere? Hva skulle vi ikke gitt for å vite hvordan valg og hendelser henger sammen – forut for at selvet valget tas.

Det er altså ikke Dante som er tema i DANTE – her er det er ingen Beatrice, sirkler av helvete eller Gud. Derimot tar forestillingen tak i noe så nært og viktig for nåtidsmennesket som tid og valg. For når den reisende innrømmer at det bare er i trøttheten ved å være i nåtiden at hun tenker på andre tider, eller de tre karakterene i sin ubesluttsomhet – «som blader i vinden» – handlingslammet lurer på om de skal «Gå dit, eller bli her?», blir det ikke bare underholdende, men også til ettertanke. Og når eselet Bruno, i Daaes skikkelse, må velge mellom en pære og et eple, går riktig ille. Den reisende sier etterpåklokt: «Du skulle bare ha testet begge.» «Jeg – eller Bruno?» svarer Daae. Akk ja, hadde man bare visst hvordan enkle valg kan gi fatale konsekvenser.

Som lovet, ender det allikevel godt. Poetene og den reisende står på en rekke og synger i kanon på skandinavisk mens de gjør innøvde, illustrerende håndbevegelser. Det minner om en folkevise i både melodi og tekst: «Hvordan gå opp på et berg /uten øyne, hender og ører / opp på berget der du står?». Og idet lyset fades og «Fine» projiseres på klokketårnet i Firenze, og bare insektsummingen høres, tenker jeg at det kunne vært fint å ha mer tid til grubling i hverdagen.

Jeg skulle dog ønske at RAS, når de først inviterer denne anerkjente svenske koreografen, danseren og filmskaperen til Stavanger, kunne investert i en helaften bestående av flere av Heilborns forestillinger og filmer, slik at scenekunst-publikummet i regionen kunne blitt enda bedre kjent med dette kunstnerskapet.

Publisert 25.09.2024