søk


Avansert søk

logg inn

Redaktør: Therese Bjørneboe
Adr.: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift,
c/o Litteraturhuset, Wergelandsveien 29,
0167 Oslo
Tlf.: 22 44 96 28 /
971 96 772
postshakespearetidsskriftno

Det nye er ikke alltid nytt

(Berlin): På vei hjem sykler jeg over Alexanderplatz, når jeg ser OST lyse på taket, vet jeg at jeg snart er hjemme. So wird es nicht mehr sein – om skiltet blir stående eller ikke – det er ikke lenger slik.

Av Tone Avenstroup

Det er ikke lurt å beskjære rose i juni, står det i hagebruksbøker. «Man zerschlägt nicht ungestraft Strukturen», uttaler sjefen for Thalia Theater i Hamburg i et intervju om sjefsbyttet på Volksbühne i Berlin. Hvilke strukturforandringer har vi i vente nå som Chris Dercon overtar for Frank Castorf?

Først tar vi navnet
Teateret på Rosa-Luxemburg-Platz i Berlin skal nå hete Volksbühne Berlin. «Rosa Luxemburg hadde ikke noe med DDR å gjøre», sier de lykkelige arbeidsløses filosof Guillaume Paoli. I diskusjonsserien «Im Zentrum des Übels» i Volksbühnes Roter Salon har han invitert popteoretikeren Diederich Diedrichsen til å snakke om kulturkampen som nå raser. «Luxemburg er eldre, det var i 1919 hun ble likvidert.»
Plassen har hatt mange navn, en stund het den Horst-Wessel-Platz. Forfatteren Annett Gröschner påpeker at det var planer om å omdøpe Rosa-Luxemburg-Platz til Bülowplatz. Men da den nye teaterlederen Frank Castorf & co begynte i 1992, tok de navnet etter plassen og bevarte så plassens navn. Dette i protest mot den generelle utviklingen i byen hvor spor fra fortida skulle slettes og det nye bygges opp.
Nedfelt i bakken ligger «Denkzeichen», sorte, smale steinplater med messingskrift med sitater av Luxemburg: «Eine Welt muss umgestürzt werden, aber jede Träne, die geflossen ist, ist eine Anklage, und ein zu wichtigem Tun eilender Mensch, der aus roher Grausamkeit einen Wurm zertritt, begeht ein Verbrechen.» (Verden må forandres, men hver tåre som har flytt, er en anklage, og et menneske som iler til viktig ærend, og av ren grusomhet tråkker på en mark, begår en forbrytelse.) Også det kjente «Freiheit ist immer die Freihet der Andersdenkenden.»/ «Frihet er frihet for dem som tenker annerledes.»

Så tar vi et nytt slagord
«I want to be free.» Dette skal innlede den nye æraen. Om det henspiller på Freie Volksbühne, Elvis Presley eller Ohio Players – kanskje Toyah? Kanskje er det ironisk ment. Så mye mer nærliggende det hadde vært med «Ich fühle mich in Grenzen wohl» (etter et dikt av Stefan Döring)! Volksbühne vil fortsatt være politisk, spotter Paoli og minner om at arrangørene av Loveparade meldte technoparaden som politisk demonstrasjon for å slippe renovasjonsutgifter. Diederichson avleder Paolis angrep på Dercon og cultural global players med å si at det hadde vært mer spennende om Marina Abramovic hadde blitt headhunted til Theater am Kurfürstendamm. Alt er mye bedre enn å ødelegge et godt fungerende ensembleteater. Det er de to representantene for østre og vestre flanke av venstresiden enige om i denne kulturkampen.
Skulpturen på plassen foran teateret, «det løpende hjulet», som er varemerket, kjennetegnet, logoen for Volksbühne, vil bli fjernet. Scenografen Bert Neumann hentet symbolet fra «Rotwelsch», et «røverspråk» som ble brukt av fant og farende folk. Det er et hemmelig tegn (Gaunerzinken) som ble risset eller skrevet med kritt på husvegger og dørstokker for å advare eller meddele: Her er det noe å spise, overnatting mulig, forsvinn raskest, sint hund og liknende. Det kan gjerne få stå, har Dercon uttalt, men den gamle ledelsen vil ikke overlate det til den nye. Tegnet står for «brannstifter», «oppdragsmord», et uvanlig og provoserende tegn. I vår fikk det en påskrift: FÜR IMMER / UND DICH, en variasjon over uttrykket «for evig og alltid». Plakaten er borte nå. Og røvertegnet vil forsvinne innen den nye ledelsen er plass 1. august.

«I will make you famous»
Bygningen får stå. Det er menneskene som fjernes, arbeidsfelleskapet forsvinner. Ensembletanken byttes med solist-innkjøpsstrategi. Den nye sjefen vil også drive med teamwork, sier han, men med andre mennesker. Dercon ville gjerne ha beholdt René Pollesch i ensemblet, men Pollesch ønsket ikke det. Kanskje ikke så rart, for da Dercon ble spurt om han kjente til arbeidene hans, svarte han ja med basis i å ha sett noe på youtube. Dette vitner om en ignoranse (eller uvitenhet) overfor teaterets egenart som tid- og stedsbasert kunst. «I will make you famous», skal han ha sagt til Pollesch. Men Pollesch trenger ikke Dercon. De fleste av Castorfs nærmeste medarbeidere forlater nå Volksbühne, ingen av dem står på det nye programmet.

Spilleområdet utvides
Det bygges en ny samtidscene i de store hallene ved den nedlagte flyplassen Tempelhof, et «mobilt rom med unike muligheter». Også Prater, hvor nå Theater an der Parkaue holder til, skal inkorporeres, samt Babylon, det store filmpalasset. Nye Volksbühne skal «utfolde en dynamikk som virker inn på hele byen» står det i programmet. Hele byen skal bespilles, Dercon vil lage en akse mellom Mitte og Tempelhof, hvor 7000 flyktninger har husly. Som en byplanlegger à la Peter den store forteller han om utvidelsene under sin sjefstid ved Tate Modern i London; i et arte-program med Matthias Lilienthal («Durch die Nacht mit ...») forkynner Dercon at «i dag vil folk ha noe helt annet».
Nei, det skal ikke bli event-teater, sier Dercon. Mange kritikere er redde for det, og henviser til Schiller-teaterets omvandling og Freie Volksbühne som nå er Haus der Berliner Festspiele og «tilbyr orienteringshjelp i det mangfoldige kulturlandskapet ...», dvs. gjestespill med dans, teater, konserter – den typiske «Berliner Mischung». Kunne han ikke ha nøyd seg med Tempelhof, tenker mange. Hvorfor skal det være så stort alt sammen, og så likt overalt! Teaterfolk som arbeider mer performativt, har sine steder, HAU f.eks., som Lilienthal bygde opp.
Forslaget om sjefsbytte kom fra kultursenator Tim Renner som i april 2015 la fram en pressemelding med den nye planen. Renner er tidligere musikkmanager bl.a. for bandet Rammstein. Hans etterfølger Klaus Lederer fra partiet Die Linke forsøkte å få omgjort planene, men forgjeves. Forslaget om å nøye seg med Tempelhof «var uklart», Dercon ville absolutt ha Volksbühne som han var blitt lovet, pga. det gode navnet, ifølge en artikkel i Junge Welt («Bullshit-Bingo»).
Det lokale skal bort, det må utvides, det skal bli kosmopolitisk. Kosmopolitisk er betegnelsen som erstatter global. Bort med den hvite vestlige manns dominanse, sier den hvite mannlige kuratoren, som synes å glemme at Berlin ligger mer midt i Europa enn London og Lier.
Det er verre enn jeg hadde trodd, sier Carl Hegemann som fremdeles er dramaturg på Volksbühne, han mener det nye programmet «overtreffer de verste forventningene».

Repertoaret avskaffes
Det er mange «for siste gang»-arrangementer på Volksbühne nå. 20 produksjoner spilles for siste gang. Fra og med neste sesong kommer 18 nye, som f.eks. Jérôme Bels The show must go on, som hadde premiere i år 2000 ved Hamburger Schauspielhaus og siden vært på turné. Denne produksjonen er nå (dyrt) oppkjøpt og står som ny på Dercons program.
Man kaller det gentrifisering av kulturen og sammenlikner motstanden mot Dercon med motstanden mot avviklingen av DDR. Dercon vil gjøre Volksbühne til noe det allerede er, skriver Annett Gröschner, og bruker uttrykket «Eulen nach Athen tragen», det betyr noe slik som «Sell ice to the Eskimos».
Det er trist med alt som nå avskaffes. Ikke bare ensemblet og repertoaret blir borte, verksted og spillested ommoduleres og tilpasses de nye «neoliberale retningslinjene». Tårene renner hos ansatte og publikum, prominente personer kaster øl, hei kulturkamp, daglig artikler i aviser og kommentarer i sosiale media, fjernsynsprogram, aksjoner på plassen, og fulle hus. Nærmest umulig å få billetter til de siste forestillingene. Da onlinesalget åpnet for maiprogrammet og Faust, den sjutimerlange kraft- og vanviddsutblåsningen til Castorf & co, styrta serveren sammen under 200 000 klikk i løpet av noen minutter. Noe slikt er det bare Depeche Mode og Rolling Stones som får til, beretter ARD.
Mange imøteser at Castorf endelig blir avsatt. I motsetning til ensembler i Frankrike, jeg tenker da på Peter Brook, Ariane Mnouchkine/Le Théâtre du Soleil og Théâtre du Radeau som holder til i offentlig betalte hus, og hvor samarbeid mellom teaterarbeidere (skuespillere, regissører, scenografer, teknikkere, videofolk, kokker, rengjøringspersonal, sufflører og musikere) har fått vokse og utfolde seg over tiår – forventes det å være fluktasjon ved institusjonsteaterne i Tyskland, og Castorf har sittet i 25 år. Opportunistisk sett er det nå plass for andre, for det nye. Men det nye virker «clean», det er lite «Dreck» i Dercons program.
Problemet er også at mange av arbeidene som Dercon har kjøpt inn, allerede har vært vist. Kunstnere har funnet sin plass ved de andre teaterne i Berlin, f.eks. den danske koreografen Mette Ingvartsen har vært å se på HAU i mange år. I februar spilte hun på all tre scenene (HAU I, II og III) samtidig, til fulle hus. Jeg kan ikke skjønne at det skal bli så mye bedre å se arbeidene hennes på Volksbühne også. Susanne Kennedy, som regnes som den eneste teaterkompetente medarbeideren i Dercon-teamet, er ny for Berlin på den måten at regiarbeidene hennes kun har vært vist på Theatertreffen, dvs. tidligere Freie Volksbühne. Nå kommer hun med en co-produksjon som har hatt premiere i München.

Hva er det som går tapt?
Det unike med Volksbühne, et «skrikende snakketeater», endeløse tekststrømmer fra eksalterte skuespillere som drar opp til 20 minutter lange monologer, gjennom kroppslig utmattelse, skriker til det kommer fra kroppen. Sporstlig, kan man si, men det går dypere. Det kommer an på hvilke tekster, samt forbindelsen mellom tekst og fremfører. Taleteater (Sprechtheater) er blitt et skjellsord, det brukes mot Castorf nå.
    For meg og kolleger fra Performerstammtisch var det for klassisk på nittitallet, klassisk på den måten at talestrømmen representerte en autoritet. Distansen mellom skuespiller og den ofte ideologisk belastede TEKSTEN – manglet egenforankring, ble spilt, av supergode skuespillere, men spilt. Tross for sin inkorporering av video, musikk og performative elementer, som det er kommet mer av etterhvert, som har utviklet seg med innflytelse fra Pollesch og Schlingensief, er det klassisk teater Castorf står for.
For andre er det for postdramatisk, Castorf spiller jo ikke rene stykker, han må jo alltid blande inn andre tekster, kontrastere, lage konflikt og kaos. Og all denne sennepen, potetsalat, pølser, spagetti som blir kasta omkring, eller honningen, som i Byggmester Solness. Men hva er det de skriker for?
Jeg så denne forestillingen i første uke i juni i år, den ble laget i 2014 mens «maktovertagelsen» var under planlegging, og det er noe som har skjedd med publikum og spillerne. Forholdet mellom scene og sal er forandra. Under kulturkampens hete de siste to årene har Castorf-teatret vunnet (gjenvunnet) sympati. De skriker ikke lenger mot oss, men for oss. Opplevelsen av å se en forestilling som funker, virker og har virkning er sjeldent, og herfra kan en begynne å snakke om teater som en politisk kraft.
I Byggmester Solness forventes det at Castorf skal holde «dommedag over seg selv», men det gjør han ikke – Castorf følger IKKE opp forventningene. Denne vegringen, også mot «politiske» statements, er en styrke. Hos Castorf er det vellykkede mistenkelig. Med full kraft renner han mot veggen, som en Torpedokäfer. Torpedobillen kommer fra Franz Jung, ekspressjonist, revolusjonær og dadaist, han beskriver den i autobiografien Der Weg nach unten (Veien nedenom). Dette har Volksbühnes venner skjønt. Derfor er Dercons «I want to bee free» verken cool eller sexy. Kuratorprogrammet hans, selv om det har internasjonal besetning, virker «flinkt og riktig».
Frank Castorf, den brølende, Christoph Schlingensief, den rabiate, Christoph Marthaler, den melankolske, Dimiter Gotscheff, den ettertenksomme, René Pollesch, den postulerende, Herbert Frisch, den komediantiske – alle disse regissørene er menn, ja, men, det handler om mer enn kjønn. Det er linja Paris-Berlin-Moskva som forsvinner nå. En språklig og kulturell akse. Det dreier seg ikke om jernteppet, men små begrep som gjør de store forskjellene. Som f.eks. «Nadryw», et nøkkelbegrep hos Dostojevskij, uoversettelig, derfor sies det på russisk, for «alle» skjønner det. Dette forsvinner i det engelskspråklige, i kunstmarked-kompatibel kommunikasjon, svinner hen i dans ...

Byens puls
De første ti årene, med all respekt for hovedscenen og det som kom senere, var det Prater-spektaklene på midten av nittitallet som gjorde mest inntrykk på meg. Bert Neumanns Globe-teater i Prater, hvor blant annet Forced Entertainment spilte, Marthaler og Schlingensief selvfølgelig, det var storartet. Murx den Europäer! Murx ihn! Murx ihn! Murx ihn! Murx ihn ab! og Theater ALS Krankheit. Kunst und Gemüse, samt alt det rundt, diskusjonskveldene, provoserende erklæringer, filosofiske utlegninger, konserter, komplekse programhefter – som forankra byens puls.
På midten av nittitallet fikk kolleger og jeg innpass med uferdige verk, «løse» former, performative arbeid som konsert/lesning og galla. Sammen med Bert Papenfuß og flere viste jeg to arbeid i henholdsvis Roter og Grüner Salon: IM Arsch om Sascha «Arschloch» Andersen-komplekset og Bibel der Anarchie med tekster av Hans Jæger. Senere trakk vi til andre lokaler, og nye, også norske, har sluppet til.

Nadryw
Volksbühne er mer enn Castorf. Og Castorfs vrede, som kan knyttes til begrepet «Nadryw»,  надрыв, det russiske ordet for emosjonell spenning, ømt punkt, ekstatisk smerte, sjelsskrik, å være overstyrt eller noe sånt, noe som gir en voldsom energiutblåsning, som hos Martin Wuttke i Faust, Kathrin Angerer i Die Brüder Karamazow, Alexander Scheer i Der Idiot, Daniel Zillmann og Sophie Rois i de fleste roller. Den er ikke alltid topp. Som i et ekteskap går intensitetskurvene i et ensemble i bølger, man kjeder seg av og til, ser at det gjentar seg. Etter Schlingensiefs død kom en knekk, da Bert Neumann døde for to år siden trodde de fleste at dette var slutten. Slutten kom ikke med døden, men fra politikere og samtidens krav om strukturforandring.
Vi er vitne til en kulturell nedbygging av «ost», det siste lønneblad forsvinner (et markant DDR-bygg het Ahornblatt), det østlige var ikke bare stalinistisk, det slaviske er en del av europeisk kultur. Et nedrevet keiserslott kan bygges opp igjen, men ikke et levende teater.
Hans-Thies Lehmann holdt nylig et foredrag med den flertydige tittelen «Die Lage ist hoffnungslos, aber nicht ernst» (Situasjonen er håpløs, men ikke alvorlig). Den henspeiler både på den politiske, Merkels politikk som synes å være alternativløs, og teaterets situasjon. Likevel, det vil komme noe nytt, men et helt annet sted enn på Volksbühne.