søk


Avansert søk

logg inn

Redaktør: Therese Bjørneboe
Adr.: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift,
c/o Litteraturhuset, Wergelandsveien 29,
0167 Oslo
Tlf.: 22 44 96 28 /
971 96 772
postshakespearetidsskriftno

Enquete: Terningkast?

I løpet av de siste årene har flere aviser innført terningkast i teateranmeldelsene sine. Tror du det har hatt noen konsekvenser for anmeldelsene; hvordan de skrives og leses, og for markedsføringen/ kommunikasjonen rundt forestillingene?


Terningkast er noe dritt. Markedsavdelingene blir selvfølgelig overlykkelige hvis de kan trykke en terning med mange øyne på plakaten, for da selges det visstnok flere billetter. Og vi ønsker jo å få folk i hus. Jeg også. Men jeg synes det er deprimerende når dette vies stor oppmersomhet fra andre hold i teatret. Vi vet at de fleste anmeldere har svært kort tid på seg til å levere en tekst, og terningen kan noen ganger virke som en hardt trengt redningsplanke. Det kan da ikke være noen journalister som elsker disse terningene heller? Hvor inspirerende kan det være å bruke tid på å tolke sitt inntrykk av en forestilling når man er nødt til å trykke en terning øverst?
Avisene (både på nett og papir) bruker mindre plass på anmeldelser enn tidligere. Ihvertfall gjelder dette teater. Teateranmeldelser genererer få klikk, og er derfor uinteressant for de fleste medier å bruke ressurser på. De driver jo butikk, jeg skjønner det. Men er det helt håpløst romantisk og nostalgisk å gi oppmerksomhet og betydning til dette møtet mellom anmelder og lesere, selv om de ikke er mange? Jo mer tabloide disse tekstene blir, desto mindre innehar de livets rett. Tror jeg. Derfor forundres jeg ikke over at de fases ut her og der.
Vi som jobber med teater kan kanskje også tenke oss om før vi deler en anmeldelse på sosiale medier? Alle vesener med puls blir vel glad for ros og åtgaum, (selv er jeg så flaut forfengelig at jeg har spart på anmeldelser hvor jeg føler meg godt sett...). Men hvis vi faktisk drømmer om mer dyptpløyende anmeldelser bør vi kanskje ikke spre de mest lettvinte?  
Andrea Bræin Hovig, skuespiller, Nationaltheatret

Svaret må vel bli et ubetinget «ja». I vår sosial-mediale (er det et ord?) ‹liker-tid› er det vel innlysende at kjappe blikk på kjappe terningkast gir kjapp info til leseren som kan kjappe seg til neste tommel-opp. Hvorvidt anmelderen selv derfor endrer sin ‹skrivemåte› og blir f.eks. mer generell/overfladisk enn han/hun ellers ville vært kan man bare spekulere om, men at terningkastet som sådant ikke akkurat innbyr til lengre innsiktsfulle drøftinger burde vel være rimelig klart.
Markedsføringsmessig ville jeg tro at terningkastet fungerer på samme måte som beskrevet ovenfor; et kjapt blikkfang som gir mottakeren den informasjonen vedkommende tror er tilstrekkelig for å avgjøre hvorvidt man skal se forestillingen. At det kanskje ikke er like attraktivt å bruke en treer som en femmer i promoteringen overlater jeg til markedsførerne å gruble over…
Even Stormoen, skuespill­er, Rogaland Teater

Jeg synes problemet ved terningkast viser seg sterkest ved terningkast 4. Det kan ikke brukes til å selge billetter, og favner alt fra ganske likegyldig til egentlig veldig bra. Ofte kan jeg se noe jeg synes har store og særegne kvaliteter, det kan gripe meg veldig, men det er også ting jeg ikke synes lykkes. I slike tilfeller kan jeg ha tenkt at jeg selv ville gitt en forestilling 4. Dersom jeg da er anmelder, blir dette problematisk, idet terningens øyne er så mye tydeligere enn språk. Det blir vanskelig å få kommunisert til folk at forestillingen er verdt å se.
    Jeg tenker at anmelderne bør føle et visst ansvar i slike tilfeller. Ettersom teatret ikke kan selge med terningen, trenger de desto mer noen entydige, attraktive setninger. Jeg anerkjenner at anmelderne ikke er selgere, men i Teatrets tjeneste er det lov å ha slikt i bakhodet, når verden/pressen er blitt som den er blitt.
    Samtidig legger nok mange publikummere merke til det dersom det bare er verbalt skryt på teatrets hjemmeside omkring en forestilling. Man gjennomskuer at kastene antagelig ikke har vært gode nok, og dersom man vil være «trygg», ser man med skepsis på sitatene. Terningen trumfer språket, fordi den er så entydig. Tror man...
      Jeg frykter at terningene forenkler og muligens forringer samtalen omkring teater, idet man lett snakker i terningkast når man selv diskuterer, nettopp fordi det er så mye lettere enn språk. Det kan jeg tenke at er synd, nummeret før emoji, liksom. Og da er det jo ikke så mye mer å si.
Ane Dahl Torp, skuespiller, Det Norske Teatret

Det er vanskelig nok å få seksere i yatzy, så hvorfor godtar vi dette jaget etter flest antall øyne på terningen i nesten alle øvelser i kunsten, i kulturen, ja i livet. Vi har jo lagt oss til en måte å snakke på som reguleres av terningkast. «Livet mitt er terningkast tre akkurat nå»! Det kan kanskje bety at personen er i dyp krise, men det kiler ikke akkurat i empatisenteret vårt. Og det er akkurat det; der vi daglig prøver å nå ut til følelsene hos publikum, blir vi redusert til et terningkast når anmelderene skal vurdere det vi har holdt på med i 8 uker. Det virker som akseptet av at vi vurderer alt utifra terningkast har satt seg som et fettlag på vurderingsevnen vår, som vi bare ikke orker å forsøke og fjerne. Ja, det er fordummende, men både utøvere, anmeldere, markedsføringsavdelinger og publikum snakker samme språk, i terninger, så da er vel alt greit!? Forresten, hva skal vi egentlig med anmeldelser som er rablet ned på en halvtime etter endt forestilling for å rekke deadline, når vi har terningkast?
Mads Ousdal, skuespiller, Nationaltheatret.
Jeg tror at terningkast har betydning for hele anmelderiet. Konsekvensen jeg frykter mest, er at mange lesere nøyer seg med terningkast og ingress, uten å ta seg bryet med å lese hele anmeldelsen. Det er flere år siden BT innførte terningkast, og jeg snakker stadig med teaterinteresserte som husker hvilket terningkast jeg ga, men som ikke «husker» hvordan jeg argumenterte, trolig fordi de aldri leste begrunnelsen. Et realt slakt blir nok lest, likeledes kanskje en sekser, men jeg tror at et terningkast midt på treet ikke innbyr til lesing. Slik svekkes den offentlige samtalen om et allerede perifert fenomen.
Jeg merker også noen ganger under skrivingen hvordan tanken på terningkastet romsterer oppe i hodet mitt. Det er et så unyansert symbol at det rett og slett virker forstyrrende når en anmeldelse skal forfattes på altfor kort tid. Kanskje bidrar det også noen ganger til at en karakter 3,5 dras opp til 4. Minst én gang har jeg gitt 4 til en debutant, mens teksten har ropt 3.
Jan H. Landro, teaterkritiker i Bergens Tidende

Jeg tror vi, som lesere og kritikere, har vennet oss til å se terninger følge kritikken. Dagbladet, som jeg skriver for, innførte terningkast på alle anmeldelser våren 2015. Tidligere hadde avisen brukt terningkast på anmeldelser av underholdningsteater og show. Daværende kulturredaktør Geir Ramnefjell forklarte i egen avis at terningkast var «en effektiv måte å presentere stoffet på digitalt».
I teorien fungerer terningkast som snarvei til og oppsummering av kritikkens kvalitetsvurdering. Angivelig lokker det også leserne. Om dette stemmer i praksis vet jeg ikke. Jeg tror terningkast er med på å styrke misoppfatningen om at kritikkens hensikt er forbrukerveiledning. I verste fall fremstår det som et signal om at «one size fits all», noe som er like usant i scenekunsten som i klesbutikkens prøverom. Samtidig ser jeg at det å sette terningkast tvinger oss som kritikere til å ta tydeligere standpunkt, og at det kan føre til tydeligere tekster.
Teatrenes infoavdelinger kan virke fiksert på terninger. Femmer- og sekserterninger egner seg som salgsoppfordringer på plakater og i sosiale medier. Å oppmuntre meningsutveksling ved å dele mer kritisk tekst prioriteres sjelden. Denne holdningen bidrar til en «løp og kjøp»-kultur, mer enn en ytringskultur. Dette ville kanskje vært rådende selv uten terningkast, men terningkastene demper i alle fall ikke tendensen.
Lillian Bikset, teaterkritiker, Dagbladet

Fra vårt synspunkt har ikke måten anmeldelsene skrives på endret seg i en bestemt retning. Derimot ser vi en viss nedgang generelt i anmeldelser hos enkelte større medier. Dette kan sannsynligvis tilskrives mindre ressurser i enkelte redaksjoner til dekning av kulturstoff.
I sin kommunikasjon ønsker Nationaltheatret å bidra til innsikt og bakgrunnsstoff rundt de enkelte forestillinger. Samtidig har Nationaltheatret i sitt samfunnsoppdrag som hele landets teater et ansvar for å nå ut til et bredt publikum i sin markedsføring av forestillingene. Konkurransen er hard om oppmerksomheten hos et stort og sammensatt publikum, og bruken av terninger er et av mange virkemidler i markedsføringen. Terningene er enkle og effektive symboler, spesielt på flater hvor det ikke er mulig eller hensiktsmessig å bruke en lengre beskrivende tekst.  I dette perspektivet har terningene det vi kaller en stoppeffekt i markedsføringen, som gjør at vi lettere fanger oppmerksomheten hos et bredt og til dels nytt publikum.
Svend Aavitsland, markedssjef Nationaltheatret.