søk


Avansert søk

logg inn

Redaktør: Therese Bjørneboe
Adr.: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift,
c/o Litteraturhuset, Wergelandsveien 29,
0167 Oslo
Tlf.: 22 44 96 28 /
971 96 772
postshakespearetidsskriftno

Teater og historisk bevissthet

Denne utgaven er et ekstra stort dobbeltnummer, med et eget bilag om politisk teater, basert på seminaret «Om det politiske i scenekunsten» på Black Box teater/Oslo Internasjonale Teaterfestival. Utgaven har tyngdpunkt på internasjonal scenekunst, med en egen temaseksjon om Volksbühne. Eller Volksbühne-am-Rosa-Luxemburg-Platz, som det ble døpt til av Castorf og medarbeiderne hans da de tok over teatret i 1991. Nå er det historie. Ved siden av et intervju med Frank Castorf, som ble gjort i scenografien til avskjedsforestillingen Faust i mai, trykker vi anmeldelser, erindringer og kommentarer til sjefsskiftet. I tillegg til en fotoreportasje fra avskjedsfesten på Rosa-Luxemburg-Platz 1. juli.    
Forrige utgave av tidsskriftet hadde større fokus på norsk teater og scenekunst, blant annet Morten Traaviks Århundrets rettssak, men også norske og internasjonale samarbeidsprosjekt som New World Embassy og Public Calling m.m. For tidsskriftet er det naturligvis viktig å stå på begge ben. Men samtidig kan sjefsskiftet på Volksbühne oppleves litt som om grunnen blir revet vekk under føttene. Volksbühne har hatt en spesiell plass i hjertet mitt og hos flere av våre faste medarbeidere. Slik det fremgår av arkivet, intervjuer med Christoph Schlingensiefs Hamlet (2/2001), med Bert Neumann (4/ 2015) og en rekke utgaver fram til denne.
I debatten rundt sjefsskiftet på Volksbühne har flere påpekt det meningsløse ved å skifte ut en teatersjef som i manges øyne har gjort det til Tysklands beste teater. Men debatten har også dreid seg om fremtiden til det tyske teatersystemet, som et system basert på repertoarteater og faste ensembler. Eller det tekstbaserte teatret. I intervjuet med Castorf snakker han om Faust, som var hans avskjedsforestilling på Volksbühne (se også anmeldelse i forrige utgave). Som det fremgår av intervjuet er oppsetningene hans preget av store historiske kunnskaper og en sterk historisk bevissthet, som ikke står i motsetningsforhold til det er samtidsorienterte og politisk utfordrende («Historien tilhører ikke gårsdagen», side 6). Dette er også en av årsakene til at sjefsskiftet oppleves som slutten på en epoke. Tysk teater har vært preget av landets spesielle historie. Det historikeren Eric Hobsbawn kalte for «ekstremismens korte århundre». Men som det fremgår av intervjuet med Castorf, kan man ikke forstå det som har skjedd i det 20. århundre, eller dagens konflikter uavhengig av den europeiske kolonihistorien og opplysningstiden. «Teatret er vår navlestreng til antikken,» sa den nå avdøde Volksbühne-regissøren Dmitri Gotscheff.
Marietta Pickebroch, som er programsjefen til Chris Dercon, Castorfs etterfølger, har uttalt at programmet på Volksbühne kommer til å bestå utelukkende av verk fra det 20. og 21. århundre. Det føyer seg inn blant Dercons uttalelser om at tysk teater er «retrospektivt», og redd for forandring («forandring gjør alltid vondt»). Selv omtaler Dercon seg som en «change manager». Tone Avenstroup skriver mer om sjefsskiftet i kommentaren «Det nye er ikke alltid nytt», mens Uwe Cramer i sin kommentar argumenterer for at det er riktig med et sjefsskifte på Volksbühne.
I debatten har det blitt innvendt at Berlin allerede har scenekunstinstitusjoner som presenterer den typen internasjonale produksjoner Dercon hevder at han vil fornye Volksbühne med. Sjefsskiftet vil uansett ha ringvirkninger på hele teaterlandskapet i Berlin fordi nye Volksbühne har langt større ressurser og flere scener enn HAU og Berliner Festspiele, som nå programmerer liknende produksjoner. På Berliner Ensemble tar Oliver Reese over som teatersjef etter Claus Peymann, og til høsten vil Castorf sette opp Les miseràbles der -- av alle ting (turistene kommer til å få seg en overraskelse!). Så det historisk og litterært orienterte teatret kommer ikke til å forsvinne fra scenene i Berlin, og på Schaubühne fortsetter Thomas Ostermeier, som er en uttalt forsvarer av det tekstbaserte teatret.
I denne utgavens enquete er temaet terningkast og om innføringen av terninkast har hatt betydning for hvordan man leser/ skriver teateranmeldelser. Svarene viser at hverken skuespillerne eller teaterkritikerne er tilhengere av terningkast. Det er kanskje ikke overraskende. Men det fremgår av flere av svarene at det store dilemmaet ved ordningen er firerne. Ifølge Lillian Bikset i Dagbladet var det digitaliseringen, altså nettpubliseringen som var argumentet for innføringen av terninkast. Men hvor mange klikk genererer en firer? eller en treer? Neste skritt i en slik utvikling kan være at redaksjonene setter en sperre for å publisere anmeldelser av forestillinger fra fire og ned. Eller -- på grunn av tabloidverdien ved en skikkelig slakt -- gjør unntak for oppsetninger som får terningkast én. Dette høres kanskje ut som en fleip, men i en i en tid hvor det er så mange kulturuttrykk som slåss om oppmerksomheten kan man lett argumentere for at det bare er de beste eller de virkelig dårlige oppsetningene som har offentlig interesse. Treerne og firene har det ikke. For teatrenes markedsavdelinger, som i stadig større grad har gått over til å bruke terningkast i reklamen, og sløyfe sitater, burde det være et tankekors.
Det spørsmålet som kanskje burde blitt stilt i enqueten er om bevisstheten om effekten ved terningkastene farger anmeldelsene. Det klassiske argumentet for terningkast er at det tvinger kritikerne til å ta stilling. Men så enkelt er det ikke, fordi det forutsetter at kunstkritikk har en selvskreven plass i avisene. Kanskje det heller er slik at kritikere kan føle et behov for å legitimere anmelderiet ved å legge stemmeleiet litt høyere enn en forestilling hadde fortjent. For er det ikke påfallende mange femmere?
En viktig motivasjon bak Norsk Shakespearetidsskrift har helt fra starten av vært å styrke kritikken og offentligheten omkring teater. Både ved å gi anmeldelser og artikler større plass enn i dagsavisene, og gjennom internasjonalt utsyn og orientering. Men samtidig som tidsskriftet har vært en viktig rekrutteringsplattform for nye kritikere, og ganske klart også har hatt betydning i forhold til at det i dag er en større åpenhet for å trykke artikler om teater utenfor Norge i aviser og dagspresse, så har ikke utviklingen i dagspressen akkurat fulgt den kurven vi hadde håpet. Det har snarere vært et «ett skritt fram og to tilbake». Men siden vilkårene for kritikken og den seriøse teaterjournalistikken har blitt vanskeligere, er tidsskriftsoffentligheten i dag blitt enda viktigere. Norsk Shakespearetidsskrift vil satse mer på nettpublisering av teaterkritikk i tiden fremover, ikke som erstatning for papirutgavene, men som et supplement.
Bilaget «Om det politiske i scenekunsten» er basert på et seminar på Black Box teater. Her blir begrepet politisk teater stilt under lupen av skribenter og scenekunstnere med svært ulike innfallsvinkler og ståsteder. «Vi håper at tekstene kan fungere som en kartlegging av hvor diskursen befinner seg, og eventuelt tydeliggjøre hva som kan være neste steg i diskursen om det politiske i kunsten», skriver de to redaktørene og initaitivtakerne til seminaret, Valborg Frøysnes og Ingri Fiksdal. Vi vil gjerne at tidsskriftet skal fungere som publiseringsplattform for flere liknende initiativ. God lesning!
Therese Bjørneboe