søk


Avansert søk

logg inn

Redaktør: Therese Bjørneboe
Adr.: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift,
c/o Litteraturhuset, Wergelandsveien 29,
0167 Oslo
Tlf.: 22 44 96 28 /
971 96 772
postshakespearetidsskriftno

Politiske spektakler

(Kirkenes): Barents Spektakel bød på teater som både vil og kan stille seg i sentrum av begivenhetene og de store konfliktene.

Av Therese Bjørneboe

Barents Spektakel 2017 / The Industrial Boomerang. Kirkenes,
8.-12. februar

Hovedattraksjonen på årets Barents Spektakel, var uten tvil Århundrets rettssak. Isteatret som skulptør Peder Isdal har bygget av190 tonn is, er i sannhet et spektakulært syn. Det skal være den største isskulpturen som er laget i Norden. Men isen vil smelte, og skulpturen er derfor en klimakommentar i seg selv; det er nesten så man hører klokka tikke.
Festivalen åpnet med luftakrobatikk i en kran på over 50 meter, av amerikanske Bandaloope, på havna i Kirkenes, fulgt av festfyrverkeri. Deretter fremførte teaterakademiet i Moskva Sound Landcapes, et slags mekanisk teater, inspirert av avantgardistisk industriell estetikk fra 1920-tallets Sovjet. En symbolsk start på en festival i et område preget av at det stadig åpner seg nye muligheter og former for samarbeid mellom Russland og Norge, både til lands og til vanns, og der kulturutveksling spiller en nøkkelrolle. 

Appropriasjonskunst
Morten Traavik betegner Århundrets rettssak som generalprøven på rettssaken i Oslo til høsten, hvor staten er saksøkt for brudd på grunnlovens paragraf 112. På sidene foran, forteller regiassistent Ragnhild Freng Dale om bakgrunnen for prosjektet. Der går det fram at den tabloidvennlige tittelen ikke er noe regissør Morten Traavik har suget av eget bryst, men er et begrep fra høyesterettsadvokat Pål Lorentzen, som kommenterte søksmålet i Dagens Næringsliv.
Århundrets rettssak er i ut­­gangs­punktet en form for ap­pro­pri­asjons­kunst. Rettssaken flyttes fra Oslo til Kirkenes, og fra ett (symbolsk) rom til et annet; fra en rettssal til et teater. Den har også en logo som er en ap­prop­riasjon av det klassiske emblemet på retten. Her er Justitia en oljerigg, med en vektskål på hver side. Økonomi mot miljø; vår velferd mot fremtidige generasjoners. Men oljeriggen får en også til å tenke på bukken og havresekken.
Fra Traaviks side, blir det lagt stor vekt på at publikum skal ha følelsen av å befinne seg i en virkelig rettssak. Både juristene og vitnene opptrer i største alvor, og det at Hans Petter Graver (aktor) og Morten Grønvigh (forsvarer) deltar i forestillingen, er et lite scoop i seg selv. For prosjektet inviterer jo (også) til å tenke på rettssaker som en form for teater. Innholdsmessig dreier det seg imidlertid om en slags utvidet Dagsnytt atten-debatt. «Bare mye morsommere!» som Grønvigh sa til en avis. Århundrets rettssak tiltrakk seg stor medieoppmerksomhet, og det ville den neppe gjort hvis debatten var lagt til et vanlig forsamlingslokale. Det var isamfiet som gjorde utslaget. Men noe av finurlige ved konseptet, var at det fikk pressen til å følge forestillingen dag for dag – som en nyhetssak.
Århundrets rettssak hadde en tredelt struktur, hvor første dag var satt av til aktor og vitnene hans, den andre til forsvaret, og tredje til avstemningen, eller dommen. Den tredelte strukturen skapte en spenningsdramaturgi, som rev journalistene med, og som gjør mediedekningen og diskusjonen til en del av verket. Men tredelingen følger også et klassisk mønster. Greske tragedier hadde også en tredelt struktur, og ble vist på festivaler, som opprinnelig hadde karakter av overgangsriter, vår- og fruktbarhetsfester.
Det rituelle og magiske er også viktig i forestillingen, som Traavik lar åpne med at en samisk sjaman går rundt vitneboksen og utfører et renselsesritual. Det virket kanskje vel eksotisk der og da, men det besvergende ved ritualet drar oppmerksomheten mot at det er farlige krefter i spill. Enten utenfor, eller inni oss selv. I det ligger det allerede et teatralt element, fordi det forutsetter konflikt. Og dermed er scenen satt.

Festivaldramaturgi
Tilfeldig eller ei, speilet tretallet seg også i at rettssaken åpnet med tre, unge kvinnelige vitner og miljøaktivister. «Menn på 60 skal ikke bestemme hva jeg og mine barn skal leve av,» sa Stine Østvik, og ble sitert i overskriften til Sør-Varanger avis. Første vitne, Ingrid Skjoldvik, sa at Natur og Ungdom har jobbet i over 20 år for å stanse oljeboring i Barentshavet, men uten å nå fram: «stemmene til oss ungdommer, og ikke minst framtidige generasjoner, blir overhørt.» Kari Elisabeth Kaski (SV) la vekt på global ulikhet. I aktors prosedyre understreket han at han ikke bestred at tildelingen av konsesjoner er blitt til etter omfattende og demokratiske prosesser, men sa at det likevel ikke kunne kalles demokrati når de som vil bære byrdene utesluttes fra beslutningsprosessene. «Vi reiser søksmålet også på vegne av våre ufødte.»
For meg gjorde de tre unge kvinnene det nærliggende å tenke på Antigone. I Antigone nedkaller Kreon straffen over seg selv, fordi han ikke respekterer en høyere lov eller orden, og det går ut over sønnen – altså slekten i neste ledd. Aktor fikk Ingrid Skjoldvik til å fortelle at hun tidligere er dømt for sivil ulydighet, i forbindelse med protestaksjoner mot dumping av gruveavfall i Førdefjorden. Hun fikk riktignok en langt mildere straff enn Antigone, men her gjør aktor det til et poeng at hun faktisk ble utfordret av retten (altså staten) til å saksøke staten. Traaviks forestillingskonsept gjør det fristende å peke på flere aspekter ved det greske teatret. Som en iscenesettelse av et sosialt drama, er det viktigste, som Aristoteles skriver i sin tragedieteori, ikke karakterene, men handlingene karakterene utfører. Og det dramatiske knytter seg ikke til action og ytre handling, men konfliktene mellom ulike intensjoner og viljer. I Århundrets rettssak er ikke de medvirkende det viktigste, selv om flere av dem er glitrende talere, kunnskapsrike og tillitsvekkende. Det er konflikten.
Hovedkonflikten er selvsagt spørsmålet om oljeutvinning, men i forestillingen/rettssaken står også konkurranseelementet sentralt, og gjør det mulig å både spille på lag med, og utnytte medienes egen dramaturgi. Konkurranse var også et helt sentralt element i de greske Dionysios-festivalene, hvor tragediedikterne konkurrerte, og publikum stemte, i demokratiske former. Som Peter Stein fastslo i et intervju, gikk oppfinnelsen av demokratiet og teatret hånd i hånd (NSTT 4/2012). Demokrati er et springende punkt når publikum tildeles rollen som jury, eller «folkedomstol». Det var det også i Mimir Kristjánssons vitneforklaring, hvor han henviste til Hans Petter Gravers uttalelse i Klassekampen i fjor høst om at hvis søksmålet går gjennom, vil det være det største inngrepet fra en domstol i norsk politikk siden Høyesterett utnevnte administrasjonsrådet i 1940. Et slikt samfunn kan vi ikke ha, slo Kristjansson fast. I Norge fastlegges politikken av Stortinget, og Stortinget kan ikke overkjøres av domstolen.
Den eneste politikeren som svarte ja til invitasjonen om å delta, var ordføreren i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, som på den måten fremsto som en sann demokrat – mens de fraværende politikerne og oljebransjen fremsto som tilsvarende maktarrogante. Det forsterket inntrykket av det dreier seg om en konflikt mellom Nord og Sør, sentrum og perifieri, og at de som bor i Barentsregionen er nærmest til å avgjøre hvordan naturressursene bør forvaltes. Men de lokale stemmene var selvfølgelig splittet, med miljøaktivistene på den ene siden, og Rafaelsen og Ole-Gunnar Rasmussen, som er tillitsmann i Statoil, på den andre. Rafaelsen la vekt på forholdet til Russland, eller det han kalte fredsperspektivet, samt betydningen samarbeidsprosjektene har for forvaltning og miljø. En forsker fremholdt at det finnes teknologi som gjør det mulig å utvinne olje på en miljøvennlig måte, bare man er villig til å betale for det. Rasmussen at man ved å legge ned her i Norge, ikke oppnår noe annet enn å tape skatteinntekter og arbeidsplasser, og flytte pengene ut.
Det mest overraskende vitneutsagnet kom fra Luba Kuzovnikova, festivalsjef og leder for Pikene på broen. Hun begynte med å si at hun er russisk, og henviste til de store forskjellene mellom Norge og Russland, og Norges «enestående sjenerøse kulturpolitikk». Oljepenger muliggjør problematisering og offentlig debatt, og derfor ytringsfrihet og mangfold, fremholdt hun. Forsvarer Morten Grønvigh fulgte opp med å spørre om Barents Festivalen hadde vært mulig uten, noe Kuzinovnikova svarte kontant «Nei!» på. Var hun ironisk? Jeg tror ikke det. Ironi er selvfølgelig et aspekt ved Morten Traaviks kunst, men ikke i den enkle betydningen å si det motsatte av det man mener. I kontrast til mer tradisjonell, politisk kunst, er Traaviks prosjekter en form for affirmasjonskunst, spesielt påfallende i Nord-Korea-prosjekter som Kardemomyang. I likhet med hans forbilde (?) Laibach (se neste artikkel her i tidsskriftet), er hensikten å reise spørsmål ved ideologier ved hjelp av overdreven (subversiv) affirmasjon. I Århundrets rettssak avslører ikke Traavik hvor han står, men når Luba Kuzovnikova ble innkalt som vitne, var det for meg nærliggende å tro at han ønsket å pirke i norsk «skinnhellighet».
Luba Kuzovnikovas innlegg var en trampoline til Amund Sjølie Sveens Nordting, senere samme kveld (fredag 10. februar). Der skulle det handle om kultur og penger.
   
Kunst og smøring
Nordting hadde en humoristisk form, som sto i kontrast til rettssaken i isamfiet. Samtidig som forestillingen var tydelig systemkritisk. Sjølie Sveen forteller om da han fikk publikum i Hammerfest til å stemme over om bysymbolet burde endres fra en isbjørn til en dråpe olje. Det får latteren til å løsne i Kirkenes. Deretter tar han oss tilbake til steinalderen og vikingetiden, før han zoomer inn mot nordområdenes forbindelser med Russland, delvis i etterkrigstiden, hvor den globale ulikheten mellom fattig og rik for første gang siden den industrielle revolusjonen ble mindre. Foredraget blir illustrert av fotoprojeksjoner og satiriske collager, og brytes opp av musikk, eller allsang (Internasjonalen).
Nordting inneholder også en «underavdeling» med Kjell Inge Røkke-sjikane. Koblet til oljehistorien, gir det Sjølie Sveen anledning til å gi oss en innføring i begrepet grunnrente. Oljerikdommen skyldes ikke spesielle ferdigheter eller oppfinnsomhet, men ren flaks, sier han, og gjør oppmerksom på at både Adam Smith og Karl Marx mente at grunnrenta var en parasitt på det økonomiske systemet, fordi de som tjener på eller lever av den, ikke skaper noe. Johan Castberg (som ironisk nok har fått et oljefelt oppkalt etter seg) klarte i sin tid (1909) å få Stortinget til å vedta en lov som gikk ut på at private investorer ikke skal ha evig eierskap over naturressursene (dengang vannkraft). Hadde han vært fiskeriminister i dag, hadde Røkke fått tillatelse til å fiske, men sjøen vært folkets eiendom. Dessverre heter ikke dagens fiskeriminister Castberg, men Per Sandberg.
I gjennomgangen av Kirkenes› nyere historie, trekker Sjølie Sveen stadig inn sine egne opptredener på Barents Spektakel. Noe som hele veien fører til et nivå av selvironisk refleksjon om kunstnerens rolle, og vilkårene for kritisk kunst overhodet. Det er tydeligvis nok av penger til å skape kunst i Barentsregionen, påpeker han. Italienske ENI, som driver Goliat i Hammerfest, har startet et arktisk talentutviklingsprogram. Russiske Lukoil sponser Nordlysfestivalen i Tromsø, og nylig ga et norsk-kinesisk selskap en million kroner til pianokurransen Top of The World i Tromsø. Der Kuzovnikova understreket oljeinntektenes betydning for kultur og ytringsfrihet, fremhever Sjølie Sveen oljeselskapenes behov for å forbedre sitt dårlige rykte gjennom kultursponsing. Han harselerer også med hvordan nordnorske kulturhus vokser fram som genmodifisert laks, i takt med økende oljeinntekter. Men mest avslørende, var et sitat fra en tale av Sverre Jervell, i Utenriksdepartementet:
Det er enorme ressurser i Barentshavet. Det ser ut til at størstedelen er på russisk side (...) Vi kan altså se for oss at norsk oljealder forlenges med flerer tiår ved at norsk industri (...) fortsetter inn på russisk sokkel (...) Barentshavet vil bli Eurpas største anleggsområde i første del av det 21. århundre! For å få alt dette, fra industrielt samarbeid til oljevirksomhet, til å fungere (...). – vi trenger også en stor norsk-russisk kulturstrategi. – men kulturen er også viktig som smøring (...) for å få mellommenneskelige forhold til å fungere på tvers av store kulturgrenser. 
Uttalelsen kaster et tvetydig lys over Barents Spektakel, men her følges den opp av et avvæpnende comic relief, når «Æ e nordlending æ!» (Unit Five 1978) blir tolket og framført av en russisk operasangerinne. Et komisk høydepunkt, før Sjølie Sveens forelesning fortsetter med gjennomgangen av grunnrenta, og en appell til publikum om å lage reglene, ikke bare være en del av gamet. Da Nordting ble vist første gang, i 2014, førte det til debatt om finansieringen av Festspillene i Nord-Norge. Da var det flere politikere og representanter for Statoil tilstede, og noen gikk i protest. Den daværende fiskerministeren begrunnnet det med at det var dårlig kunst. I Kirkenes er det ingen som marsjererer ut, men så reiste da også Børge Brende rett etter at han foretok den offisielle åpningen.
Da jeg ankom naturskjønne Kirkenes, hadde jeg egentlig mer lyst til å utforske området og byen ved den russiske grensen, enn å gå på teater. Men det viste seg altså ikke å være noen motsetning. Gjennom Århundrets rettssak, men også helhetlig, bød Barents Spektakel på teater som både vil og kan stille seg i sentrum av begivenhetene og de store konfliktene. Både Traavik & co og Sjølie Sveen lykkes dessuten i å gi et komplekst innhold en inkluderende og forståelig form. Festivalen etterlater seg også nok av spørsmål. La meg tilslutt trekke fram Ljodahått. En konsertant kabaret, hvor den norske Volksbühne-skuespilleren Magne Håvard Brekke, band og medvokalister, framfører dikt og tekster, fra Voluspå over Sivle, Hamsun, Hauge og Vesaas til Tor Ulven. Veldig følsomt, og veldig maskulint. De russiske festivalgjestene digget det – uten å skjønne et ord. For å si det med Traavik: Kirkenes er det nye Berlin.