søk


Avansert søk

logg inn

Redaktør: Therese Bjørneboe
Adr.: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift,
c/o Litteraturhuset, Wergelandsveien 29,
0167 Oslo
Tlf.: 22 44 96 28 /
971 96 772
postshakespearetidsskriftno

Det politiske teatret

Hvor finner man det politiske (sam­funns­engasjerte) teatret i dag? Nevn gjerne noen viktige forestillinger fra de siste 5-10 årene!


Angelina Stojcevska, regissør:
Som alle vet, er jo det meste av kunst, eller det som prøver ikke å være kunst, politisk i en eller annen form, og bla bla bla. Den reneste formen for «politisk teater» i dag foregår vel ikke på en teaterspilleplass, men med Twitter-troll, i nyhetene, de falske nyhetene, alternative fakta, i krigene, i politikken. For eksempel Trumps forvirringstaktikk, som får verden til å ni-følge med på alt han gjør, eller Putins rådgiver Vladislav Surkov, som har en bakgrunn fra avant garde-kunstverdenen og som har brukt den kunnskapen til å forvirre mennesker, gjøre dem usikre på sin oppfatning av verden og virkeligheten; som jo på en eller annen måte ligger i kjernen av avant-garde-ideen, og som brukt i politikken gjør det umulig for folk å forstå hva som egentlig foregår. En maktstrategi som gjør det vanskelig å vite forskjellen på ekte og falskt fordi man er konstant forvirra.
Det er ikke lenger den fysiske krigen, hvor tanksene beveger seg og hvor bombene blir sluppet, som er krigen. Den ekte krigen nå, er historien om krigen.
Et doku-teater i en glassbolle eller et eller annet om noen modige menn som bruker radio for å enable motstandsbevegelsen i en eller annen borgerkrig i Afrika, blir for meg vammelt i forhold. Jeg tror ikke det var dét dere mente med spørsmålet, men det er den typen forestillinger som får meg til å grøsse litt av uttrykket «politisk teater», fordi jeg assosierer det med noe pinlig, smått og tannløst.


Jon Refsdal Moe, teaterviter og dekan på KhiO:
Jeg tror det politiske og samfunnsengasjerte teatret ligger i hver enkelt utøvers og hver enkelt tilskuers impuls til forandring. Teatret blir ikke politisk av å ha en politisk tematikk, ofte er det politiske tvert imot virkemiddel til en slapp bekreftelse av konsensus, en liberal agenda vi alle deler likevel. Jeg tror mer på teatrets revolusjonære enn på dets politiske potensial, i stedet for å få oss til å endre politisk standpunkt tror jeg at teatret kan gripe inn i våre liv og peke på mulighetene vi har til å overskride oss selv, og forandre premissene for hva vi tror er mulig. Der har Vegard Vinge og Ida Müller vært enormt viktige for meg, de utfordrer og overskrider enhver fornuftig grunnantagelse om hva som er mulig å få til i teatret, og peker på min mulighet til å gjøre noe tilsvarende i mitt eget liv. En annen viktig og mer eksplisitt politisk kunstner er Ann Liv Young, som smelter sammen kunst- og livspraksis på en dypt inspirerende måte. Dette tror jeg er kunstens viktigste politiske oppgave – å inspirere oss til å overskride oss selv, og gjennom å overskride oss selv, overskride premissene for hva vi tror er mulig, og om du vil – å gjøre livet om til kunst.  
   
Kristian Meisingset, nyhetsleder og teaterkritiker i Minerva:
Det politiske teateret er overalt, fra fellesnordiske Nasjonalismens apostler (2014) og Thorleifur Örn Arnarssons Vildanden + En folkefiende – Enemy of the Duck (2016) på Nationaltheatret, til Solaris korrigert (2015) på Det Norske og Angelina Stojˇcevskas Og nå: Verden! (2016) på Oslo Nye.
Det er ingen tvil om hva slags politisk teater jeg liker best: Mens Nasjonalismens apostler og Arnarsson ga forutsigbar kritikk av nasjonalisme og norsk egoisme, var Solaris korrigert og Og nå: Verden! sprekere. Førstnevnte en fantasi over en dystopisk framtid der et kreativt individ blir glad i robotene sine og løsriver seg fra autoritær tankekontroll, og sistnevnte en burlesk forestilling der en ensom kvinne raser mot verden. Hva prøvde de å fortelle oss? Det er det vanskelig å svare på, og når det er vanskelig å svare på hva teateret vil, lokker det fram refleksjon.
Det forutsigbare politiske teateret er det imidlertid mye av. To eksempler er nevnt. To andre kunne vært Fridomens vegar (2016) av Tore Vagn Lid og Festning Europa (2016) av Kristian Lykkeslet Strømskag. Når svarene er klare på forhånd, blir jeg ikke interessert.

Lillian Bikset, teaterkritiker i Dagbladet:
Jeg synes ofte (kanskje stadig oftere) at vi ser politiske elementer i teateroppsetninger som ikke nødvendigvis er fullt ut politiske. Samfunnskritiske tendensbetraktninger blir brukt som aktualiserende tilleggsknagg. I noen sammenhenger opplever jeg dette som kakepynt, lettvint og utvendig, i andre som interessant ekstraverdi, kanskje nettopp fordi det var uventet i konteksten. Jeg tror også at vi – kunstnere, kritikere, publikum – lettere leser inn en politisk dimensjon i mer allmenn teatertematikk som sannhet, løgn, forstillelse, eller menneskeverd og utestengelse, på grunn av samfunnsutviklingen.
Når det gjelder det erklært politiske teatret ser jeg på Jon Tombre, Pia Maria Roll, Tore Vagn Lid, Kjersti Horn og Goksøyr & Martens som sentrale norske aktører. På Teater Ibsen har Thomas Byes arbeid med dokumentarisk teater ikke helt oppfylt sitt potensial, men jeg setter pris på viljen, og jeg synes jeg ser en lignende tankegang i det program Inger Buresund varsler for Hålogaland Teater.
Internasjonalt betrakter jeg dramatikere som amerikanske Suzan-Lori Parks og Lynn Nottage som viktige, og jeg tror suksessen til musikalen Hamilton kan føre til mer politisk musikkteater.
    
Kai Johnsen. Regissør og dramaturg, professor ved KHiO/Teaterhøgskolen:
Jeg tror man finner det der det opereres med avanserte koblinger mellom formale og innholdsmessige ideer – som igjen forholder seg bevisst kontekstuelt til sine omgivelser – og som rommer risiko. I Norge klarer både Pia Maria Roll (en serie på 4 forestillinger de siste seks årene) og Trond Reinholdsen (bl.a. musikkteaterprosjektet Den Norske Opra) dette. Selv er jeg heldig som kan arbeide med begge disse på ulike måter. Morten Traavik klarer vel på sitt beste også disse koblingene. Koreo­grafene (fra det meget spennende unge dansemiljøet i Norge) Ingeleiv Berstad og Kristin Ryg Helgebostad fikk til noe fantastisk vitalt og opprørsk kvinnelig i sin del av Carte Blanches triologi Birthmark (2015). Fra de store institusjonene er det kanskje særlig Svein Tindberg og Kjetil Bang-Hansens Abrahams barn på Det Norske Teatret som, for meg på en overraskende måte, hadde interessante politiske koblinger mellom identitet som en mytisk, historisk og sosial konstruksjon gjennom en avansert fortellerteaterform. På den andre enden av skalaen finner man Nationaltheatrets «samarbeid» om «terrorisme» med det israelske Habimateatret (et teater som uten blygsel hyller tilbakevendende soldater fra en angrepskrig hvor hundrevis av uskyldige barn blir drept) – kanskje det tristeste og dummeste jeg har opplevd i min tid i norsk teater.
   
Uwe Cramer, regissør:
For en som var så heldig å befinne seg i Berlin i tiden rundt Murens fall, er det relativt enkelt å besvare spørsmålet, fordi det førte til at jeg dannet meg en veldig konkret forestilling om hva politisk teater er, og hvor underholdende det samtidig kan være. Nemlig når det som finner sted på scenen ikke bare har en virkelighetsforankring i det innholdsmessige, men forholdet mellom publikum og skuespillerne og det som skjer på scenen nærmest dialogisk på en modig måte forhandler om og setter fiksjon og virkelighet opp mot hverandre.
Det er en banal sannhet at alt teater er politisk, siden det også når det først og fremst er upolitisk underholdning, gjenspeiler den politiske situasjonen i et samfunn. 
Det aktuelle svaret på spørsmålet ligger imidlertid i holdningen til flertallet av teaterarbeidere, fra teatersjefene, som på grunn av økonomisk tvang (må) øke teatrenes Output, til regissørene og skuespillerne, som av frykt for arbeidsløshet og Biedermeier-holdning blir runde i kantene, og hvis ikke-eksisterende politiske holdning, eller bevissthet (i en common sense-betydning), nå etterhvert, og i likhet med de fleste mennesker som er sosialisert i Mellom-Europa, på grunn av det massive omfanget av drukningsulykker i Middelhavet, eller «fake News»-politikere, begynner å tillate seg å kjenne en grunnleggende tvil på verdiene i det kapitalistiske samfunnet, men likevel bare forsåvidt som de foreslåtte løsningsforsøkene ikke fremstår som altfor smertefulle, i forhold til deres egen komfortsone, og heller bare vil fortelle historier, enn å forstå seg selv som deltakere i og fortolkere av historien.
Og det overveiende borgerlige teaterpublikum, lener seg atter tilbake i de varme stolene, i visshet om at konfliktene som i beste fall blir skrapt borti, heldigvis synes å være så langt unna at de kan gå hjem med det velgjørende angstens gys, i forvissning om at de befinner seg på trygg avstand av prekariariseringen, miljøødeleggelseen, nedbyggingen av demokratiet, osv.  
At det i de siste fem til 10 årene på tross at dette likevel, for eksempel av Milo Rau, René Pollesch, Tore Vagn Lid, og uten å ville fremstå som ubeskjeden, også meg, er skapt iscenesettelser som i det minste har hatt en politisk intensjon, vil jeg absolutt ikke benekte.