søk


Avansert søk

logg inn

Redaktør: Therese Bjørneboe
Adr.: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift,
c/o Litteraturhuset, Wergelandsveien 29,
0167 Oslo
Tlf.: 22 44 96 28 /
971 96 772
postshakespearetidsskriftno

Politisk teater i dramatiske tider

«Hvor finner man det politiske (samfunnsengasjerte) teatret i dag?» Enqueten i denne utgaven, er inspirert av tittelen til Florian Malzachers antologi Not Just a Mirror. Looking for the Political Theatre of Today, som vi anmeldte i forrige utgave av tidsskriftet. Men når vi stiller spørsmålet, er det fordi det ligger i luften.
De virkelige dramaene i dag utspiller seg ikke på scenen, men utenfor, skrev ett av jurymedlemmene på Theatertreffen i fjor. Kanskje juryen heller enn å kåre årets ti beste forestillinger burde premiere teatre som hadde gjort en spesiell innsats for flyktningene? Nå i vinter brukte en amerikansk kritiker omtrent samme ord: Det er lenge siden det virkelige dramaet i Amerika utspilte seg på teaterscenen. USA er et splittet land, men i følge Kelly Copper i Nature Theatre of Oklahoma, kommer teaterfolk i de nærmeste årene ikke bare til å lage mer radikalt teater; først og fremst må man komme seg opp fra stolene og tilbringe mer tid på beina.
Men presidentvalget er samtidig bakgrunnen for at Broadway-hiten Hamilton har fått mer (negativ) medieoppmerksomhet enn noe amerikansk teater har fått på flere tiår, i følge de samme kritikeren. Og det skjedde bare ti dager etter valget. Hamilton handler om USAs gründere eller landsfedre, men cruxet er at den blir spilt av et multietnisk ensemble, samtidig som også musikken er en feiring av etnisk og kulturelt mangfold (anmeldelse side 88). Den har blitt en kolossal suksess, men også et symbol på Obama-epoken i amerikansk politikk. Det gjorde den til en rød klut for Trump, men det var påtroppende visepresident Mike Pence som utløste furoren, da han gikk på forestillingen og utløste buing i salen. Før skuespillerne tok applaus, holdt de en appell hvor de uttrykte bekymring over regjeringsskiftet, oppfordret til å respektere forskjeller, og verne om amerikanske verdier. Mike Pence tok det pent («vi lever i et fritt land»), men Trump forlangte at teatret eller skuespillerne skulle beklage det som var skjedd, og twitret at det var en kjent sak at musikalen var ekstemt overvurdert.   
En historiker stilte det hele på spissen: Var det amerikanske regjeringsvalget egentlig «en av­stemning mot Hamilton»? Teater kan åpenbart fortsatt iverksette drama, og en musikal kan selvsagt også være politisk.
    
Og her hjemme? I denne utgaven kommenterer og omtaler vi flere arrangementer fra i vinter og i fjor høst. Public Calling, som fant sted i scenografien til En folkefiende (eller: Enemy of the Duck) på hovedscenen til Nationaltheatret, var en konferanse om bl.a. overvåkning i kjølvannet av krigen mot terror, mens New World Embassy: Rojava, som utspilte seg over to dager i Oslo rådhus, heller ikke var en teaterforestilling i den vanlige betydningen av ordet. Under en diger, jordklodeformet kuppel, inngikk eventet i den nederlandske kunstneren Jonas Staals New World Summit-serie, og gjorde Rådhuset til en midlertidig ambassade for den selverklærte, autonome kurdiske republikken Rojava. Noen vil huske et liknende prosjekt av Goksøyr & Martens for noen år siden, hvor de sendte opp en luftballong ved Akershus festning i Oslo, som en symbolsk representasjon av en palestinsk ambassade.
Felles for disse prosjektene er at de utfordrer grensen mellom sosiale hendelser, politikk og kunst. Rommene eller tingene som blir brukt, har en tydelig teatral, eller iscenesatt karakter. Det samme gjelder i høyeste grad Morten Traaviks Århundrets rettssak, som vakte mye medieoppmerksomhet. En absolutt styrke ved Århundrets rettssak var at selve konseptet – form og innhold, kommuniserte direkte og umiddelbart. Noe som kanskje i mindre grad gjaldt «installasjonen» i Oslo rådhus. Men et verks tilgjengelighet, er også kontekstrelatert. Den midlertidige ambassaden i Oslo rådhus ble direkteoverført til én million kurdere (se side 18).     
Spørsmålet vi stiller i enqueten kan også forstås som en oppfordring til å si noe utdypende om «politisk teater», og hva det er som kvalifiserer til betegnelsen «politisk teater». En enquete skal være kort, og det er kanskje bare bra, siden resten av bladet er innholdsrikt nok. Men det ville vært synd hvis det hersket enighet om hva «politisk teater» er – og det gjør det ikke.
Noen ganger virker det likevel som om man tror at man kollektivt skal kunne diskutere seg fram til det riktige svaret om hva politisk teater er, eller hva «vi» vil det skal være. Siden teatret er marginalisert i forhold til andre medier, har det et tilsvarende behov for å legitimere seg, og det fører fort til at det blir konsensus­orientert, eller «politisk korrekt». Men i et lite land som Norge trenger vi forskjeller, ikke konsensus. I kommen­taren «Hvorfor teater?» skriver skuespiller Torbjørn Eriksen at vi trenger synlig konflikt, «fordi den eksisterer, rett under vår velmenende, norske høflighet.» (side 59).
Flere av prosjektene som omtales i dette nummeret, er at de ikke så enkle å sette i bås hverken kunstnerisk eller politisk. Serbiske Irina Sentevska anmelder Morten Traaviks Liberation Day! som er en dokumentarisk musikalfilm om Laibachs konsert i Pyongyang, Nord-Korea, men hun legger samtidig vekt på konteksten Laibach og Neue Slowenische Kunst oppsto i, i det tidligere Jugoslavia. Traavik er omstridt på grunn av samarbeidene med Nord-Korea, og andre prosjekter (som Miss Landmine). Men selv om det at han er en kontroversiell scenekunstner, og slik sett en relativt enslig svale i norsk teater, gjorde han seg nærmest folkekjær med Århundrets rettssak, der han begikk kunststykket å løfte miljødebatten opp til å bli et skikkelig drama. Politisk var den helt innenfor, like «sosialdemokratisk» som nordmenn (og norske teaterfolk) flest, men nettopp derfor var den så relevant. Traaviks hyperteater tar motsetningene der hvor det brenner, og gir dem formatet de trenger.
    
Vi innleder denne utgaven med Frank Castorfs Faust II, som hadde premiere i begynnelsen av mars, og vil stå på spilleplanen på Volksbühne fram til Castorf går av til sommeren. Faust markerer dermed slutten på en hel æra, og et teater og et ensemble som for lengst har blitt legendarisk. Til sommeren blir Volks­bühne overtatt av den belgiske kuratoren Chris Dercon, fra Tate Modern i London. Det har ført til en storm av protester, og det er en beslutning som er sterkt beklagelig siden det i Berlin har vært en mye større forståelse for betydningen av og energien i motkulturen og undergrunnskunsten, enn for eksempel i Norge (jf. Hausmania). Berlin har fått en ny kultursenator, og mange håpet i det lengste at han kunne reversere beslutningen. Men det ser ikke slik ut, og sjefsskiftet er et nytt steg i retning av fullstendig gentrifisering av Øst-Berlin Mitte. At Castorf har samme kritiske intelligens og provokative kraft som før, fremgår av Thomas Irmers anmeldelse. Faust blir nok heller ikke det siste vi får sett av ham som regissør, men ensembleteatret Volksbühne blir borte, og det er det store kulturtapet – også for tysk teater overhodet. Protestene har trigget Chris Dercon til å avskrive Berlins teaterliv som gammeldags, men når han også sier at at han vil introdusere inter-disiplinære kunstuttrykk på Volksbühne, er det like latterlig som det er kunnskapsløst og arrogant. Det er nok å nevne Schlingensief og Pollesch, som ved siden av Castorf ikke bare har sprengt formatet, men vært med på å gjøre Volksbühne til en kringkaster for kritisk teori og sosial og politisk motstand.
Som noen vil ha lagt merke til, har vi gått tilbake til det gamle navnet, Norsk Shakespearetidsskrift. Det gjør vi fordi vi stoler på at det er tilstrekkelig kjent som et allment teatertidsskrift. Men vi ikke vil gi slipp på det litt nerdete ved Shakespeare, og aller minst nå. Vi har også fornyet layouten, og vil snart ha en bedre og mer oppdatert hjemmeside (shakespearetidsskrift.no).
Til slutt skal det nevnes at enqueten også er en teaser for neste utgave, hvor vi trykker innlegg og tekster fra seminaret «The Political in Live Arts» (Oslo Inter­nasjonale Teaterfesival, 11.–12. mars.)
Therese Bjørneboe