(Sydney): Cate Blanchetts Blanche DuBois er en tour de force, men Liv Ullmanns regi kommer til kort.
AV MAY-BRIT AKERHOLT
Tennessee Williams: A STREETCAR NAMED DESIRE. Regi: Liv Ullmann. Scenografi: Sydney Theatre Company, Sydney Theatre, 5. september – 17. oktober. John F Kennedy Center, Washington DC, oktober – 21. november. Brooklyn Academy of Music, NYC, 27. november – 20. desember.
Hver delstat i Australia har sitt statsteater – Sydney Theatre Company (STC) er statsteatret i New South Wales. Det ligger i et renovert havnebygg, The Wharf, som står på påler i vannet, på den andre siden av Harbour Bridge fra Sydney Opera House. STCs kunstneriske ledere er Cate Blanchett og hennes mann Andrew Upton.
Det at Blanchett og Upton bringer inn berømte hollywood-skuespillere som regissører har fått en blandet mottagelse. I 2007 regisserte Philip Seymour Hoffman Uptons stykke The Riflemind. Hverken stykket eller oppsetningen ble godt mottatt i Sydney, og fullstending slaktet da det turnerte til London. I år var det Liv Ullmann som regisserte Blanchett som Blanche DuBois i En sporvogn til begjær av Tennessee Williams. Mens det er bra for våre kunstnere å samarbeide med internasjonale krefter, er det mange som protesterer mot at berømte skuespillere tar regissørjobber fra australske regissører, særlig fordi det er stor arbeidsløshet blant dem.
Anmeldelsene av Sporvogn har variert fra ros til sterkt negativ kritikk. Men man må ta i betraktning at det er en pågående kjærlighetsaffære mellom Blanchett og «hennes» by; Sydney er «St. Cate’s City», og hennes kjælenavn er «Our Cate». Alle som jobber i teatret kjenner hverandre og vi har sett henne på scenen siden hun deltok i studentoppsetninger på teaterskolen (NIDA).
Det er ingen tvil om at Blanchett er en usedvanlig talentfull skuespiller. Som med Hamlets «To be or not to be» og Lady Bracknells «a handbag?» er Blanche DuBois replikk «I don’t want reality. I want magic!» blant de største i verdensrepertoaret; replikker som er gjort berømte av store skuespillere. Vivien Leigh gjorde Blanches replikk verdenskjent i Elia Kazans filmatisering av Williams’ stykke i 1951. Blanchett får den til å høres som om den blir sagt for første gang, med en overbevisning og lengsel underminert av et snev av den realiteten hun flykter fra. Ingen kan benekte at hennes fremstilling av den tragiske figuren Blanche DuBois er en tour de force. Hun omdefinerer karakteren og krever tilskuerens oppmerksomhet fra første øyeblikk.
Men oppsetningen kommer til kort. Det er lite «magi» og mye realitet. Sydney Theatre er et stort teater (896-seter). Designer Ralph Myers har skapt en knugende betongvegg ruvende over en fattigslig leiegård, hvor Stella og Stanley Kowalski bor i en trang leilighet i første etasje. Landskapet på scenen føles innesperret, og mesteparten av de store intime scenene blir spilt på en knøttliten og sammenklemt plass. Detaljer og nyanser har en tendens til å forsvinne, og små gester og uttrykk prøver galant å skape mening, men feiler. Scenebildet føles som et kompromiss mellom et slags maleri og et funskjonelt rom som kan ramme inn karakterer og handling.
De fleste anmelderne nevner at Liv Ullmann er blant våre største filmskuespillere, men at hun aldri har regissert teater – og som en sier: «Det synes!» Ja, hennes tolkning av stykket overser at Tennessee Williams selv kalte stilen i sine stykker «histrionic» – teatralsk; skal vi si litt overdrevent, kanskje til og med ekstravagant? Ullmanns produksjon er tradisjonell, oppriktig og likefrem, og på mange måter lojal overfor teksten. Men Williams’ poetiske teaterspråk har slike sterke rytmer, slik høy spenning og konflikt i figurenes vekselspill, at hver replikk må bli spilt med intensitet; skuespillerne må hengi seg helt til hvert øyeblikk. Det er en form for realisme som er forhøyet, emosjonell, ikke jevn og ordinær. Denne oppsetningen mangler eventyrlyst, eller mot og attakk.
Skuespillerne er blant de beste i landet, men selv de største skuespillere trenger, og fortjener, regissører som utnytter deres spesielle gaver og talenter til det ytterste, som kan drive dem dit de kanskje ikke selv visste de kunne gå. Ullmann har ikke gjort det med sitt Sporvogn-ensemble.
Jeg begynte å tenke på Ibsen, men skjente jeg på meg selv, stopp denne besettelsen med Ibsen! Men minst to anmeldere nevner at stykket er regissert som om det er skrevet av Arthur Miller, så jeg var ikke alene om å ha liknende tanker. Men jeg overrasket meg selv da det etterpå slo meg at Blanchett fremstilte Blanche DuBois på samme måte som hun spilte Hedda Gabler i 2005. Den ble også regissert av en kvinnelig skuespiller, Robyn Nevin, fikk blandet mottagelse i Sydney, og ble slaktet i New York (se anmeldelse, nr. 2/2006 red. anm.). Blanchett spiller begge roller som om de er på randen av sammenbrudd eller vanvidd, fra første øyeblikk. Jeg kjente igjen mange av uttrykkene, bevegelsene og reaksjonene. Har Blanchett blitt sviktet av to regissører som ikke har hjulpet henne med å finne karakterene, slik at begge blir avhengige av en viss teknikk?
For problemet er at man ser teknikken. Selv kritikere som roser stykket bruker ord som «stategi», «kampanjeplaner» og «konstruksjon» om Blanchetts spill. Hun slipper seg aldri helt løs fra det sikkerhetsnettet en skuespillers teknikk sørger for. Hennes Blanche er mer en studie; ofte en praktfull studie, med glimt av det store mytiske livet som ligger bak rollen, men jeg var hele tiden bare intellektuelt nysgjerrig, ikke emosjonelt engasjert.
Mitch, spilt av Tim Richards, er den eneste karakteren jeg følte noe for. Da Blanche blir ført bort sørger han oppriktig for henne. Som alle andre har han sviktet henne, men han vet det. Resten av skuespillerne tjener mer eller mindre som bakgrunn for Blanchett, og resultatet er at forholdene mellom karakterene svekkes. Det er liten seksuell spenning eller attraksjon mellom Blanche og Stanley, spilt av Joel Edgerton (med muskuløs, glinsende gym-kropp). Han er en fantastisk skuespiller, og i denne rollen har han en viss maskulin kraft og sjarm, men hans holdninger er merkelig aseksuelle. To kritikere brukte ordet «narsissistisk» om ham, og ja, han utstråler en slags «se på meg!»-følelse istedenfor en fascinasjon for denne elegante «Southern Belle», som jo Blanche er. Voldtektsscenen virker ikke fordi det ikke har vært antydning til seksuelle følelser mellom dem, og fordi Blanche er sørpe full og det er som om hun bare lar ham ta henne. Scenen er uten vold eller brutalitet. Det er selvfølgelig en tolkning Ullmann har bestemt seg for.
Det første bildet beskrevet av Williams er Blanche som kommer inn i Stella og Stanleys leilighet, inn i deres liv, og det siste bildet er av Blanche som forlater deres liv, mellom to pleiere, mens Stanley og vennene hans sitter og spiller kort – et sterkt utsagn om at Blanche ikke har gjort den miste forskjell i deres liv. I Ullmanns åpningsbilde sitter Blanche på en koffert i en spotlight og venter på sporvognen til Elysian Fields. I det siste bildet står hun i rampelyset på samme flekk, men vi ser hverken pleierene eller Stanley og kort-gjengen. Det dramatiske sluttpoenget eksisterer ikke. Det er som om oppsetningen er et middel for skuespilleren istedenfor stykket.
Det var mye som interesserte meg i løpet av kvelden. Men jeg ble aldri involvert i karakterene og deres tragedier, og analyserte det jeg så isteden for å bli berørt og beveget av det. Men, som en anmelder sier, «Legg til side Ullmanns mangel på erfaring, som er en udiskutabel svakhet … og innrøm at det store publikum har en flott kveld i teatret og synes at de får det som de har betalt for.» Og det er et godt poeng.