AV OLE JOHAN SKJELBRED
Norsk Skuespillerforbund arbeider for opprettelsen av en Skuespillerallianse. Dette skal være en ordning for å «avlaste arbeidsledighetskassen, og øke frilansernes økonomiske trygghet og kunstneriske frihet».
Ordningen går ut på at Alliansen skal ha en rekke skuespillerstillinger (90 stk. i 2012) som man kan tre inn i mellom frilansoppdrag, og hvor lønnen ligger et sted mellom arbeidsledighetstrygd og tariff på teatrene.
I en utredning fra mars i år1 legges dette ambisiøse og i høyeste grad interessante prosjektet frem, etter en modell som i Sverige nå er 10 år gammel.
Samtidig kjemper landets skuespillere (gjennom Skuespillerforbundet) for å opprettholde andelen livstidsansettelser ved institusjonsteatrene.
Kravet til de syv største teatrene i landet er at minst 167 av totalt 222 stillinger (75 pst.) skal være faste. Fra Skuespillerforbundet heter det at «Når en fast ansatt skuespiller går av med pensjon eller sier opp, må teatret ansette en ny i fast stilling dersom ikke antallene over er oppfylt». Av dagens 1107 medlemmer i Skuespillerforbundet er 176 fast ansatte, 128 på engasjement, 113 er passive, og 690 frilans2. Hvis man går ut fra at NSF representerer sine medlemmer, og det bør man jo, har man altså et flertall (ca 84 pst.) som jobber for at et mindretall (ca 16 pst.) skal ha 75 pst. av skuespillerstillingene ved teatrene.
For noen tiår tilbake var det nærmest en selvfølge at man etter endt skuespillerutdannelse ble fast ansatt ved et teater. Og dersom man hadde vært midlertidig engasjert i 3 år var teatret pliktig å gi fast ansettelse.
I dag er antall skuespillere på landsbasis mangedoblet, mens man har et lavere antall skuepillerstillinger totalt sett. Rent demokratisk er altså ordningen med faste ansettelser mildest talt svak, og i dagens teaterlandskap representerer den også noe annet enn den tidligere gjorde.
Fra å være en ordning som sikret skuespillernes arbeidsrettigheter i et oversiktlig og langt mindre overfylt teaterfelt, er dagens ansettelser av skuespillere i faste stillinger mer som adelstitler å regne.
Disse stillingene blir nå tilbudt de mest etterspurte skuespillerne, som med denne grunnlønnen blir teaternorges super-frilansere. Ingen tar ut flere permisjoner, ingen tjener mer på film, tv, og teater tilsammen, enn de fast ansatte3. Det er altså de som trenger det minst, som blir dagens livstidsansatte. (Det må understrekes at superfrilans-ordningen i første rekke gjelder de større teatrene i de større byene, på de mindre teatrene gis faste stillinger som premier til dem som velger å bli værende – en form for distriktspolitikk.)
På de store teatrene har man et puslespill av frilansere på vikarkontrakter, faste ansatte som går inn og ut av permisjoner, og skuespillere på engasjementskontrakter av forskjellig varighet. Denne flyktigheten bidrar til at ensemblene ved teatrene blir utydelige og svake.
Teaterhusene har fast ansatte skuespillere som «fastboende», mens den kunstneriske ledelsen (teatersjefen) kommer på besøk. Dette fører til en lite hensiktsmessig maktbalanse, som legger opp til kompromisser, noe som sjelden kommer noen kunstart til gode. I dag er det desverre slik at teatersjefene i høy grad kjemper mot de fast ansatte.
En fast skuespillergruppe som er ansatt over 40-50 år konserverer en del teatersyn, arbeids- og spillemåter. Dette er ikke nødvendigvis av det onde, men i det store og det hele fører det til at skuespillergruppene møter nye prosjekter og endringsprosesser med konservatisme, og bidrar til å sementere tanke og uttrykk på teaterfeltet generelt.
Slike skuespillertradisjoner, som bæres videre bevisst og ubevisst, gjør at f.eks. unge regissører i møte med teatret må tilpasse seg de rådende forhold, og inngå kompromisser der de burde hatt mulighet til å lete friere.
Vi har for få gode regissører i landet, og en av grunnene er at mange ikke er «tilpassningsdyktige» nok i møte med skuespillerstanden, og at man har liten mulighet til å velge hvem man vil jobbe med. For det største kompromisset som fastansettelsene legger opp til, er selvfølgelig i forbindelse med rollebesetning. Man har et begrenset og fiksert antall tilgjengelige skuespillere, som «tilhører huset», og slik blir hver enkelt teaterproduksjon allerede på planleggingsstadiet offer for kompromisser.
Det kan virke nokså absurd at man i en kollektiv kunstart knytter skuespillere opp til bygninger, og ikke til mennesker. Dagens ansettelsesforhold bygger opp under teatrene som lukkede, selvforsynende organismer, hvor nye stemmer vanskelig kommer til, fordi husene er «seg selv nok». Ansettelsesforholdene gjør det ikke bare vanskelig for hver enkelt skuespiller å komme seg inn i teaterhusene, det er vel så vanskelig å komme seg ut av dem igjen!
Dersom man lot være å re-ansette skuespillere i faste stillinger, men heller gikk over til åremålsstillinger som fulgte teatersjefens åremål, ville man helt klart skjerpet teaterfeltet kunstnerisk, over tid.
Det sier seg selv at hvis teatersjef, regissører og skuespillere var i samme båt, hvis man kjempet samme kamp med samme risiko, i 4 eller 6 år av gangen, så ville man få et teaterliv av langt høyere kvalitet.
Hvis man gikk over til å ansette folk på åremål fra i dag av, så ville vi fremdeles ha 40 år til med fast ansatte skuespillere i landet. Vi må våge å tenke fremtid, og våge å tenke forandring.
Hvis Skuespillerforbundet fortsetter sitt arbeid for å fremme skuespilleres rettigheter og for å sikre antall skuespillerstillinger totalt, men legger bort kravet om livstidsstillinger, så kan vi få et teaterfelt med tydeligere konstellasjoner. Og dermed mer forskjelligartede teatersyn og -uttrykk, mer gjennomstrømming, høyere puls, og høyere kvalitet. Og til syvende og sist lykkeligere teaterkunstnere, lykkeligere publikummere!
Konsekvensen av at det frie feltet institusjonaliseres (gjennom den nevnte Skuespilleralliansen) bør være at institusjonene i høyere grad åpnes.
Jeg tror det er et tidsspørsmål før man må revurdere teaterinstitusjonene som modeller. Husene gror igjen av altfor store administrasjoner og tekniske avdelinger, og kunstfientlig avtaleverk. Dersom skuespillerne løsnet på forbindelsen til bygningene og stilte seg sammen med teatrets øvrige kunstneriske krefter, så ville vi være et skritt nærmere en slik re-organisering. Og vi ville øke sjansene for at en slik re-organisering skal foregå på teaterkunstens, og ikke på byråkratiets, premisser.
Noter
1 «Utredning om opprettelse av en skuespiller- og en danseallianse i Norge etter svensk modell» Rambøll Management Consulting A/S, mars 2009.
2 Tall fra NSF oktober 2009.
3 Lønnsforskjellene blant skuespillere kan man lese om i NSFs medlemsundersøkelse 2008, gjennomført av Perduco Kultur A/S.