Av Knut Ove Arntzen
Både Performancekunsthelgen i Kunstbanken på Hamar i fjor, og den som ble organisert fra 26. til 28. oktober i år, er del av en serie på til sammen fem festivaler som tematiserer performancekunst. Under «Rom for kunst»-prosjektet (2001 – 2003) fikk Kunstbanken midler av Norsk kulturråd til å lage et visningsrom for performancekunst, og senere har Kunstbanken tatt initiativ til å ville lage et dokumentasjonssenter. Kunstnerisk leder Ingrid Blekastad har arbeidet systematisk for å synliggjøre en kunstform i skjæringspunktet mellom den senmoderne og konseptuelle kunsten og den postmoderne hybriden mellom teater og billedkunst. Sammen med de presentasjonene som har funnet sted i Lillehammer Kunstmuseum, kan man konstatere at det indre Østland har fått en kunstdynamikk det står respekt av. Kunstbanken på Hamar holder til i en gammel bankbygning, med et tilbygg og loft finansiert av støtten fra «Rom for kunst». Utstillingsrommene i første etasje egner seg for forestillinger av forskjellig karakter, og i hele dette komplekset er det kunsthelgen finner sted en gang i året.
I følgende artikkel vil festivalene fra henholdsvis 2006 og 2007 bli belyst fra et felles perspektiv; det at begge ga en presentasjon av både klassisk og nyere performancekunst. Den nyere performancekunsten arbeider mer ubesværet i forhold til forventninger og konvensjoner om hva performancekunst er. Det vil si at man både møter den generasjonen som arbeidet og fortsatt arbeider konseptuelt, og en generasjon som ser konteksten og det sosiale aspektet som like viktig som å ivareta «den kunstneriske renheten». Enskjønt dette skillet var sterkere i 2007 enn i 2006. Noe som kan ha sammenheng med at 2006-festivalen var mer knyttet opp mot performance og «lecture» – dvs. performancelecture; det å fremføre foredrag i ambiente settinger, eller mot å la publikum bli overrasket over å bli presentert for et utendørs mysteriespill. Festivalen i 2007 bød derimot på finsk performancekunst, gammel og ny, i skjæringspunktet mellom gammelt og nytt. I den følgende presentasjonen av festivalen i 2007 vil jeg fokusere på de finske kunstnerne, selv om flere nyere norske performanceprosjekter også ble presentert, vd Thora Dolven Balke, Ingvild Lagnngård og Ingri Midgaard Fiksdal, samt ved Ruben Knutsen, Elsiabeth Mathisen og Roghie Asgari Trovund.
Under festivalen i oktober 2006 var en av hovedattraksjonene Baktruppen, som viste FUNNYSORRYJESUS med publikum plassert i Kunstbankens foaje og med aksjonsforestillingen på gaten utenfor. Jeg hadde allerede sett den i Bergen tidligere samme år. Det er en forestilling som tematiserer Bibelen som billedbok, nesten som i den senere middelalders og tidlige ny-tids utartede mysteriespill. Baktruppen setter bildene fra bibelhistorien inn i en komisk-naiv ramme, og lager det perfekte måltid utenfor det vinduet som tilskuerne ser forestillingen gjennom. Dessuten registrerer de alt som skjer på gaten og beretter om det; slik som man beretter fra minnebøker og minnesanger. Man blir lett rørt, og tenker på recycling av de store kildene i teaterhistorien som et kunstgrep. Den enkle og naive teatraliteten blir koblet opp mot det stedsspesifikke, i dette tilfelle en heller utravel gate i en heller liten by, og med nysgjerrige tilskuere i vinduene på den andre siden av gaten. Jeg grep meg i å tenke på at det også kunne ha vært arrangert.
Aktørene kommer inn og kommenterer det som skjer utenfor på gaten, og vi ser scenene fra bibelhistorien passere revy, inntil politiet kommer og spør hva det egentlig er som skjer når en naken mann klatrer opp på taket av en bil og sier at han er Jesus. Til slutt inviteres man til gatefest og drikker rødvin av en kalk som jeg fikk ansvaret for. Jeg ble kanskje utsatt for det Carl Henrik Grøndahl har omtalt som «teatret og besmittelsen» (Spillerom nr 1-1985, s. 13-16), i den forstand at man som kritiker blir for involvert og dermed sympatiserer med forestillingen.
Make me stop smoking er en performance-lecture eller monologforestilling av libaneseren Rabih Mroué, som var lagt opp som et vitenskapelig foredrag med visninger av dias og videobilder. Mroué er sterkt inspirert av en annen libaneser, Walid Raad, som er bosatt i New York, og som med prosjektet The Atlas Group Archives har sjokkert verden med sine fortellinger mellom fake og virkelighet, det vil si fortellinger som ligger mellom en konstruert «virkelighet» og «sanne» historiske hendelser. Raad har i Norge opptrådt på Kunstnernes Hus i Oslo, i BIT Teatergarasjen i Bergen, og har vært formidlet gjennom Nettverk for scenekunst til Black Box i Oslo og Teaterhuset Avant Garden i Trondheim.
Den yngre Rabih Mroué (født 1967) virker mer postmoderne og teatral i sitt anslag, og leker mer med materialet enn Raad. I 2004 laget Mroué forestillingen Who’s afraid of Representation, med kommentarer til et libanesisk samfunn sterkt preget av borgerkrig, og til de sosiopolitiske implikasjonene dette fikk for forholdet mellom samfunnsmessige grupper, så vel som mellom religionene. Forestillingen ble vist på BIT Teatergarasjen i 2006. I Make me stop smoking tematiserer Mroué hvordan historieskriving har med identitetsbygging å gjøre, og hvordan historikerne bidrar, med sin måte å tolke hendelser på, nesten som om de kan hentes ut fra et stort, fiktivt arkiv. Det er nok å se på hvordan norske historikere har skjønnmalt norsk historie i nasjonsbyggingens tjeneste, for å skjønne hvor rykende aktuelt dette er. Mroué begynte i 1990 å lage denne typen forestillinger, hvor han søkte å belyse sammenhengen mellom kunsten og teatrets ulike språknivåer og kommunikasjonsmulighetene som oppstår mellom dem, og der det er den politiske og økonomiske konteksten som er viktig. Det siste fører til konfrontasjoner med sensuren i Libanon, som er det av de arabiske landene som kanskje har virket mest tolerant og liberalt til tross for de dype krisene som har inntruffet med jevne mellomrom. I senere tid har Mroué aldri kommet lenger enn til premieren hjemme i Beirut, før sensuren har lagt ned forbud mot videre spillinger. Så reiser han til gjengjeld til Europa, der han har arbeidsmuligheter ved de større produksjonsorgansisasjonene, slik som Hebbel Theater (HAU) i Berlin.
Andre prosjekter på Kunstbankens performancehelg i 2006 var ved Petter Alexander Goldstine og Kurt Johannessen. Goldstine laget en pilegrimsvandring fra Oslo til Hamar, med en hyggelig samling i Kunstbankens storsal hvor han fortalte om sine opplevelser underveis til fots langs den lange veien mellom de to byene. Kurt Johannessen viste arbeider basert på studier av elementer fra naturen og menneskeskapte enkeltgjenstander – slik som stein, vann og en kule. Han har invitert til en dialog med publikum med tanke på å forstå elementene, med arbeider som Andre kule og Tredje overlevering, begge fra 2006. Det interessante ved Johannessens arbeid er at de etter hvert forholder seg til minimalisme og situasjon på en mer lekende måte enn i de mer «stramme» og tidsvarige arbeidene hans fra tidligere år. Det han viste denne oktoberdagen i 2006 i Kunstbanken Hamar hadde ingen tittel, og i denne demonstrasjonen av et stykke klassisk performancearbeide ble vi påminnet om den tiden da performancekunst og teater var atskilte størrelser. Men det er de ikke nå lenger. Johannessen burde være pensum i teatervitenskap og Mroué på kunsthistorie. Grensene går i oppløsning – noe Kunstbanken har bidratt til å tematisere.
I programmet til performancekunsthelgen i 2007 blir man minnet om hvordan nordmenn på 1970-tallet ble oversvømmet av finsk TV-teater som skapte et inntrykk av dysterhet og statiske situasjoner. Den gangen var det ikke mange som var i stand til å definere den stilen som dette var uttrykk for; nemlig en spirituell realisme med innslag av sen-ekspresjonisme og sen-symbolisme. Det passet ikke inn i den etablerte norske sosialrealismen med dennes sterke naturalistiske tilsnitt. Nå er det egentlig bare fint å bli minnet om dette, fordi den finske performancekunsten reflekterer noe av det «famøse» finske fjernsynsteatret. Likheten ligger i det situasjonistiske og konseptuelle. For eksempel i Roi Vaaras statiske situasjoner, blant annet Balloon man hvor han slipper sorte ballonger utover et landskap – være seg landlig eller urbant – og publikum følger med på hvordan ballongene forsvinner inn i himmelen. Vaara tilhører den klassiske performancekunsten som ikke arbeider med handling i narrativ forstand, men viser tilstander av mental karakter. Det samme gjelder Irma Optimist, som riktignok har et ironisk tilsnitt i sine konseptuelle forløp, slik som i Natural Artifice. Den samme tradisjonen videreføres i den yngre Essi Kauslainens (Trans)Formations-Part 2 som tar utgangspunkt i det punktet eller øyeblikket da ting endrer seg.
De senere årene har det vokst frem en ny skole i finsk performancekunst, som i en artikkel i News From the Finnish Theatre i desember 2006 treffende ble omtalt som «den nye finske performancekunsten». Det som kjennetegner den er at utøverne delvis springer ut fra Annette Arlanders peformancekunstskole ved den finske Teaterhögskolan i Helsingfors, og at den er blitt formidlet av Virve Sutinen som har ledet scenekunstavdelingen ved Kiasma Konstmuseum i den finske hovedstaden. Og utvalget er på dette punktet svært dekkende under performancekunsthelgen. Vi får se en ny-narrativ performancekunst som baserer seg på workshoparbeid og improvisasjon, og som inneholder multimedia så vel som dansekoreografiske og skuespillerorienterte elementer. Det gjelder ikke minst Mr. Nilsson – I memo of time, en regulær forestilling som ble vist på Hedmark Teater, med regi og manus av Tuija Kokkonen og gruppen Maus and Orlovski. I scenebildet ser man et tre, en videoskjerm og en oppstilling med mikrofoner; til sammen et slags «performancedramaturgisk» landskap. «... Vi blir presentert for en rekke små fortellinger av ulik art. Det er historier om personer og opplevelser, refleksjoner og miniforelesninger», som det så presist ble skrevet i Hamar Arbeiderblad (27. oktober).
En orientering i retning av statiske bevegelsesmønstre ligger i performancearbeidet til gruppen Oblivia, som har deltagere ikke bare fra Finland, men også fra Island og Storbritannia. Everything You Say will become Dust Anyway inneholdt en minimalistisk koreografi på grensen mellom dans og performancekunst. Et arbeid med musikalsk tilsnitt var Juha Valkeapääs Silence. Det var i hovedsak en stemmeperformance med enkelte symbolhandlinger som skulle vise et indre opplevelsesplan. Utgangspunktet er miljøet i det proletære, østlige Helsingfors, hvor Valkeapää bor. Han vil vise det spirituelle ved det enkle gjennom små minifortellinger ledsaget av en guttural stemme som kan minne om den amerikanske stemmekunstneren Meredith Monks bruk av stemmen som et lydlig og koreografisk element. I dette arbeidet er vi bokstavelig tilbake i det finske TV-teatret, eller nærmere bestemt i Kunstbanken Hamars hovedsal. Vi føler at tiden står stille, som om den postmoderne ironien aldri har eksistert, og det popkulturelle bare var et blaff som aldri nådde de spirituelle kyster omkring finskebukten og Baltikum. Nå har vi endelig fått oppleve dette i Norge, takket være en ivrig holdning til formidling og dokumentasjon av performancekunst i den lave, underlige bygningen som det står Kunstbanken Hamar på banneret til.
Her burde absolutt et senter for performanckunst ha gode vilkår.