I Nederland har regjeringen dunket gjennom et «krisebudsjett» som innebærer store nedskjæringer til helse, utdanning og kultur. På kulturfeltet holder man en hånd over noen av de større nasjonale institusjonene og museene, mens bevilgningene til teater og scenekunst (over kulturrådet) kuttes med 60 prosent. Sett fra Norge, virker det absurd og ubegripelig, all den tid Holland (og Belgia) så til de grader har blitt plassert på kartet gjennom oppblomstringen innenfor scenekunst. Internasjonaliseringen av norsk teater det siste tiåret skyldes for en stor del impulser fra flamsk og nederlandsk teater. Både på grunn av en rekke gjestespill, og kompanienes innflytelse på skuespillerutdanningen – se artikkelen «Den autonome skuespilleren» (side 14), men også enkeltregissører som Luk Perceval og Johan Simons.
Situasjonen i Nederland var tema for et seminar på Dramatikkens hus i Oslo, 6. november, «Theatre in times of crisis», som ble arrangert av den nystartede TeaterTanken, og er et norsk motstykke til den svenske tenketanken Det Osynliga. I denne utgaven trykker vi flere av seminar-innleggene, bl.a. av skuespillere i et par av de kompaniene som risikerer å rammes. Det er først når tildelingene blir kjent at de enkelte får svar på hvorvidt de kan fortsette, men når resultatene av den nye politikken for alvor slår inn, vil resultatet kunne medføre en nasjonal og kunstnerisk «brain drain». Saken er imidlertid at den nye regjeringen neppe betrakter det som et tap. Som det ble fremholdt på møtet hjelper heller ikke argumenter om de økonomiske uheldige ringvirkningene av senket kulturell aktivitet.
Angrepet begrunnes ideologisk, med at det er kunst «for de få» (jf. statsminister Mark Rutte, side 16) og med at det er markedet som bør avgjøre hva som er levedyktig kunst og ikke forståsegpåerne. Dette er kjente toner her hjemme også. Selv om vi i Norge for tiden har en regjering som heldigvis satser på kultur. I det offentlige ordskiftet, har det likevel skjedd noe de siste årene, jf. standarduttrykket «kultureliten».
«Fremskrittskulturen»
I «Fremskrittskulturen» (FrP-landet, Fritt Forlag 2008) gir medieforsker Jostein Gripsrud en analyse av kultursynet til FrP (iflg. partiprogrammet fra 2005). Det ser ut til å sammenfalle med holdningene som har fått gjennomslag i Nederland, hvor det liberale partiet VVP har latt seg farge av den høyrepopulistiske retorikken til Geert Wilders PPV.
FrPs program slår fast at «det fundamentale... er troen på det enkelte menneskets egenart og retten til å bestemme over eget liv og økonomi.» Men på den andre siden definerer partiprogrammet «kultur» slik: «kultur er et vidt begrep som omfatter alt som kjennetegner nasjonen og folket. Den er resultatet av de valg og verdier en har samlet seg om, åndelige og materielle.» Selv om både trikken og bilen, kirken og fotballen kan favnes av et utvidet kulturbegrep, er det mest interessante ved formuleringen: «en har samlet seg om». For som Gripsrud skriver, er både Karl & co, Vebjørn Sand og Bjarne Melgaard, Sputnik og Arne Nordheim eksempler på sentrale navn som dermed må falle utenfor FrPs kulturbegrep: For alt dette splitter jo «nasjonen og folket», og det gjelder for det meste av kulturlivet. Men i følge Gripsrud er det absolutt ingen bevissthet om dette i FrPs program. Under overskriften «Kulturelle opplevelser» heter det: «Mye av trivselen for folk flest er knyttet til opplevelser på det kulturelle området.» Trivsel er et nøkkelord for et kulturprogram som lar seg lese slik at «et krav til all kulturaktivitet er at den skal frambringe fellesskap, trivsel og samhold. Et kulturliv etter disse linjene minner om visse regimer i det 20. århundre som neppe er FrPs idealer.»
I Jostein Gripsruds artikkel trekker han inn begrepet informasjonsfrihet, som viktig korrektiv til FrPs «liberale» kultursyn. Jf. også partiprogrammets fremhevning av enkeltmennesket, som angivelig skal være så viktig. I USA, som FrP ellers pleier å se opp til, definerer høyesterett denne grunnleggende rettigheten som publikums adgang til et bredest mulig spektrum av «sosiale, politiske, estetiske, moralske og andre ideer og erfaringer.». Begrepet er ytringsfrihetens siamesiske tvilling, fremholder Gripsrud, fordi det dreier seg om infrastrukturansvaret, myndighetenes plikt til å legge til rette for realiseringen av ytrings- og informasjonsfrihet. Hvis dette skal inkludere kunst og kultur, innebærer det noe annet enn å tilrettelegge for «samholdsskapende fritidssysler».
På seminaret på Dramatikkens hus ble det reist forslag om at Norge skulle «adoptere» nederlandske kompanier. Forsto jeg rett, var det ment analogt til «fribyordningen» for forfattere, og at poenget var at slike «adopsjoner» kunne tydeliggjøre at angrepene på støtteordningene også retter seg mot ytringsfriheten eller informasjonsfriheten. Kanskje den nystartede TeaterTanken burde følge opp en slik idé? Gjerne i samarbeid med andre organisasjoner på teaterfeltet, som Norsk skuespillerforbund og NTO. Det hadde vært en glimrende anledning til å vise at satsningene på Ibsen (mht. ytringsfrihet og kvinnefrigjøring i utviklingsland) også forplikter i forhold til konfliktene rett utenfor vår egen stuedør.
Klasse og konflikt
Ron Russel fra Epic Theatre Ensemble i New York har skrevet en artikkel for tidsskriftet hvor fokus er amerikansk teater etter 9/11. Her skriver han også om Epic Theatres pedagogiske og politiske prosjekt, knyttet til arbeid med ungdom i dårlig stilte skoler og i fattige arbeiderklassestrøk. Denne typen aktivistisk teater har vi lite av i Norge. Og det henger sammen med et relativt lavt konfliktnivå, at vi ikke har hatt like avgrunnsdype forskjeller, økonomisk, sosialt og kulturelt som USA og andre land. Men de økonomiske forskjellene øker, og selv om krisen ikke har slått ut i Norge som i Europa ellers, har vi et stort høyrepopulistisk parti, mye fremmedhat, og en kulturelt differensiert befolkning. Den iranskfødte norske koreografen Hooman Sharifi skriver om sin angst og reaksjoner på enkelte av uttalelsene etter terrorangrepet på Utøya («Banker noen på døra?» side 26) og etterlyser et oppgjør med FrP. Men også at man i et land som Norge aksepterer kulturelle forskjeller og verdikonflikter. Hvis norske teatre skal spille en rolle i forhold til de utfordringene, burde det bli mer orientert mot konflikt, det vil si mer politisk, og mindre «samholdsskapende». Det egalitære ved Norge, sammenliknet med mange andre land, bør bare være et ideal innenfor kunsten i forhold til en målsetning om at alle skal ha tilgang til kunst av høy kvalitet, og ikke at alt skal være for alle.
Men teatrene skal også ta ansvar for vår kulturelle tradisjon, og spille klassikerne. For noen år siden spilte Nationaltheatret Erasmus Montanus i regi av ungarske Gábor Zsámbéki. Det var en krysstallklar oppsetning som viste at fornuft og klokskap er likelig fordelt mellom samfunnslagene – men også dumheten. Montanus’ problem er at ikke klarer å briljere lenger når det blir alvor, bare så lenge det er en intellektuell lek. Og demagoger fantes dengangen som nå.
Det er ikke bare i Nederland det utspiller seg teaterslag. Nicolas Kent har trukket seg som kunstnerisk leder for Tricycle Theatre i London, (se side 62), og i Zsámbékis hjemland, har borgermesteren i Budapest satt inn en ny teatersjef ved Új Szinház (Det Nye teater), som vil gjøre det til en scene «for nasjonale verdier», og omdøpe det til Heimat- eller hjemmefront-teatret. György Dörner tilhører det nasjonalistiske Fidesz-partiet, det samme gjør borgermesteren. Ansettelsen skjedde i strid mot at det var et stor flertall mot Dörner i ansettelseskomisjonen og blant de faglig og kunstnerisk valgte representantene. I søknaden til Dörner fremgår det at han vil spille så godt som bare ungarske diktere (men ikke Horvath!), og snu utviklingen mot globaliseringen og den liberale staten «som er et typisk amerikansk produkt». Det siste tror jeg vi kan lese som en evfemisme for jødisk.