Det er varslet om opptakstopp ved teatervitenskap ved Universitetet i Oslo neste høst. Dette tolkes som et skritt mot nedleggelse. Har faget gjort seg usynlig? Hva trenger vi teatervitenskap til?
Teatervitenskap er langt fra usynlig i dag, ser man på det høye innslaget av teatervitere blant produsenter, kritikere, dramaturger og teatersjefer i Norge. Noen av de viktigste internasjonale teaterkunstnerne i Norge har primært teatervitenskapelig bakgrunn, som Vegard Vinge, Lisbeth Bodd og store deler av BAK-truppen. I det institusjonelle feltet er anerkjennelsen for intellektuell kunnskapsproduksjon langt høyere i dag enn for få år siden. Slik sett har teatervitenskap vært med på å løfte helheten av norsk teater til et langt høyere nivå. Ikke bare for Black Box Teater, men for helheten av norsk teaterliv vil det være et stort tap om fagmiljøet i Oslo forsvinner, da dette er en av de største rekrutteringsarenaene vi har, for profesjonelle såvel som for publikum. Jeg er selv rekruttert fra teatervitenskap og kan med all mulig sikkerhet si at jeg ikke hadde arbeidet med teater i dag om det ikke var for at det fantes en avdeling for teatervitenskap i Oslo.
Jon Refsdal Moe, teatersjef Black Box Teater
Det er vanskelig å tro at teatervitenskap virkelig risikerer å legges ned. Norge har lenge satset stort på å styrke varemerket med hjelp av nettopp teatret, og først og fremst Henrik Ibsen. Initiativene er mange, fra festival til internasjonal pris og UDs egne satsninger på alt fra Ibsen i New Delhi til Ibsen-pris til svenske dramatikere. At den instansen som burde ha som oppgave å reflektere kritisk over alt dette skulle legges ned, virker ikke trolig.
Er trusselen reell, er grunnen kanskje at instituttet ikke har greidd å profilere seg i denne utviklingen. Men universitetet har også bidratt til anonymiseringen av faget, som ble slått sammen med musikkvitenskap og deretter puttet inn i Institutt for kulturstudier og orientalske språk. Det er feil vei å gå. Skal teatervitenskap slås sammen med noe som helst, er det snarere med høyskoleutdannelsen for scenekunst. Heller enn tradisjonell humaniora er teaterinstitusjonen fagets rette motspiller. Heller enn å vingeklippe burde Universitetet satse.
Tove Ellefsen Lysander, teaterkritiker tidl. Dagens Nyheter
Jeg tror det er grunn til å tolke denne inntaksstoppen som et første skritt mot nedleggelse. Det beklager jeg. Vi trenger mer refleksjon og offentlighet rundt teatret. Vi trenger kvalitativ forskning og ikke bare samfunnsvitenskaplig forskning i kulturlivet. Jeg syns likevel at det er et problem at teatervitenskapen som forskningsdisiplin ikke har vært aktiv nok, og at den ikke har vært nær den praktiske utøvelsen. Tidvis har forholdet mellom praktisk teater og teatervitenskap vært direkte fiendtlig. Det er ting som tyder på at mye av denne konflikten er i ferd med å forsvinne. Det er sent, men godt. Noe man kanskje ikke tenker så mye over, er hvor mange sentrale aktører i norsk teater som har bakgrunn fra de to små fagmiljøene i Bergen og Oslo. Helt irrelevant har ikke utdanningen vår vært, men vi som har denne bakgrunnen savner kanskje spesielt en aktiv forskningsdialog med scenekunstmiljøene. Vi vil ha mindre ideologi og mer kunnskap. Barneteaterfeltet for eksempel er et område hvor systematisk estetisk forskning og resepsjonsstudier ville vært spesielt velkomment. Pressen er i ferd med å være irrelevant i det seriøse ordskiftet. Vi trenger et språk å snakke med og arenaer å la refleksjonen finne sted. Her har teatervitenskapen viktige oppgaver.
Carl Morten Amundsen, dramaturg og teatersjef, Teatret Vårt
Det er trist og paradoksalt hvis Ibsens hjemland og UiO ikke tar seg råd til å beholde teatervitenskap, samtidig som vi har historiens største økonomiske kulturløft i Norge. Nå er det dessuten utdannet en ny generasjon teatervitere som kan rykke inn ved avganger.
Om faget har blitt usynlig? Da må jeg spørre: usynlig hvor og for hvem? På Blindern inngår det nå i estetikkprogrammet og har ikke egen bachelorgrad lenger, slik de har på UiB og NTNU. Det er svært uheldig. I teaterbransjen gjør teatervitenskap seg mer gjeldende enn noen gang. Lederne ved Dramatikkens Hus og Black Box Teater er begge teatervitere fra Oslo, og på Trøndelag Teater sitter Seltun med hovedfag fra Bergen. Du finner videre teatervitere i Kulturrådet, i Kulturdepartementet, i NRK, i Kulturmeglerne, blant teaterkritikerne, på BI og i teaterutdanningene. Utdannelsen har for lengst vist seg å være relevant for det praktiske teaterfeltet.
Når det gjelder media og offentligheten, synes jeg at teatervitenskap i hele Norge kunne vært mer synlige. Når det er sagt, synes jeg ikke et universitetsfags overlevelsesutsikter skal være avhengig av deres mediesynlighet. Det er fagets kvalitet og relevans som bør avgjøre det.
Med store ord, vil jeg si at vi trenger alle de estetiske fagene for å forstå hva det handler om å være et menneske, for å forstå meningen med livet, for å forstå vår samtid, for å forstå vår plass i historien, i verdensrommet, i tiden. Jeg synes nok ikke representanter for de estetiske fagene alltid er like flinke til å formidle denne dimensjonen av deres virksomhet. Når det gjelder akkurat teatervitenskap, så handler jo dette om den europeiske kulturens vugge: antikken, den greske tragedien, Ødipusmyten, amfiteatret, retorikken, dramaturgien og demokratiet. Altså en historie som er selve fundamentet for det historisk –filosofiske fakultet. Teatervitenskap ivaretar videre en rekke fagområder med stor relevans i både teater- og kulturlivet, og ikke minst den performative vendingen de siste tiårene; fokuset på livemomentet, på det relasjonelle, det teatrale; på teatraliseringen av samfunnet, iscenesettelsen av politikken, av terroren. Alt dette kan man fordype seg i på teatervitenskap. Teatervitenskap bør bygges opp og ikke legges ned.
Anne-Britt Gran, teaterviter, professor på BI og daglig leder av Perduco Kultur
Med tanke på hvor lite engasjement teater som kunstform vekker i dag, er det ikke overraskende at teatervitenskap trues med nedleggelse. Litteraturvitenskapen har klart å holde på en sin storebrorrolle blant estetiske fag, mens teatervitenskapen er en artig stesøster som ingen helt tar på alvor. Men dette er et paradoks, for tida vi lever i er jo ikke dominert av tekst, ikke engang av bilder og visualitet, det som er allestedsnærværende (selv i den nye litteraturen, som i Min kamp), er iscenesettelse og performance. I dag er det ingen grunn til å oppsøke teatret, rett og slett fordi alt vi foretar oss handler om selviscenesettelse og alt som skjer rundt oss er gjennomteatralisert. Hvis vi er interessert i å analysere våre dagligliv under kapitalismen, enten det er snakk om sosiale medier, offentlig debatt, terror, rosetog eller fyllekultur, så er det skuespillersamfunnet vi studerer. Og derfor har teatervitenskapen fortsatt noen triks i ermet som det kan være verdt å lære.
Henning Gärtner, p.t. stipendiat i Minneapolis