(Berlin): John Gabriel Borkman er sesongens høydepunkt i Berlin.
AV THOMAS IRMER
– a medium or ground for shit, money, and the Word.
Thomas Pynchon: Gravity’s Rainbow
Henrik Ibsen: JOHN GABRIEL BORKMAN Regi, konsept, bearbeidelse, scenografi: Ida Müller og Vegard Vinge. Prater, Volksbühne, 4. november. Forlenget spilletid: Jan. 2012
Også med sin tredje forestilling i Tyskland, har Ida Müller og Vegard Vinge unnlatt å komme med statements og vært konsekvent avvisende til pressen. I forbindelse med den to-uker lange Vildanden-maratonen på Prater på forsommeren, som ble spilt som vindusutstilling, ble dermed blesten omkring prosjektet overlatt til tilfeldige forbipasserende. De kom ikke med statements, men med 300 timers varighet, inkludert enkelte pauser, slo de uansett alle lengderekorder, i hvert fall i teaterkretser.
Med sin neste Ibsen, har Müller/Vinge flyttet helt inn i Prater-bygningen, hvor de har bygget en titteskapsscene med flere værelser foran en tilskuertribune med 160 plasser. Prater, som opprinnelig er Biergarten og danselokale, har som Volksbühnes anneksscene blitt et sted som er berømt for vågale teatereksperimenter. Her grunnla Christoph Schlingensief i 1998 sitt simulerte parti, og i lengre tid var huset i den hippe Kastanienallee basen til René Pollesch. Det har vært gjennom flere etapper renoveringsarbeid, før moderniseringene strandet pga. konflikter om eiendomsretten til tomta. Slik har Müller og Vinge fått æren av gjenåpne det for nyinvesteringer – en passende konseptuell ramme for å bygge opp et Rentheim-hus, om man kan si det slik.
Norge-Berlin
En lang video-prolog fører oss med ned fra snekledte norske fjell til Berlin, hvor Vinge og hans partisaner – som er utstyrt med maskingevær av papp – bruker anleggsarbeid under trikkeskinnene som skyttergraver: Dette huset må erobres med storm. Ti timer senere skal angrepet eskalere i form av panserkrig på scenen, inntil forestillingen avsluttes med fredelige bølger på sjøen, riktignok i papp de også.
Under prologen, henviser den flere ganger gjentatte skytingen av en isbjørn på forscenen foran Rentheim-huset, som også minner om en grav, til en annen krig: den mellom sivilisasjonen og naturen. Fra prologen avslører både det programmerte lydbildet og de overdrevne gjentagelsene, den umiskjennlige stilen: Grand Guignol som gjentagelses- og verfremdungskunst i et helt og holdent tegnet scenebilde. På den ene siden har man Ibsen-interiører med en og annen opplyst stue i første etasje; på den andre, en fullstendig radbrekking av den naturalistiske estetikken, som konsekvent videreføres gjennom rollefremstilling og spillestil. Ned til bevegelsesspråket avslører de dukkeaktige apparisjonene og fordreide stemmene stadig nye ødeleggelsesmomenter. Gunhild gjentar åpningsskriket «Erhart! Endlich!» som om hun teller maskene i hekletøyet. Og mye er hentet direkte ut av detaljene hos Ibsen.
I sentrum for første del, hvis man kan bruke slike mål, står kampen om Erhart mellom de to tvillingssøstrene. Erhart blir fremstilt som en fortapt tenåring av Ida Müller, som ligger på sengen i barneværelset og leser Spiderman-tegneserier og onanerer heftig. Samtidig som man får oppleve Ibsens drama, opptrer det på utsiden av dette huset andre figurer, slik at det innenfamiliære rives i de forskjelligste retninger. På den ene siden har man to djevelfigurer, som beveger seg glisende omkring på sidegalleriene, og på den andre siden Vegard Vinge, som opptrer som en spillemester, og ikke bare tilsnakker oss fra scenen, men også griper inn i spillet. På et tidspunkt kaster han chips-poser og vannflasker ned på publikum, andre ganger avbryter, beriker og forvirrer han – åpenbart i samspill med djevelen – det så å si «realistiske» forløpet. Da dette er ulikt organisert i hver eneste forestilling – jeg skriver her om den tredje kvelden den ble vist – vil antagelig forståelsen av disse intervensjonene falle ganske forskjellig ut, og det samme gjelder status for helheten. Det som uansett er klart, er at det finnes et yttterligere nivå i denne ødeleggelsesmekanikken – kampen mellom spillemesteren med Richard Wagner t-skjorte og Ibsen.
Anal-fase
Ved omriggspauser, scrolles det i første del en hel leksikonartikkel og et essay om dikteren på sceneteppet, som på et Ibsen-seminar. Noe som tilfører forestillingen en rett og slett pedagogisk komponent, som kanskje en gang la grunnen til Vinges Ibsen-eksorsisme. Hva analysen av navnet John Gabriel Borkman angår, har man eiendommelig nok utelatt tredje del, som særlig i en tysk sammenheng kunne være fruktbar: Sønnen til bergmannen, som blir investor «på borg», som blir til Borgmann. Det er ingen annen karakter i tysk teater som i lys av at dagens krise er skapt av finansspekulanter er så eggende og avgrunnsdyp at man egentlig kunne latt ham flankeres av mer enn to djevelskikkelser. Stefanpauls Borkman, som ved siden av å bære en heldekkende hodemaske, for en stor del opptrer naken, fordobler seg til slutt i en ulv (hvilket har belegg i teksten), og blir kort før sin død (og den endelige krigen) penetrert av djevelen med en dildo. Samtidig som maktmennesket kaver oppå en kloss med påskriften ICH, bærer dildoen til djevelen påskriften GESETZ.
Det skal ikke mye til for å tolke denne Borkman-oppsetningen som kapitalismens anale fase, hvis bryllupsfeiring – for å beholde parallellen til Freud – vi rutsjer inn i farlig fort. Slik utfolder Müller og Vinges Grand Guignol sin egentlige dimensjon. Og på den måten blir penselen som Vinge stikker i anus og maler bilder med, en kommentar til kunsten: Fra Borkmans verden – som forsøkte å forløse malmen i penger – til den spektakulære samtidskunstens samspill med en markeds- og kommunikasjonstvang. Den tyske kunstneren Jonathan Meese, som Müller og Vinge optisk og stilistisk ikke befinner seg så langt unna, og som også har arbeidet på Volksbühne som scenograf for Castorf, er med sine internasjonalt feirede martialske tegn- og grafitti-malerier et bevis for det.
Flersjiktig
Det er naturligvis nærliggende å sammenlikne med Thomas Ostermeiers Ibsen-trilogi, som har vakt internasjonal oppsikt. Med Nora, Hedda Gabler såvel som nettopp John Gabriel Borkman (2009) lot han konsekvent verden før 1900 oversette i en nåtidig middelklasseborgerlighet. I en estetikk som trakk i retning fjernsynsestetikken, var også dette – uten Verfremdung – en nåtidig oppfriskning av Ibsens realisme. Med sin Borkman opererer Müller og Vinge mer flersjiktig – mellom Norge og Berlin, men også i form av en offensiv kamp mot tradisjonen. Deres eksesser, som man kan bivåne hver fredag og søndag frem til julaften, retter seg kanskje ikke direkte mot grunnlaget for vår protestantiske og kapitalistiske kultur, men lar oss kjenne igjen dette, som Thomas Pynchon har behandlet så hylende morsomt.
(Oversatt av Therese Bjørneboe)