Første gang jeg leste manuset til Ashes to Ashes lurte jeg på om jeg hadde fått hele. Om det lå noen ark igjen i den store grå konvolutten jeg hadde tatt med til sommerhuset. Nei. Det sluttet sånn. Brått. Underlig.
Fascinerende og foruroligende, tenkte jeg. Mann, kvinne, jødeforfølgelse, krigen, tenkte jeg og ga manuset til min mor, som husker krigen: om hun forbandt det med krigen? Men nei, det gjorde hun ikke, sa hun, men om hun hadde fått hele stykket mon tro? Lå det ikke noen ark igjen et sted? Fascinerende, foruroligende om forhold, «men nei. Ikke om krigen, nødvendigvis.»
Nehei. Da har stykket et utydelig tema, en utydelig handling, men derimot en tydelig stemning. Så hvordan skape en foruroligende og fascinerende stemning? To mennesker på hver sin stol. Hun forteller om en brutal, men øm elsker, han spør. Slår hun opp? Er hun psykotisk? Har hun krigstraumer, har hun abortert, er hun nihilist, er det kjedelig å være konen hans? Er han pervers, psykolog, humanist, elsker, eller en litt sliten ektemann?
Stykket sto så fint på papiret. Det sto der, fiks ferdig. Stemningsfullt, fortettet, musikalsk med enkle sceneanvisninger som prikker mellom to ytringer, pause, eller stillhet. Prikker som pust, pause som tanke, stillhet som (usagte) setninger. Vi ville bare løfte stykket pent ut av papiret og gjøre det som sto. Merkelig nok. Ellers vil man jo gjøre alt annet enn det som står. Man vil liksom snu på det, riste i det eller flytte på det. Eller skrive det om, kaste det, finne et annet stykke. Gå hjem. Men altså: å gjøre det som sto var vanskelig – naturligvis. Tekst er organisk, levende, uopphørlig foranderlig i det den sies høyt, og selv om vi tilslutt endte i hver vår stol, mer eller mindre som jeg første gang leste det, var jeg innom mange innfallsvinkler for å forsøke å skape den rette stemningen. Jo mer jeg følte, mente og fylte teksten, jo mindre foruroligende og fascinerende ble den. Til slutt ble det som Bjørn (Floberg, min motspiller) hadde sagt hele tiden; mer som musikk, mindre som psykologi, – vi spiller bokstavelig talt et stykke, og balanserer lytting og karakterenes vilje til å formidle sitt verdensbilde opp mot hverandre. Men fremdeles synes jeg at det perfekte Pinter-stykket står i boken. På papiret. Som et partitur som får lydene i hodet til å innordne seg perfekt. En stakket stund. Men det er vel derfor han fikk denne nobelprisen i litteratur. For at det står så pent på papiret.