Berlusconi-regimet gjør alt det kan for å undergrave det vi gjør og står for, forteller Nobelpris-vinner Dario Fo i intervju for tidsskriftet med Italia-kjenneren Truls Øra. Fo viser til at store deler av hans og Franca Rames tv-arbeider fra de siste 20 årene er fjernet eller ødelagt.
Berlusconis mediemonopol har ført til omfattende kritikk fra internasjonale pressefrihetsorganisasjoner såvel som italienske journalister, og må forstås på bakgrunn av hans rolle som privat aktør med eierskap over riksdekkende private tv-selskap, samtidig som han i regjeringsposisjon også kontrollerer det statlige fjernsynsselskapet RAI. Dario Fos uttalelse peker på at Berlusconis regime i tillegg til gjentate anklager om krenkelser av pressefriheten, også utgjør en trussel mot nær italiensk kulturhistorie. Enten det dreier seg om tv-drama, intervjuer eller andre opptredener av Dario Fo og Franca Rame, viser en slik disrespekt overfor landets fremste kunstnere at regimet undergraver Italia som kulturnasjon.
Berlusconi fremstiller seg som en frihetens apostel, og parerer enhver kritikk mot intereressakonfliktene knyttet til hans rolle som regjeringssjef og forretningsmann, som et angrep på Italia. Det er en form for demagogi man forbinder med politisk totalitære stater med stormannsgale ledere. Men flere frykter at Berlusconis politiske prosjekt representerer en videreføring av P2s plan for å dreie italiensk politikk i en mer autoritær retning, for å knuse kommunistene og den historisk sett sterke italienske venstre-opposisjonen. Avsløringen av den hemmelige frimurerlosjen P2 (Propaganda 2), skapte skandale i 1981, da det viste seg at medlemmene talte fremstående personer innen etterretning og politikk, media og næringsliv. En av dem var nettopp Silvio Berlusconi.
Kontekst. Under besøket i Oslo, fortalte Dario Fo om et tidligere Norgesbesøk på slutten av 60-tallet, hvor han opptrådte på Oslo Nye Teater, men var syk, og «måtte ut og kaste opp i kulissene. Først til høyre, så til venstre.»
Fo gjorde en kunstpause, og tilføyde: «Det siste var en politisk allegori.» Selv om Dario Fo tilhører venstresiden, har han ned gjennom årene kritisert partipolitikken både til høyre- og venstre, også og ikke minst det italienske kommunistpartiet PCI. På pressekonferansen i Oslo beklaget han at politikken er overtatt av yrkespolitikere og etterlyste en folkelig representasjon og opposisjon av moralsk rakryggete mennesker.
Fo er en maktkritiker som øser av en folkelig og karnevallistisk teatertradisjon. På 1960-tallet slapp han for første gang til for et massepublikum på tv, men satiren Dario Fo og Franca Rame leverte ble for sterk kost for den også den gangen politisk oppnevnte direksjonen.
Ett eksempel var da han rettet søkelys mot arbeidsulykkene i den italienske industrien, som ledd i en mer omfattende systemkritikk. En arbeider får besøk av tanta sin, på hermetikkfabrikken der han jobber, da tanta havner i en pølsemaskin. Fordi man ikke kan stoppe produksjonen uten store tap, ender det med at arbeideren tar med seg tanta hjem – i 140 pølsebokser. Protestene fra kjøttindustrien lot ikke vente på seg. Men, som Eva Falch skriver i boka DARIO FO gjøgler og samfunnsrefser (ad Notam 1995), svarte Dario Fo i et skuespill:
«Disse ulykkene på arbeidsplassen, skjer de eller skjer de ikke?» (Mistero Buffo).
I Norge kan Dario Fos stykker synes å ha lidd noe av den samme skjebnen som Brechts, i den forstand at man forsøkte å kopiere en «form» eller antatt «spillestil», fremfor å forfølge de radikale kunstneriske ideene. Den såkalte «Dario Fo-bølgen» i norsk teater kom på et tidspunkt da energien hadde gått ut av det politiske teatret på 70-tallet. Og det frodige og folkelige ved stykkene til Fo kunne nok på den tiden tilby en litt for enkel løsning på en ideologisk og kunstnerisk identitetskrise.
For yngre teaterfolk, som kanskje ikke engang husker «Dario Fo»-bølgen, er det det viktig å være klar over at Dario Fo og Franca Rame både tilhører en folkelig commedia dell’arte-tradisjon og at de videreutviklet den i form av politiske happenings som også sto innenfor en 60-talls avantgardekontekst. I dag er det nærliggende å tenke på de politiske aksjonene til Christoph Schlingensief, eller norske Baktruppen. Men med all respekt, utsatte Dario Fo og Franca Rame seg for en helt annen personlig risiko.
*
«Ekstremteater». I denne utgaven trykker vi flere kommentarer til noen av de teaterforestillingene av året og fjoråret som har vakt mest debatt. Laura Schultz spør om SIGNAs simulacra-virkeligheter (se nr. 1/2010) og rollespillteater gir rom for kritisk refleksjon og politisk analyse, eller om de snarere manipulerer med grensene mellom kunst og liv på en måte som utsetter den enkelte tilskuer for opplevelser som kan likne overgrep. Undertegnede var tilstede på seminaret om SIGNAs Salò i København i slutten av april hvor Schultz holdt dette innlegget. Mens andre, deriblant Signa Sørensen Köstler, henviste til at slike erfaringer og konfrontasjoner fungerer bevisstgjørende og kritisk. Med støtte i franske Ranciére reiser Schultz også spørsmål ved forestillingen om teatret som et rom for «et umiddelbart handlekraftig fellesskap», hvillket springer ut av en idé om autentisitet og at teatrets angivelig bindinger til ritualets kollektive gruppefellesskap. Premisset om at tilskueren i motsatt fall er passiv, underslår at tilskueren er aktiv i sin refleksjon og fortolkning, som i Brechts teater.
Ida Müller og Vegard Vinges Vildanden er allerede utropt til dette tiårets «største nordiske teaterbegivenhet» av den svenske teaterkritikeren og festivalkuratoren Danjel Andersson (theperfectblog. se). I kommentaren «Sanningen ställd på scenen» hevder Svante Aulis Löwenborg at Ida Müller og Vegard Vinge stiller et «revolusjonært sannhetskrav» til det man ser på scenen. Löwenborg påpeker et slektskap mellom Müller og Vinges oppsetning og Lars Øynos Grusomhetens teater, som ikke bare er et uttrykk for at Vildanden står i en Artaud-inspirert teatertradisjon, men er et særpreg ved den norske off-teater-scenen.
Det er en viktig observasjon, samtidig som Müller og Vinges Ibsen-trilogi (som har nådd en foreløpig kulminasjon med Vildanden) involverer en språkkritikk og diksujon av egne virkemidler som ikke innebærer en simplistisk reduksjon eller reaksjon mot den litterære teksten. De tar tvert imot Ibsens tekst på største alvor. Den er riktignok brutt ned til noen få replikker eller ord, men effekten er at de får større vekt. Det kan man tillate seg med klassikere som publikum kjenner. Massive og brutale, poetiske og flersjiktige tablåer oversetter Ibsens tekst i bilder, men adresserer samtidig én på det nærmeste analfabetiserende konsumkultur.
I diskusjonene omkring forestillingen har det blitt påpekt at Ida Müller og Vegard Vinge «avintellektualiserer publikum», og dette er avgjort et viktig moment og en grunn til at Vildanden er en forestilling som provoserer og som det er umulig å stille seg likegyldig til. Det gir uttrykk for en lengsel etter at teatret skal være en publikumsinvolverende totalopplevelse, á la en rockekonsert – på grunn av varigheten og fordi forestillingen henvender seg til hele sanseapparatet. Men på samme tid gir altså Müller og Vinge ny oppmerksomhet til detaljer, eller figurer i Ibsens tekst som andre regissører overser og stryker.
Ibsen-festivalen. Høstens Ibsen-festival på Nationaltheatret blir også en markering av at det i år er 20 år siden Stein Winge tok initiativet til å starte festivalen. Det har vist seg å bli en av de aller viktigste arenaene for fornyelsen av norsk teater. Selv om det ligger for hånden å påpeke at Ibsen-teatret har et hegemoni i norsk teater som beftestes ytterligere ved det fokuset festivalen gir til regissører som markerer seg med Ibsen-tolkninger.
Festivalen gir på den andre siden et større publikum anledning til å stifte bekjentskap med teaterformer som de antagelig ellers ikke ville. Det gjelder for eksempel Ratam Thiyams isenesettelse av Når vi døde vågner fra Manipur i India (se anmeldelse side 39). I forbindelse med utdelingen av Den internajsonale Ibsenprisen i fjor, skrev undertegnede på lederplass at juryen etter Brook og Mnouchkine burde se etter kandidater utenfor Europa. Nå har det vakt debatt at Ibsen-prisen i 2010 tildeles Jon Fosse. Flere mener at det var for tidlig å gi prisen til en nordmann. Men det forhindrer ikke at det er et positivt signal at prisen nå gis til en dramatiker. Og som dramatiker er Fosse en verdig vinner, både i norsk og internasjonal sammenheng.
Therese Bjørneboe