(Bergen): Ikke siden danske Emil Korf Hansen kom til Den Nationale Scene og gjorde narr av bygde-Norge med sin Erasmus Montanus, har debatten gått livligere i Bergen etter en teaterforestilling. Eller to, som nå.
AV INGVILD BRÆIN
– Noe har vært bra, men det som ofte blir et problem, er at mange deltakere i debatten har informasjonen sin fra media, og ikke har sett forestillingene selv, sier Festspilldirektør Per Boye Hansen.
«Vår herlige festspillby»
Han snakker om den langvarige og høylytte diskusjonen som har oppstått i kjølvannet av de to Festspillforestillingene Vildanden og Elephant Stories. Førstnevnte en Ibsen-tolkning av Vegard Vinge og Ida Müller som raskt ble kalt «skandale», ikke bare på grunn av virkemidler som kom i konflikt med enkeltes mage (urinering i egen munn, voldtekt med paraply o.l.), men også fordi Festspilldirektøren stanset forestillingen etter nærmere ni timer på premieredagen (-natten), av hensyn til det innleide mannskapet og av frykt for at naboene skulle melde bråket til politiet. De neste dagene måtte han gjentatte ganger stanse forestillingen, helt til Vegard Vinge annonserte at han ville underkaste seg Festspilldirektøren og stanset på slaget til avtalt tid. Debatten om den elleville anden har gått ikke bare i bergenspressen; også riksavisene fanget raskt opp begivenheten, som med andre ord har fått massiv oppmerksomhet.
«Smakløshetens teater» skrev Bergensavisen på lederplass. Vigdis Hjorth var euforisk begeistret i Dagbladet. Den tyske avisen Die Welt var lite imponert, under tittelen «Den seigeste Vildanden noensinne». Dagbladet lurte på om noen hadde tenkt på barnevaktene. I Bergens Tidende kalte førsteamanuensis i teatervitenskap Knut Ove Arntzen forestillingen et paradigmeskifte i norsk teater, mens KrF-politiker Trygve Birkeland (som ikke hadde sett forestillingen og som innrømte at han ikke var den flittigste teatergjenger) etterlyste grenser i kunsten og mente at «Vår herlige festspillby Bergen bør bli kjent rundt i verden for helt andre ting enn dette».
– Jeg har sjelden opplevd at en forestilling har splittet publikum slik, fra det foraktfulle «noen ting gjør man bare ikke på en scene» til det dedikerte, hengivne, som Vigdis Hjorth sitt innlegg. Debatten etter Elephant Stories har vært mer saksrettet i så måte, sier Boye Hansen.
Tore Vagn Lid og Transiteatrets forestilling, i samarbeid med Nationaltheatret og Festspillene, tok for seg den vitenskapelige tenkningen som på stadig flere felt går mot å forklare mennesket biologisk. Hva gjør dette med oppfatningene om hvordan man skal behandle mennesket etisk, juridisk – og kunstnerisk? Oppsetningen har avfødt en diskusjon i Bergens Tidende mellom blant andre biologer og filosofer, dessuten er det reist kritikk mot kritikken – nærmere bestemt mot BTs anmelder, Jan H. Landro. Dermed er både forestillingens innhold og form lagt under lupen.
– En av debattantene i BT, Kristin Knudsen, anklager deg for å ikke være tydelig nok i argumentasjonen for hvorfor Vildanden er god kunst, og hvorfor den er politisk viktig. Selv fant hun den ikke å være noen av delene?
– Jeg kan forstå at hun etterlyser en nærmere begrunnelse, men jeg er nok ikke den rette til å gi den. Det er mange andre som har begrunnet de kunstneriske kvalitetene, og som jeg viser til når jeg forsvarer oppsetningen. Dessuten er det aldri noe en til en-forhold mellom kunstverket og beskrivelsen av det. «The proof is in the pudding», på en måte. Hadde det vært mulig å forstå og oppleve forestillingen ved å lese om den, hadde ikke selve forestillingen hatt noen funksjon.
– Et mer konkret spørsmål: På hvilken måte er disse to forestillingene politiske?
– I Vildandens tilfelle er det slik at Ibsen utøver en krass kritikk av dobbeltmoralen i sin samtid, han demaskerer den, så å si. Vegard Vinge og Ida Müller henter referanser fra hele den vestlige kulturen for å gi uttrykk for sin tolkning: at denne diagnosen fremdeles er gyldig i dag. Og mener man det, nytter det ikke å spille stykket i historiske kostymer fra 1880. Jeg har sett mange Vildanden-oppsetninger som har vært så rene og pene, og gripende, men så hjelpeløse når det kommer til å formidle stykkets råskap og raseri. Jeg oppfatter at det ligger en dyp fortvilelse bak dette stykket, som denne oppsetningen har klart å fange, sier Boye Hansen.
Han mener at i politikken handler det meste om penger og ressursfordeling, men at kunsten kan vise at politikk tvert imot handler om menneskeverd.
– For eksempel i Elephant Stories, som spør om det i dag foregår en reduksjon av mennesket. Den nye forskningen har mye for seg, man kan ikke lukke øynene for vitenskapelige oppdagelser, og Tore Vagn Lid aksepterer jo også dette. Men han problematiserer det, ved å spørre: Fins det en menneskelig erfaring som ikke er etterprøvbar i nevrobiologien? Kan det biologiske forklare alt? En stor del av næringslivet baserer seg allerede på at det biologiske perspektivet har vunnet fullstendig kontroll. Hvis man trekker genteknologien inn i dette, og overvåkingssamfunnet, har man et ganske skummelt bilde av utviklingen. Det går altså ikke bare på å være rik eller fattig. Lid spør blant annet: Kan kunsterfaringen forklares med en biologisk mekanisme? Han spør egentlig om mennesket har ånd.
– Det er veldig umoderne?
– Ja, høyst umoderne, og for meg et helt sentralt og grunnleggende spørsmål, og som er motiverende for mitt eget arbeid.
Kunstnere med etisk holdning
For dem som overvar Kritikerlagets seminar på Logen i Bergen dagen etter premieren på Vildanden, var det tydelig å se at deltakerne (riksteatersjef Ellen Horn, historiker og musikkritiker Erling Sandmo, skuespiller og regissør Anna Peterson og professor ved den tekniske høyskolen i Stockholm Bo Göranzon) var både utmattede og provoserte. Horn kalte forestillingen selvopptatt og navlebeskuende. Sandmo var lett irritert og undersovet. Men etter hvert som de snakket seg inn i forestillingen, kom det frem at det var mangt de likevel satte pris på. Sandmo skrev noe senere et innlegg i BT om hvordan forestillingen hadde virket over tid, og gikk inn i spørsmålet: «Hva har jeg egentlig vært med på, og hva skal jeg kalle det?»
Festspilldirektøren selv har gjort seg opp en mening om hva han vært med på:
– Jeg opplever oppsetningen til Vinge og Müller som nesten moralistisk. På mange måter er den amoralsk ved at den bryter med moralske kodekser, på den annen side er den moralistisk i den forstand at den for eksempel er kritisk til abortlovgivningen og genteknologi. Den er ambivalent og selvmotsigende, men viser en konflikt vi står i i dag, og hvis jeg kan bruke et litt pompøst ord, vil jeg si at den har en stor kjærlighet til menneskeverdet.
– Er forestillingen da en slags preken?
– Det kan man sikkert tolke det som, i visse scener. Gregers Werles ideale fordring er etter min mening nært beslektet med en kristen idé. Ikke ulikt Calixto Bieitos Brand fra i fjor, hvor Brand får en annen ideologisk kraft og gyldighet enn å bare være en fanatisk despot, sier Boye Hansen.
Slik har åpenbart ikke debattant og KrF-er Trygve Birkeland sett det, da han nok virket mest opptatt av å verne om finkulturen som ikke plager noen.
– Birkelands innlegg bærer et snev av den dobbeltmoralen som stykket retter seg mot. Når han sier «vår herlige by», så lukker han øynene for alt som ikke er herlig. Han vil ha det skjønne, harmoniske. Så kommer tydeligvis Festspillene og tukler det til ved å vise frem den usminkede virkeligheten, sier Boye Hansen.
Han mener at Vinge og Lid begge er kunstnere med en sterk etisk holdning, til tross for hva mange altså ser ut til å tro.
– Selv om Tore Vagn Lid er grunnleggende didaktisk og dialektisk, klarer heller ikke han å skjule sitt sterke menneskesyn. Han setter frem sin egen tvil, postulerer ingenting, og tar motstanderen på alvor. Han gir ikke inntrykk av at tingene er annerledes enn de er, sier han.
Risiko for alle
Når ord og uttrykk som «sjokk», «sammenbrudd», «tidsskille», «dypt gripende», (Vildanden) og «skivebom», «uryddig» og «et kunstnerisk mesterverk» (Elephant Stories) blir brukt i anmeldelsene og i debatten, vitner det om sterke (og ulike) følelser. Kan noe av temperaturen skyldes at vi er et utrent publikum i møte med eksperimentelle teaterformer? Ønsker Festspilldirektøren, med sin bakgrunn fra bl.a. Komische Oper i Berlin, å oppdra det norske publikummet på et vis?
– I det øyeblikket publikum blir tilbudt en ukjent estetikk, et ukjent formspråk, blir det også utfordret. Tar de imot utfordringen, vil det nødvendigvis skje en form for utvikling, eller oppdragelse, om du vil. En «vanlig» norsk teatergjenger er ofte svært fastlåst i konvensjoner, vaner og i begrensede forestillinger om hva en teateropplevelse kan være. Vi har utvilsomt et mer konvensjonelt forhold til teater enn for eksempel Belgia, Nederland, Tyskland eller Frankrike. For å bruke Vildanden igjen som eksempel, var de fleste som ytret seg offentlig opprørte over at man etter åtte timer ikke var kommet lenger enn til første akt. Ingen spurte seg hvorfor. Hadde de gjort det, ville de sett at kronologien og den vanlige spenningskurven bevisst var neglisjert i denne forestillingen. Vi hadde kun knappe 600 tilskuere på Vildanden, men jeg vil påstå at det publikummet vi hadde, gjennomgikk en bevisstgjøring og utviklet sitt forhold til teater, sier han.
I et av Festspillprogrammene skriver direktøren: «Når risikoen er høyest er fortjenesten størst». Men hvem mener han skal ta risikoen: han selv, kunstnerne eller publikum?
– Jeg tror det må gjelde alle. Enhver kunstner vet at det er risikofylt å begynne på en ny bok, å stå på en scene osv. Vi som er produsenter og tilretteleggere bør også vite det. Publikum kunne av og til tørre å risikere mer de også. Mange vil gjerne se noe de har sett før. Det er hyggelig med gjenkjennelse, det mener jeg også. Men hvis kunst skal bety noe for oss, må vi også oppsøke det ukjente.
– Du skriver videre at du føler deg mest vellykket når du har tatt en sjanse og lykkes. Men i risikoens navn må du også kunne tåle å mislykkes med prosjekter?
– Man kan ikke lykkes med alt, selvfølgelig. Hadde jeg tatt sjanser år etter år og mislykkes år etter år, fikk de kanskje finne en ny Festspilldirektør. Men når kunst blir fremført med integritet, troverdighet og stor patos uten at det sprekker, mener jeg vi lykkes, sier Boye Hansen.