(Bergen) Jon Fosses tekster stiller skuespillerne overfor nye krav til sannferdighet på scenen, hevdet regissørene som deltok i seminaret om Fosse 23.mai.
AV SILJE VESTVIK OG THERESE BJØRNEBOE
Falk Richter, Luk Perceval og Eirik Stubø er regissører som har hatt en stor betydning for resepsjonen av Jon Fosses skuespill i europeisk og skandinavisk teater. I Logen fikk de følge med den ferskere Fosse-regissøren David Géry.
Den tyske regissøren og dramatikeren Falk Richter er kjent for et norsk publikum gjennom sin iscenesettelse av Skuggar, på Festspillene/Nationaltheatret, 2006. Blant hans egne stykker, er Gud er en DJ oppført i Norge og Unter Eis (Under is) vist som gjestespill på Samtidsfestivalen i Oslo i 2007. Richters iscenesettelse av Jon Fosses Natta syng sine songar (Die Nacht singt ihre Lieder) vakte oppsikt etter premieren i 2000. Det var en uhyre velspilt forestilling, med Judith Engel og Sebastian Rudolph i de sentrale rollene. Richter er knyttet til bl.a. Schaubühne i Berlin, og Schauspielhaus i Zürich.
Falk Richters innlegg trykkes i en utvidet versjon på sidene 12.
«Være, ikke vise»
Luk Perceval er utdannet som skuespiller, og jobbet i belgisk institusjonsteater før han brøt opp og dannet sin egen gruppe, Blauwe Mondag Kompagnie. Han hører til de sentrale personlighetene innenfor den «flamske bølge». Som regissør er Perceval særlig kjent for sine ofte kontroversielle adapsjoner av klassikere, bl.a. Shakespeare, Racine og Molière. Hans iscenesettelsen av Jon Fosses Traum im Herbst i München i 2001 er omtalt som et vendepunkt innenfor den tyske Fosse-resepsjonen, og ble invitert til Theatetreffen i Berlin 2002. I dag sitter Perceval i den kunstneriske ledelsen ved Thalia Theater i Hamburg.
Luk Perceval: Kort etter den første Fosse-boomen, satte jeg opp Draum om hausten (Traum in Herbst) ved Münchner Kammerspiele1. Vanligvis setter jeg opp klassiske stykker, men etter hvert som jeg jobbet med Draum om hausten, slo det meg at jeg burde filmatisere det. Stykket er svært subtilt, og uttrykker en søken etter sannferdighet. Jeg mente det var umulig å fange inn denne sannferdigheten på en teaterscene, fordi man i teatret vanligvis anvender artifisielle former som livet projiseres mot. Men teatersjefen var ikke særlig begeistret for filmideen min. Det som fascinerte meg, var at man hører stillheten høyere enn ordene som sies. Så jeg tenkte: Kanskje vi bør finne en ny måte å spille på. Jeg stolte heller ikke på de ordinære prøvene, og begynte å eksperimentere med videokamera for å fange opp de intense øyeblikkene, og vise skuespillerne hvordan stykket balanserer. Et Fosse-stykke krever en innadvent holdning, mens tyske skuespillere er trent til å opptre i store rom. Jeg satte mikrofoner på skuespillerne, noe som gjorde det mulig å zoome seg auditivt inn på en måte som tilsvarer et close-up-bilde på film. Slik kunne vi bruke hvert pust og åndedrag for å gi rom til de minste følelser. Denne måten å jobbe på ble en oppdagelse for meg. Skuespillerne likte ikke å se seg selv på film (etter prøvene), men måtte innrømme at den vanlige måten å spille på ikke fungerte optimalt. Det dreier seg ikke om å vise ting på scenen, men om å være på scenen. Og det fordrer en form for undertrykt spill, som er svært sannferdig i forhold til hvordan mennesker er. Men som også fanger middelklassens sjenanse. Fosses personer er lesere – ikke forfattere; tilskuere, og ikke skuespillere. Skuespillerne måtte følgelig trene seg på å være tilskuere, og ikke «skuespillere». Det finnes en dyp søken etter sannhet hos Fosse, og han eksponerer karakterer som søker et mer sannferdig liv. Det er det tidløse aspektet. Alle fødes og er dømt til å dø. Fosse viser livet som et underlig mellomspill. En kort drøm på en kirkegård. Stykket ga meg assosiasjoner til Godot, men har et annet emosjonelt nærvær. Jeg føler meg følelsesmessig svært nær Fosse, og har oppdaget at vi er født i samme år, og vokste opp med den samme kinokulturen. Men det var en kultur som er annerledes enn den vi har i dag, fordi filmen forsøkte å gi et sannferdig bilde av virkeligheten. For meg var det et følelsesmessig møte, og jeg følte virkelig en dyp forbindelse. Og til slutt endte jeg også opp med å lage en film av stykket, aller mest for meg selv.
«Ingen forklaringer»
Eirik Stubø har iscenesatt Jon Fosses Dröm om hösten på Svenska Riksteatern i 2002, og Eg er vinden under Festspillene i Bergen, 2007. Som teatersjef ved Rogaland teater (1997-2000) og Nationaltheatret (2000-2008) har han vært ansvarlig for flere bestillingsverk og urpremierer på stykker av Jon Fosse (bl.a. Vinter og Svevn). Stubø har også samarbeidet med Fosse om gjendiktninger og adapsjoner, som Racines Fedra og Andromake, Lorcas Blodbryllaup og Büchners Woyzeck som har premiere Det Norske Teatret i 2010.
Eirik Stubø: Jon Fosse har vært svært viktig for meg som regissør. Gjennom Nokon kjem til å komme2 oppdaget jeg en måte å lage teater på som jeg kunne like. Hans ideer og oppfattelse av teatret forandret måten jeg så på teater. Før jeg jobbet med Fosse, kunne jeg ikke fordra Ibsen, eller snarere den norske Ibsen-tradisjonen, hvor regissøren oppfattes som en pedagog som skal løse et stykke ved å gi en tolkning som «forklarer» hvorfor en Hedda Gabler begår selvmord. Fosse er helt motsatt, og jeg fant ut at jeg kunne bruke Fosse-metoden på andre dramatikere også. Slik som Ibsen. Da jeg satte opp Vildanden3 spurte jeg aldri Birgitte Larsen om hvorfor Hedvig tok livet av seg. Det viktige er rommet rundt teksten, teksten i seg selv er temmelig banal. Hvis du spør Fosse hva stykkene hans handler om, sier han enten «Jeg aner ikke, jeg bare skrev det», eller «kjærlighet og død». Han nøler med å definere og forklare karakterene sine. Det handler om et syn på livet, ikke på teatret. Å snakke om egne stykker blir som å snakke om kjærligheten du føler for din kone og dine barn. Når vi møtes, snakker vi heller om mac’er, svenske biler, hesteveddeløp og båter. Vi treffes på Lido, her i Bergen.
Et stykke av Jon Fosse handler om hva som ikke sies, og kanskje om hva som ikke kan sies. Han har fortalt meg om et 50-årsselskap han engang var på, og at han satt og tenkte: Hvorfor ler de? De er i 50-årene, snart vil alt være over!
Du kan ikke si til Fosse at du liker den og den og ikke den delen av stykket hans. Hvis du sier noe sånt, tar han stykket tilbake og skriver et nytt. For meg var det en øyeåpner å sette opp Fosse og jobbe med stykkene sammen med skuespillere. Karakterene hans er kanskje født til å gjøre akkurat det de gjør; det var meningen at de skulle gjøre akkurat det. I Eg er vinden4 snakker de fritt, de levende og de døde. Det handler om de minste aspektene av livet, men med en himmel over, for å si det litt pompøst. Hvis du forsøker å forklare, vil du redusere det. Det øyeblikket du begynner å snakke om det, forsvinner det eller blir til noe annet.
«En skjør tilstand»
Den fjerde seminardeltakeren, Matthias Hartmann, regissøren av gjestespillet Todesvariationen (Bochum, 2005) som ble vist under festspillene, og som er ny teatersjef på Burgtheater i Wien, ble i siste liten forhindret fra å komme. På kort varsel steppet i stedet den franske regissøren David Géry inn som deltaker i panelet. David Géry regisserte en suksessfull oppsetning av Draum om hausten i Paris, høsten 2008.
David Géry: Jon Fosse er en ny planet i teatret, og han har åpnet en ny dramatisk retning. Det er utfordrende å jobbe med skuespillerne med Fosses tekster, for skuespillere har sine vaner og manerer. Det handler om så mye mer enn teater, om livet og filosofi. Det var et sjokk å oppleve Fosse for første gang, det var som å se en enorm åpen plass med nysnø. Jeg er en abstrakt maler, og jobber mellom flere kunstarter. Jeg bygget et soundtrack til Draum om hausten5, og jobbet alene med det i en måned. Jeg prøver å vise det usynlige. Det er svært komplisert å jobbe med skuespillere, fordi det er så skjørt. Men jeg forsøkte å hindre dem i å prøve å forstå og fatte det. Skuespillerne var dyktige, men kommer fra et annet univers. Jobben var å få dem til å holde seg i en skjør tilstand.
Logen, 23.mai. (innleggene ble holdt på engelsk, referat ved Silje Vestvik og Therese Bjørneboe).
NOTER
1 Traum im Herbst, Münchener Kammerspiele, 2001. Forestillingen ble invitert til Theatertreffen i 2002, og ble vist i en filmversjon under Festspillene i Bergen, 2009.
2 Dröm om hösten ved Svenska Riksteatern, 2002.
3 Vildanden, Nationaltheatret, 2004. Forestillingen ble tildelt Obie Award etter gjestespill i New York, 2005
4 Urpremieren på Eg er vinden var et bestillingsverk og samproduksjon mellom Festspillene i Bergen og Nationaltheatret, 2007
5 Paris, 2008