Tilfredsstiller Jon Fosse alle? Ja, det hevder Niels Lehmann i innlegget «Fosses fabelagtige formel», på basis av at Jon Fosses dramatikk i følge ham forener flere ulike kunstsyn eller posisjoner: Romantikk, realisme, modernisme og postmodernisme. Innlegget ble holdt under et todagers seminar om Fosse på Festspillene i Bergen, som refereres gjennom flere innlegg i denne utgaven av tidsskriftet.
Jon Fosse fyller 50, men i høst er det også et jubileum for Sverre Udnæs, som ville fylt 70 år i slutten av september. Udnæs tilhører de dramatikerne mellom Ibsen og Fosse som ikke blir spilt , og som dermed fort forsvinner ut av bevisstheten – også for teaterfolk. I de tekstene vi trykker i tidsskriftet, er det like mye som teatermann/film- og fjernsynsregissør Udnæs minnes. Dette er også viktig å formidle, fordi han tilhørte en dramatikertype det ikke har vært mange av i Norge. I følge Egil Monn-Iversen var han den regissøren som kunne fått norsk film opp på et internasjonalt kunstnerisk nivå.
Det er lite fruktbart å stille Fosses suksess opp mot Udnæs, eller andre. Men det er et tankekors om Fosses stykker hadde blitt nyoppført ved norske teatre dersom han ikke hadde opplevd et gjennombrudd i utlandet? Arrangementet i Bergen var ett av flere eksempler på medienes relativt beskjedne interesse for dramatikken til Fosse, i forhold til personen Fosse. Suzanne Bordemann, som var en av deltakerne i Bergen, har skrevet en avhandling om den tidligere resepsjonen av Fosse skuespill, hvor hun bl.a. diskuterer dette. Hovedtrekkene i innlegget hennes ble presentert i en artikkel i forrige nummer.
Fosses dramatikk har hatt betydning for den utviklingen som har skjedd i norsk teater. Det mest opplagte eksempelet, er kanskje Eirik Stubø. Stubø uttaler seg, som regissør, om sin gjeld til Fosse i seminarreferatet fra Bergen. Men han og andre norske teatersjefer har også spilt et viktig rolle i forhold til Fosses store produksjon – fordi svært mange av stykkene er skrevet på oppdrag. Og ja, fordi han er en norsk dramatiker. Det er derfor viktig å minne om at det var en regissør, Kai Johnsen, som pushet den heller motvillige Jon Fosse til å skrive for scenen. Johnsen leste mye norsk samtidslitteratur, og mente å se et dramatisk potensial hos Fosse. Jeg tror det også dreide seg om felles generasjonstilhørighet. Kanskje den beste forutsetning for å oppdage og utvikle nye stemmer. Det lover godt at Johnsen går inn i ledelsen ved det nye Dramatikkens Hus.
I tidsskriftet trykker vi et intervju med den franske regissøren Laurent Chétouane – som ikke uten videre tilfredsstilles av stykkene til Fosse, som han også har satt opp (side 53). Chétouane fikk massiv slakt for sin iscenesettelse av Misantropen på Torshovteatret tidligere i år. Chétouanes form og virkemidler var ikke egnet til å skape overskrifter eller forsideoppslag – og ble heller ikke gjenstand debatt – slik som Ida Müller og Vegard Vinges oppsetning av Vildanden i Bergen. Men i begge tilfelle knyttet motviljen seg både til teateruttrykket, og til deres frie bearbeidelser av tekstene. Og det er sjeldent man opplever teater som viser så sterk kunstnerisk integritet. Det skjer kanskje hyppigere på off-scenen, som imidlertid ikke får tilsvarende oppmerksomhet som institusjonene. Og dette var noe av bakgrunnen for at Knut Ove Arntzen omtalte Vildanden som et «paradigmeskifte i norsk teater» i avisdebatten om forestillingen.
Det er klart at både Vildanden og Misantropen var utfordrende forestillinger. Slik går de også rett inn i diskusjonen om regiteatret – og hvordan man skal forstå det. Begge forholder seg kritisk undersøkende til stykkenes iscenesettelsestradisjon, og gjør opprør mot teaterkonvensjoner. Men formspråk og regihåndskrifter er forskjellige som natt og dag.
Slik «filleristing» av klassikerne utgjør neppe noen trussel mot teatret, eller dramatikken. Det handler vel dypere sett om å forsvare teatret, ved å videreutvikle det som et spennende og adekvat medium og uttrykk. Men kan man kalle tekstbearbeidelsene av Misantropen eller Vildanden for samtidsdramatikk?
I enqueten på side 4 reiser vi spørsmålet om Maxim Gorkijs 100 år gamle På bunnen som åpningsforestilling for årets Samtidsfestival gir et signal om at samtidsdramatikken er i krise? Svarene i enqueten tyder på at det i dag er relativt bred oppslutning om at en klassikeroppsetning er samtidsteater så godt som noe.
Da Samtidsfestivalen ble etablert av Eirik Stubø, den gangen ny teatersjef på Nationaltheatret, uttalte han i et intervju her i tidsskriftet (1/2001): «Hvis ikke Nationaltheatret tar et ansvar for å utvikle og øke tilfanget av en ny form for nasjonal diktning, skjønner jeg ikke hvem som skal gjøre det. Altså rett og slett legge forholdene tilrette for at vi skal ha noe å spille om hundre år – også (…) Ibsen er det ene beinet. Men det andre beinet må også begynne å gå.»
Siden den tid har Samtidsfestivalen slitt litt. Ikke så mye med å finne en profil, kanskje, som med å trekke publikum til nye stykker/gjestespill. Og i løpet av den samme perioden har Ibsen-festivalen fått mer og mer preg av å være en «samtidsfestival» – den også. Vil Oskaras Korsunovas oppsetning av Gorkij framstå som mer «samtidig» enn dagens Ibsen-oppsetninger? Hanne Tømtas programmering reiser en slik debatt.
På Festival for ny europæisk dramatikk i København i juni hevdet Thomas Ostermeier at orden og forfatteren igjen bør stå i sentrum i teatret (se side 87). Han hevdet at fiksjoner (fortsatt) er bedre egnet til å fange virkeligheten enn det «postdramatiske teater». Dette er ikke nye toner fra Ostermeier – han har helt siden tiltredelsen som teatersjef ved Schaubühne i Berlin i 2000, sloss for ny dramatikk, og uttalt seg kritisk om «Regiteatret» – som en form for «gourmetteater» for et borgerlig publikum. Men i mellomtiden har også han måttet ty til klassikere for å fylle salen.
Mange teaterfolk som kvier seg mot betegnelsen regiteater, både fordi det er et så vidt begrep – og fordi det ofte benyttes som et skjellsord. Åpningstalen ved sommerens Festspill i Salzburg har utløst nok en debattrunde om regiteatret i tysk presse. Forfatteren Daniel Kehlmann kritiserte det han kalte moderniseringstvangen i teatret, og forfektet synspunktet at regissøren bør være «forfatterens tjener».
Under sluttredigeringen av tidsskriftet, kom meldingen om at Peter Zadek er død, 83 år gammel. Nettopp Zadek er en regissør som knyttes til regiteatret – som et nytt begrep som oppsto på slutten av 1960/ begynnelsen av 70-tallet.
I selvbiografien My Way, skriver Zadek om et skjellsettende Brecht-gjestespill fra Berliner Ensemble, som han så i London på 50-tallet: Det var intelligent teater. Senere brøt den jødiske emigranten opp fra England (foreldrene flyttet fra Berlin på 1930-tallet) og slo seg ned i Tyskland, for å jobbe der. Røverne (Schiller) i en Roy Lichtenstein-scenografi, ga ham merkelappen popregissør. Men det er ikke minst Zadeks Shakespeare-oppsetninger som er blitt merkesteiner innenfor det tyske regiteatret. Og den aller mest kjente er Othello. Skuespilleren var sminket svart, over hele kroppen, men fargen kladdet av. Så, når Othello omfavnet Desdemona, ble hun litt svartere, og han litt hvitere.
Som jøde, tok Zadek seg også friheter i forhold til å adressere antisemittismen i stykker som The Merchant of Venice og The Jew from Malta. Hans oppsetning av The Jew from Malta på Burgtheater i Wien, var «Festlig rasisme» i følge forsideoppslaget til Theater Heute. Gert Voss framstilte en hel katalog av jødeklisjeer – inntil publikum satte latteren i halsen da Barabas ble kokt. Oversettelsen var ved Elfriede Jelinek (se nr. 1/2002).
Ironisk nok, stilte Zadek seg kritisk til det tyske «regiteatret» på sine eldre dager. Skjønt det kanskje ikke er merkeligere enn teaterspråket forandrer seg med nye generasjoner. Castorfs dekonstruksjoner er en annen form for «regiteater» enn Zadeks eller Steins. Peter Zadek var en fabelaktig skuespillerinstruktør og en god leser. Men da han satte opp Brechts Mutter Courage (se nr. 1/2004) i Berlin for noen år siden, reagerte «museumsvokterne». Han leste på mange måter stykket mot teksten, eller snarere mot Brecht. Men Zadek vitaliserte stykket, lekte med iscenesettelsestradisjonen, og slik sett var han kanskje til det siste en regiteaterregissør?
Therese Bjørneboe