Av Kari Saanum
Falk Richter (f. 1969) er tysk sceneforfatter og instruktør med internasjonal kometkarriere som begge deler. I skrivende stund er han på Nationaltheatret, der han jobber med en oppsetning av Jon Fosses stykke Skuggar for Festspillene i Bergen.
Richter har en uttalt preferanse for å jobbe med levende forfattere. At Fosses stykke blir filtrert gjennom en annen forfatters blikk, gir oppsetningen av Skuggar en ekstra dimensjon.
– Falk Richter, jeg kunne tenke meg å få vite mer om din kunstneriske virksomhet, som jeg ikke kjenner til, – annet gjennom ting jeg har lest. Særlig forbindelsen mellom regi- og skrivearbeidet er interessant.
– Regi og skrivearbeid har alltid hørt sammen hos meg. Da jeg var 24 skrev jeg mitt første stykke, Kult, en monolog, sammen med skuespillerinnen Bibiana Beglau, som jeg den gang studerte sammen med, og som i dag er en kjent skuespiller i Tyskland. Stykket ble innkjøpt og oppført på Thalia Theater i Hamburg.
Til å begynne med skrev jeg stykkene mine mens jeg prøvde dem ut. Det gjør jeg ikke lenger. I dag skriver jeg et stykke, gir det til forlaget mitt, og så oppfører andre teatre det. Men i starten oppsto stykkene altså ut fra en slags prosjektarbeid, en tett forbindelse mellom det å sette opp og skrive.
Det å skrive og sette opp er en egen kunstnerisk form. Jeg mener, du har forfattere som sitter hjemme og skriver alt og leverer det fra seg, og du har forfattere som sitter for seg selv og skriver, men som så går til prøvearbeidet og prøver ut det man har skrevet. Dette fungerer for meg.
Helt fra jeg begynte å studere, følte jeg at det stoffet som allerede fantes, ikke interesserte meg. Det er naturligvis tull, vet jeg nå som jeg er eldre, vi har jo hele verdenslitteraturen, men det var likevel en følelse jeg hadde den gangen. Jeg syntes det var viktigere å skrive mine egne tekster. Ganske naivt, men ganske bra. Men det kommer kanskje også av at jeg ikke kommer fra noen teaterfamilie, så alt var helt nytt for meg. Foreldrene mine gikk aldri i teater, og leste heller ikke. Faren min – han lever, men jobber ikke mer – hadde et stort firma i Hamburg, og interesserte seg overhode ikke for teater.
Bortsett fra å skrive egne stykker, har jeg først og fremst jobbet med ny dramatikk. Det interesserer meg å jobbe med unge, levende forfattere som det går an å møte, snakke med.
Jeg har satt opp Mark Ravenhill, Sarah Kane, Harold Pinter, Caryl Churchill; ofte engelske forfattere som fremdeles lever. Jeg har også gjort mange uroppførelser av nye tyske stykker, og av Lars Norén og Jon Fosse (Natta syng sine songar i Zürich, en oppsetning Richter fikk en stor teaterpris for, journ. anm.).
Jeg kommer fra Hamburg og har satt opp mye der. Martin Crimp og Bert Brecht har jeg satt opp, og Nothing Hurts, som jeg selv har skrevet. Det ble en milepæl, fordi oppsetningen ble invitert til Theatertreffen i Berlin. Dermed kom jeg til Berlin, og begynte å jobbe på Schaubühne, der Thomas Ostermeier tok over som sjef i 2000.
– I ett av de siste stykkene dine, Unter Eis, virker det for meg som du skildrer to verdener; en global finansverden og en familieverden, som eksisterer ved siden av hverandre, som parallelle verdener. Er det dette stykkene dine handler om?
– Dette stykket (Unter Eis) handler om det. Her er det den globale økonomien som interesserer meg; konsulentene, rådgiverne osv. Dette samfunnet vi har nå, som også orienterer seg sterkt mot det økonomiske. Disse store forandringene som foregår i samfunnet, også når det gjelder demokratiforståelse, måten den økonomiske tankegangen trenger inn i livene våre på, stadig sterkere og på alle områder av livet, det interesserer meg. Både fordi det påvirker oss alle sterkt i øyeblikket, og fordi det forandrer samfunnet vårt, men også fordi faren min er forretningsmann. Dermed forbinder samfunnsinteressen seg med en personlig, privat interesse, siden jeg kjenner til alt dette fra jeg var barn. Jeg er fortrolig med forretningstankegangen til faren min. Derfor er stykket også svært personlig. Men det er også slik at jeg gjorde mye research og arbeidet meg inn i denne verdenen.
Med de andre stykkene mine er det annerledes. For eksempel det som heter Gott ist ein DJ (Gud er en DJ), som ble en slags smash-hit, akkurat som jeg skulle ha gjort en ekte hit-single. Det har blitt spilt over hele verden. Det handler om en mann og en kvinne, et ungt par, som står mellom kunst og kommers.
Det handler egentlig om popkultur og det å selge seg selv som et produkt. Om oppløsningen av det private og intimsfæren, og muligheten for å stadig finne opp seg selv. Det handler om en dj og en tidligere programleder på tv som nå lager kunstprosjekter sammen. Tilskuerne er live-gjester i et realityshow, der de to fremfører sitt eget liv. Stykket skrev jeg før Big Brother og alt det der kom på tv. I grunnen foregrep jeg noe som kom til å komme; nemlig å trekke folks privatliv foran kamera, som en fetisj. De to i stykket opptrer svært radikalt foran kamera, de lever ut sexlivet sitt, men også sjenerte, intime øyeblikk, hvordan de lager musikken sin, osv. Stykket beskriver åpenbart noe som er mediekultur i verden i dag. For tiden spilles stykket ganske mye i Øst-Europa, der ligger jo utviklingen et par år etter oss.
Stykket er som et slags show, og derfor også morsommere enn Unter Eis, som er skrevet rundt ti år senere, og er dystrere. Menneskene i Unter Eis er mye mer låst fast i systemet, mens i Gott ist ein DJ kan de fremdeles leke med denne virkeligheten. De er yngre, mindre ødelagt. Det er jo også to unge mennesker som står foran voksenlivet. Jenta er gravid og lurer på om hun skal beholde barnet, for når barnet kommer, så betyr det jo slutten på denne sorgløse moroa, å eksperimentere med forskjellige måter å leve på. Stykket er kanskje også et tidsdokument over slutten av 90-åra, livsstilen. Det handler om hvilket liv vi vil ha, og også om hvordan vi forholder oss til generasjonen før oss, den politiserte 68-generasjonen.
– Ser du noen forbindelse mellom dine egne stykker og Jon Fosses?
– Egentlig ikke. Når jeg leser Fosse, så er det veldig forskjellige verdener. Men jeg liker Fosse veldig godt. Det har vært en glede å lese stykkene hans og se hva han har skrevet de siste 4-5 årene. Jeg har jo heller ikke spurt meg selv om en sånn forbindelse finnes. Jeg ser mer inn i hans stykker, og ser hvordan han har gjort ting. Det eneste jeg kan se, er i musikaliteten, selv om det er forskjellig hos oss. Hos meg er det heller slik at karakterene snakker veldig mye, de er kosmopolitiske, og har i det hele tatt ikke lenger noe sted å bo. Stykkene mine foregår ofte på flyplasser, på kontoret, eller i et slags kamera-rom; det foregår aldri i et realistisk eller naturalistisk rom, aldri i stua eller noe sånt, men i moderne, ofte virtuelle rom. Jeg har også skrevet to stykker – Electronic City og Sieben Sekunden – hvor rommet løste seg fullstendig opp.
Det er forresten ganske interessant, at rommet i Electronic City, på samme måte som rommet i Skuggar, hele tiden forandrer seg.
Likevel vil jeg si at det virkelig er to forskjellige verdener. Vi er jo heller ikke like gamle, og har virkelig forskjellige liv, der han bor ved fjorden med sin store familie, tilbaketrukket – mens hos meg er det litt sånn motsatt. Jeg bor midt i byen, reiser mye. Jeg er mye sammen med folk fordi jeg regisserer. Av og til trekker jeg meg så fullstendig tilbake, men ikke akkurat ved fjorden, men i byen. Det blir andre inntrykk.
Det som hjelper meg når jeg jobber med stykket til Fosse nå, er at jeg skriver selv, sånn at jeg virkelig kan verdsette det han gjør. Det er veldig presist skrevet, alt stemmer, og man har følelsen av at det er komponert. Hvert ord er viktig og ikke overflødig, og på en måte inneholder tekstene hans en stor visdom. En viten om hva mennesker er.
– Hva interesserer deg ved Fosse?
– Han har sin egen stil, likevel er stykkene ganske forskjellige. Karakterene er alle svært interessante. Men det som egentlig interesserer meg ved ham, er at han klarer å få frem fornemmelsen av det som ikke sies mellom mennesker. Dette er svært vanskelig å skrive. Han har et komplekst syn på relasjonene mellom karakterene, og også på livet. Nå skriver han jo slik at både tid og rom har løst seg opp, så man i løpet av et stykke kan se hele livet til et menneske – at tiden forandrer seg. Karakterene er ikke psykologiske på den måten vi er vant til å tenke på det, men går dypere, ned i områder det er vanskelig å diskutere eller snakke om. Det handler om energier eller spenninger mellom mennesker. Det er utrolig spennende. Også karakterenes følsomhet. Alle er svært nyanserte og sensible, og sanser mye. Interessante mannlige karakterer også, for det meste ganske engstelige menn – jeg vet ikke om det har noe med Norge å gjøre (latter)…
– Hvordan arbeider du med teksten?
– Det er ikke så lett å forklare. Det handler om en slags fin-avstemming av alle tonene. Hos Fosse, er det fine sjatteringer av følelser, og de forandrer seg også. Karakterene hos Fosse vet ofte overhode ikke hvorfor de sier noe, eller har ikke et mål når de snakker. Og når de sier noe, så spør de det de sier…
De er virkelig ofte usikre, og aldri helt sikre på om det de sier er riktig. Karakterene sier aldri rett ut og bombastisk hva det føler og hva de egentlig vil. De er mye mer nyansert enn karakterene til for eksempel Mark Ravenhill.
Hos Fosse arbeider man – hvordan skal jeg si det – ofte med følelser som ennå ikke helt har formulert seg. Noe nølende. Jeg opplever ham som en forfatter som fremstiller stille karakterer og fine emosjonelle forskyvninger. Det minner meg om musikken til Morton Feldmann, eller noe sånt, hvor noe forandrer seg veldig sakte, og man må høre veldig nøye etter. Så det handler mye om å få til en ro og konsentrasjon så publikum får med seg disse detaljene.
Dette stykket har også, mye mer enn alle de andre, en virkelig varme i seg. Det har en sterk lengsel etter kjærlighet i seg. Etter muligheten til at problemene mellom mennesker lar seg løse, og at man kan møtes.
Jeg jobber svært nøyaktig med teksten, improviserer ikke, tar ikke vekk tekst, prøver naturligvis ut mange forskjellige muligheter, og jobber med nyansene i fremstillingene av emosjonene.
– Fosse har jo gjennomgått en utvikling som forfatter, sånn at nå er alt svært abstrakt; også rommet er abstrakt, og hvor er vi egentlig, og hva er skyggene, og hvem er skyggene, hva gjør de her, og kommer de seg vekk herfra for eksempel. Så jeg tenker; hvor er de egentlig, hva er dette for et rom? For deg?
(latter): For det første må det sies at det finnes vel knapt et stykke hvor det snakkes så mye om rommet som i dette stykket. Karakterene prøver å finne ut av hvor de er, og de vet ikke hvor de er. For meg var diktet av Paul Celan som Fosse siterer, svært viktig. («Wahr spricht, wer Schatten spricht» fra diktet Sprich auch du, av Paul Celan).
Celan beskriver et sted som tillater alle motsetninger, som både er positivt og negativt samtidig. Celan forsøkte i sine sene dikt å lage et sted der språket kunne bli konkret. Han skriver i disse diktene på en måte der han ikke lenger beskriver, dvs. han forsøker ikke å omsette et realistisk sted i ord. Språket er noe i seg selv, noe som ikke finnes i verden. Celan ville finne opp et språk som hadde egenverd, som ikke var funksjonelt. Som ikke hadde som funksjon å beskrive en reelt opplevd situasjon. Som i billedkunsten, som forskjellen mellom å tegne av, eller å lage noe helt frittstående. Dette minner om rommet til Fosse.
Det er et rom som ikke finnes i virkeligheten, som vi derfor ikke kan avbilde som et realistisk rom. Det rommet vi skaper, må tillate alle disse sansningene. Lyset må kunne forandre seg sterkt, mellom lys og skygge, så karakterene virkelig kan bli til skygger. Lysdesignen blir altså veldig viktig i dette rommet. Det er også et rom man ikke kan se slutten på. Hos oss er det en lang gang, men det ser mer ut som de er i et slags landskap. Det blir feil å legge stykket til et virkelig, realistisk sted. Det minner mer om rom slik Beckett skriver rom, som det bare finnes på teatret. Men alle vet hva det handler om. Rommet som Fosse beskriver, er forståelig for tilskueren. Emosjonelt forståelig.
– Et mentalt rom.
– Ja. Og i dette stykket virker jo også rommet religiøst. Det er et overjordisk rom. I nærheten av Gud. Mellom liv og død. Det er et rom der døde og levende møtes. Eller om alle er døde – det vet vi ikke. Kanskje også et rom hvor livet til disse karakterene utspiller seg, hvor de opplever livet sitt nok en gang, etter at de er døde. Langt unna kjøkkenbenken. Ekstremt. Jeg har heller aldri lest noe liknende. At en forfatter prøver å formidle en slags spirituell erfaring. Slik leser jeg slutten. Vi har ennå ikke prøvd den (latter) derfor kan jeg ikke… Vi har bare prøvd i to uker.
Det er heller ikke lett for skuespillerne å prøve i et rom de ikke aner hva skal være. Men derfor må vi også jobbe veldig direkte med det som er situasjonen, nemlig at de ikke vet hvor de er. Og at rommet forandrer seg. Og at de plutselig er der – sammen.
Og det er ubehagelig, fordi det er mennesker som har opplevd ubehagelig ting med hverandre; utroskap, samlivsbrudd. Det som er godt, er at det fremdeles er en følelsesmessig forbindelse.
– Hvordan ser du som forfatter på Fosses utvikling fra Natta syng sine songar og frem til Skuggar?
– Han har videreutviklet seg, vil jeg si. Fortettet. Natta syng sine songar er et perfekt stykke. Genialt skrevet. Det går over en natt og fire scener. Det ender i absolutt katastrofe. Handlingen er veldig spennende og stykket har interessante karakterer. Og selv om tidsforløpet er klart – det blir til og med angitt – og handlingen foregår i et realistisk rom, får tilskueren likevel en følelse av at tiden opphører. Man kommer inn i en følelse av våkenatt, og denne natta tar ikke slutt. Det blir stadig mer komplisert mellom de to, og så dukker tredjemann opp… det er en uendelig natt, en natt da et forhold tar slutt. Jeg synes at Fosse hele tiden har hatt et spesielt forhold til tid. Tiden blir behandlet på en annen måte enn ellers i teatret.
Med Draum om hausten – som også er et grandiost stykke – går det ett skritt videre. Tiden endrer seg. I løpet av sekunder, ser man mennesker i ulike stadier av livet. Egentlig har han jobbet videre med disse tingene. Fra Natta syng sine songar har han gått videre i en helt spesiell måte å bruke tid på. Han holder seg ikke lenger til tiden slik vi vanligvis beskriver den, men har en mye mer subjektiv tidsoppfattelse. Og på den måten er han også mye nærmere den måten som hjernen fungerer på, nemlig at vi naturligvis oppholder oss i realtid sammen med andre mennesker, men så også har flashbacks til tidligere erfaringer. Eller vi har blitt 20 år eldre og har følelsen at det bare har gått ett minutt. Det synes jeg er spennende. Det neste skrittet han foretar, i Skuggar, er at gudserfaringen, slik jeg ser det, får en rolle – det overnaturlige, en religiøs erfaring, en erfaring av å komme nær Gud. Slik opplever jeg slutten, dette lyset, de kan ikke forlate dette stedet. Det er fremmed for meg, så hvordan dette kommer til å utvikle seg videre hos ham, kan ikke jeg bedømme.
– Det er interessant hva du sier om tiden. For meg var Skuggar et stykke om tid. Tiden er gjort til tema. Et stykke om alder. Om aldring, å bli eldre. – At man står i denne «middel-alderen», – og kan se til begge sider, kan se begge deler. Fortiden og slutten.
– Hvem står der, av karakterene, mener du?
– Det var bare en følelse jeg hadde.
– Ja.
– Man står der og ser altså gutten, og så ser man moren og faren. Hvordan det begynner, og hvordan det slutter, dør.
– Ja.
– For meg handler det om mannen.
– Ja.
– Han ser fortiden sin, og kan kanskje… kanskje er han på en måte klarsynt…
– Ja.
… at han kan se slutten…
– Ja.
– Jeg kjenner denne følelsen. At man kan ane hvordan. – Man kan se disse mønstrene.
– Ja. Hvordan man blir senere, mener du?
– Ja. Man har denne bevisstheten om at det nærmer seg. Og man ser hvordan det blir. Ser trådene fra fortiden som går inn i fremtiden, og der står man, og denne følelsen… og for meg var det slik, at dét er dette rommet, dette stedet, rett og slett, denne midt-alderen.
– Hmmm.
– Hvor man står mellom ungdom og alderdom… og spør seg selv, hvor er jeg nå? Og da er det et stykke om Tiden. Men slutten forstår jeg ikke.
– Ja, der hvor de ser lyset. Mener du ikke det er en slags religiøs erfaring?
– Det er kanskje for enkelt?
– Ja.
– Jeg så Rambuku på Det Norske Teatret for en stund siden. Og der var det også en slik erfaring. – De gikk mot lyset, og man tenkte, de dør. Og man hadde det rommet der de tenker, hvor er vi nå? Kanskje ikke forfatteren vet det selv heller? Og at det også derfor er uklart?
Hmmm.
– Jeg tenker at han skriver, og er i en prosess. At han ikke selv vet hvor han går. Men han utgir stykkene sine i løpet av utviklingen.
– Ja.
– Og at stykkene er skritt i utviklingen. Men han vet naturligvis også hva han skriver om.
– Med slutten har jeg også den følelsen, at det er et utviklingsstadium, og at det tar to-tre stykker før han har kommet frem. Men det du sier om midt-alderen og mannen, det synes jeg er svært interessant. Det var også sånn på prøven i dag, at det er mange øyeblikk hvor mannen står der og ser, og så ser han plutselig far og mor, at det kunne også være han selv om tyve år, og så ser han på den andre siden, og ser venninnen sin og denne gutten, og det kunne være ham for ti år siden, eller ham som en annen eller noe sånt, hvis biografien hans hadde vært annerledes…
– Jeg tenker at vi har forskjellige mennesker i oss, og det skriver han også om. At det ikke bare handler om denne mannen og hans biografi, men at alle disse menneskene er ham på en eller annen måte. Og sånn er det jo også når man skriver, man skriver ut seg selv, i de forskjellige karakterene.
– Ja, nettopp.
– Og at nettopp det aspektet ved stykket speiler også forfatterens egen virksomhet. Kanskje. Jeg vet ikke.
– Det tror jeg nok, ja.