Av Øyvind Berg
Forfatteren Matias Faldbakken debuterte som Abo Rasul (fornavnet transkribert i Tyskland: Abu, etternavnet alternativt: Rassoul, Rasool etc.), som betyr Pappa Rasul, og som ifølge Eirik Jensen, leder for Oslopolitiets gjengprosjekt, er identisk med faren til de seks sentrale brødrene i B-gjengen, eller B-gjengens far.
I 2006/2007 deltar billedkunstneren Matias Faldbakken på gruppeutstillinga Mafia ó or one unopened packet of cigarettes: Alle som kjenner tittelens mafiahistoriske referanse forstår at denne tittelrøyken ikke er noen gavepakke, men et slag i trynet på alskens halvoffentlige smaksdommere.1
Billedkunstneren Matias Faldbakken blir nærmest rutinemessig kritisert for å tilhøre, og utnytte, et kunstnerisk nettverk med lyssky eksistensmodus, og nettverk er bare et mer verdiløst ord for mafia.
Billedkunstneren Matias Faldbakken valgte seg et forfatterpsevdonym som er identisk med navnet til lederen av kunsthistoriens mest suksessrike likplyndrerbande, som for øvrig også var den mellomste av tre brødre — alt dette er en tilfeldighet, hevder gjerningsmannen. I rettslige sammenhenger står tilfeldighetstoposet sentralt i mafiaens bortforklaringer.
Toneangivende kunstkritikere forsvarer Matias Faldbakkens kunst mot de angripende teorislappfiskenes publikumsfrieri ved å gi slappfiskene rett i at kunsten er intetsigende, men samtidig hevde at kunstnerens romaner gir ledelsen i kunstpolitiets gjengprosjekt en følelse av noe stort og megetsigende: Det frekke og freidige inkonsistenstoposet står alltid sentralt i den ormstukne mafiaens rettslige avledningsmanøvrer.
Ikke å forglemme: Abo Rassul Kleopatrabad Beauty Schönheit Contest, noen annonsetekster fra vårt moderne åndslivs avdeling for helse, kost og mask: Cleansing of your skin with a rubbing mask containing clarifying rassul clay from Morocco; Do-It-Yourself Rassoul where you cover yourselves in invigorating Moroccan mud from head to toe and cleanse in the Swiss Rassoul Mud; The Rassul experience is delightful for couples or for mother/daughter or; RASUL with WELL-BEING MASSAGE 1 hr 45 mins £ 125.
Mafiaens handlingsrom er strengt kodifisert. Utenforstående anbefales å erstatte «mud» med «mob» i sitatene over her.
Til tross for hårdnakkede benektelser er ikke mafiaen, som siciliansk fenomen, eldre enn den kunst- og litteraturhistoriske symbolismen, som den har mange fellestrekk med, og som med sine ytterpunkter av kitsch og mystisisme også utgjør den eneste mulige forståelsesrammen for Matias Faldbakkens verk.
Til belegg og utdyping av disse åtte punktene kan det tilfeldigvis anføres blant annet, om navnevalget, fra et intervju med kunstneren/forfatteren i StudVest:
– Tja...det kom egentlig ganske tilfeldig. Jeg fant det i telefonkatalogen.
– Telefonkatalogen?
– Ja, ti minutter før jeg sendte manuset til forlaget, fant jeg bare et fornavn og etternavn på arabisk i katalogen. Det hele var egentlig en tilfeldighet.
Så langt forfatter og kunstner in persona. In persona betyr «maskert; i rollen som seg selv». Dette oversettes gjerne med det mer norsklydende «i egen person», fordi vi som er norske finner det naturlig å ikke spille noen fordømte roller i et jævla skuespill, hvor vi for eksempel står i telefonen og tilfeldigvis har flaks ved dåpen.
Navnemystikk og orientalisme. Noen påstår at alle arabiske personnavn ble nynnet fram på en ørkenvandring: derfor betegner de alltid noe med en kamel, under Guds bunnløse himmel: dypere sett betyr de derfor alltid noe med Allah, men det er sunnere å tolke dem overflatisk og i enkel forstand. Abu betyr som nevnt far, ras(so)ul er en profylaktisk leirebakke, og uavhengig av semantisk forenkling er det lett å rekonstruere det fonetiske raffineriets arbeid: fra råstoffet Farleirebakke til sluttproduktet Faldbakken. Eller var det omvendt?
De tre brødrene. På 1870-tallets kunstmarked var det Abd el Rassul, Rassoul eller Rasul, som etter aktene å dømme var familiens overhode, til tross for at han bare var nest eldst av de tre Rasul-brødrene, jfr. de tre Faldbakken-brødrene. I likhet med Faldbakken var den originale Rasul tilknyttet et internasjonalt nettverk, som satte stor pris på kunsten han kunne tilby, og ikke sa de nei om det var lik i lasten heller. Snarere tvertimot. Over 50 lik er kommet til rette. Noen av dem har jeg sett med mine egne øyne, og til allmenn begloelse blottet de en ufattelig skjør skjønnhet, som ingen levende makter å bære. Øynene var og er lukket, med vitende og vilje, som om de ikke vil se, som om de allerede vet det vi ikke vil vite noe av, med en taus, livløs og i høyeste grad mafios visshet.
Abd el Rassul eller Abo Rasul: Dette er mannen som fikk æren av å representere Mat/fias Faldbakken i offentligheten, med to bøker som åpner noen leseres øyne for merverdien i kunsten hans. Slik ble også de kunstbærende kamelene til Rasul-brødrene ledsaget ut gjennom det lovfaste nåløyet og inn på 1870-tallets evige kunstmarker. Gjør det noe om man svelger noen?
Kunst er lik kameler er lik penger. Det er to måter å svelge kameler på, en god og en ond. I begge tilfeller glir frasens kameler ned i overført forstand, som betegnelser på jordisk gods og gull. Akkurat som norrønt «fe», samiske rein og klovdyr for øvrig, var kameler en tidlig betegnelse på rikdom, formue, penger. Skal de svelges med det gode, må «kamelene» parteres i ro og mak og porsjoneres ut, slik at rikdommen er til å gape over og utbyttet lett kan fordøyes. Med regelmessig inntak av flere jevne skillingstrømmer små, blir bingen full av sølvdaler med gullmynter oppå — og en voksende formue som er en velsignelse.
Men det er ondt å ta for store jafs og svelge vrangt. Rasul-brødrene gjorde nok det. De ble for grådige. Hittil ukjente mesterverker, papyri med innbakte dødebøker og noen av Dødsrikets mest høytstående mumier rant i strie strømmer ut på kunstmarkedet. Alt i 1874 forsto den berømte egyptologen Gaston Maspero, som administrerte Egypts oldsakssamlinger, at noen hadde funnet ikke bare én, men flere kongegraver. Likevel skulle det gå sju fete år før Rasul-brødrene fra Qurna eller Ku-urna, nabolandsbyen til Kongenes Dal, ble avslørt i 1881. De forvaltet fremdeles enorme skatter, løst regnet var det over 6.000 kunstgjenstander av topp kvalitet og mer enn 50 kongelige mumier, bl.a. Ahmose I, som grunnla Nyriket på 1500-tallet, Amenhotep I, de tre Tutmoseser, Seti I, Ramses II, III, IX osv.
Grunnen til at det tok så lang tid å finne de skyldige, var selvsagt at de hadde sammensvorne på høyt nivå i forvaltningen. Pussig nok var det på Rasul-bandens tid at det sicilianske mafiasystemet ble etablert, og den dag i dag betegner mafia i streng forstand en kriminell virksomhet med skjult offentlig støtteapparat.
Et offentlig støtteapparat av eller for engler? Rasul er også et hedersnavn. Det betyr «budbringer» eller «engel» eller en som kan outsource kunstproduksjonen, sml. Märtha Louises nye og postmodernistiske, mer eller mindre kunst-, prosjekt.
Engler = snegler = mordersnegler. Liknelsen er like usynlig i en postmodernistisk forståelsesramme, som den er påfallende i en symbolistisk. Hvis dette er en gåte, er det ingen gåte for meg.
Det er med symbolismen som med mafiaen ikke kunstneren som velger den, men den som velger kunstneren. I motsetning til mafiaen er symbolismen en undergrunnsbevegelse, den er underforstått og den har ikke noe offentlig støtteapparat.
Diskresjon. Det er grunn til å minne om at vi allerede har en Odd Nerdrum her i landet. Odd Nerdrums profesjonsbygging viser vilke karrieremuligheter som kan åpne seg, selv for en middelmådighet, ved hjelp av hardt arbeid og indiskresjon. I forståelsen av nyere kunst er det lett å overse slike avskrekkende eksempler, eller at heller ikke Vebjørn Sand er noen utpreget intelligent kunstner. Det er fort gjort å glemme at mediaeksponering og kanonisering av mer markskrikerske kolleger i seg selv skaper mafiose tilstander i kunstens verden, på samme måte som mafiaen aldri hadde fantes hvis det ikke var for den italienske nasjonsbygginga. Det er i kunst- og litteratur-, som i nasjonshistorien, alltid de som skaper disse tilstandene, som kritiserer dem, og denne ansvarsfraskrivelsen er ikke bare typisk for kunstlivet, den er også konstituerende for alt som heter ansvarlig økonomisk politikk i vår tid. Derav behovet for omkoding, merkevarebygging, outsourcing, inflasjonsmål, pengepolitikk og annen omfortrylling, kort sagt: mafios symbolisme.
Det fascinerende med Matias Faldbakken er at han, på måter han umulig kan være klar over, viser alt dette.
NOTE
1 Denne tittelen ble brukt av Oslogalleriet Standard. Hos Galerie Catherine Bastide i Brussel heter utstillinga Mafia, or One Unopened Packet of Cigarettes, og i Gagosian Gallery, New York: Mafia (Or One Unopened Packet of Cigarettes).