Vi åpner denne utgaven med en enquéte om hva Mangfoldsåret har tilført norsk teater og scenekunst. Kanskje det er for tidlig å svare. Men hvis innføringen av nok et delmål, i tillegg til at teatrene plikter å spille ny, norsk dramatikk, klassikerne, o.a., vekker et visst ubehag, tror jeg likevel at Mangfoldsåret har vist at det var på tide å sette et slikt spørsmål på dagsordenen. Det er ikke mange årene siden at en skuespiller med utenlandsk aksent optimalt kunne drømmen om å spille Stumme Katrin i Mutter Courage – og da snakker jeg altså bare om en etnisk hvit skuespillerinne.
«Var det ikke bedre med en kulturminister som ikke interesserte seg for kultur?» spurte Trond Berg Eriksen i en kronikk i Dagbladet, 7/3. Forholdet mellom stat og kulturliv, kunsten og folket, er gjenstand for debatt, og «gammeldagse» opplysningsidealer er under angrep.
I Sverige diskuteres for tiden kulturpolitikken intenst, i forbindelse med den nye kulturutredningen (se kommentar side 16). Her forslås det store strukturelle forandringer. Et premiss ser ut til å være et oppgjør med 1970-tallets kulturpolitikk. Kvalitetsbegrepet er borte, mens det svenske kulturrådet ikke skal ha som en sentral oppgave å analysere forutsetninger for å dele ut støtte. Pengene skal ikke tildeles til teatrene direkte fra departementet, men kanaliseres via regionene. Noe som innebærer at teatrene konkurrerer med andre lokale kulturtiltak og institusjoner.
Er det bra? For å trekke en parallell er det et paradoks at Beaivvás Sámi Teáhter har sakket akterut i forhold til andre institusjonsteatre i forhold til statlig støtte, etter at de ble flyttet til en post statsbudsjettet som også gjelder andre samiske kulturtiltak, og som fordeles av Sametinget. Slik konkurrerer Beaivvás med museer og festivaler i nord. Som Agnete Haaland i Norsk skuespillerforbund har påpekt ligger det også et nasjonalt ansvar og interesse i et teater som Beaivvás. Det er ett av de norske teatrene som har et stort internasjonalt nettverk, og det representerer noe helt geniunt.
Det var under et gjestespill av Beaivvás i Oslo, The Playboy of the Western World, at jeg ble oppmerksom på (den etnisk norske) regissøren Morten Traavik. Det var en oppsetning som tillot seg å sparke litt i samisk machismo, og som røsket litt opp i mine fordommer om at Beaivvas bare var opptatt av myter og joik…
Det er ikke ofte norsk scenekunst tiltrekker seg så mye internasjonal oppmerksomhet som Morten Traaviks Miss Landmine. Koblingene mellom skjønnhetskonkurranse, bistand og kunst, har mange, feminister og andre opplevd usmakelig. Dette var også bakgrunnen for at Traavik ble invitert til konferansen «Den farlige kunsten», som Norsk kulturråd inviterte til i november i fjor.
På konferansen ble publikum oppfordret til å stemme på én av ti kvinnelige mineofre fra Angola, som skulle bli overført 5000, - (eller var det 10.000?) kroner. Å stemme på den ene, betydde at man måtte vrake de andre; men hvis man ikke stemte på noen, risikerte man at pengene ikke kom noen til gode. Samtlige kvinner hadde på forhånd blitt presentert på bakgrunn av livssituasjon, jobb, arbeidsløshet, ønsker og drømmer. Vi fikk også vite hvilke kjoler og smykker de hadde på seg, og at prislappene lå godt under H&M-nivå.
Miss Landmine er et eksempel på relasjonell kunst, som setter situasjon, forhold til mottaker og andre ytre omstendigheter i fokus for kunsthendelsen. Dette gjaldt også bidraget på kulturrådets konferanse, som ikke var en dokumentasjon av den Missekåringen som fant sted i Angola i fjor, men en egen iscenesettelse spisset inn mot omstendighetene.
Aksjonskunst og relasjonell kunst er stikkord for flere artikler vi trykker i dette nummeret. Baktruppen Light Metal Band var en konsertperformance, som ble vist på Black Box i Oslo, etter at den hadde turnert på en rekke musikklubber i Sørøst-Asia. Tema for den «daoistiske» happeningen var den internasjonale finanskrisen. Et tema Baktruppen har beskjeftiget seg med lenge før nyheten sprakk i avisene. De besøkte allerede i april i fjor en pengefabrikk på Malta med tynt håp om «å slippe inn».
I Sverige har støtteordningene blitt gjenstand for debatt, etter at bevilgningene til den Malmö-baserte gruppa Institutet er skåret ned drastisk. Det har bakgrunn i et teaterprosjekt som tøyer grensene mot «det reala» (side 17), hvilket ikke gjør det mulig å innfri det (høye) kravet til antallet forestillinger som den kommunale driftsstøtten er knyttet til.
Paradoksalt nok er det kanskje i dag for en stor del innenfor den såkalt relasjonelle kunst at kunstens krav på autonomi stilles på prøve. Men det burde ikke stå i motsetning til et opplysningsprosjekt, det som utfordres er et syn på kunsten som konsumpsjonsobjekt eller vare.
Therese Bjørneboe, redaktør
(Undertegnede er medlem av fagutvalget for scenekunst, som fikk overprøvd sin tilrådning da Miss Landmine-prosjekter ikke fikk støtte i kulturrådet etter konferansen om «Den farlige kunsten». Se: Traaviks artikkel «Ballonger for Burma»).
Gösta Kjellin (1936 – 2008)
«… en gudbenådad föreläsare med en ovanlig internationell utblick,» het det i finske Hufvudstadsbladets nekrolog, 28. Februar: Med Gösta Kjellin har tidsskriftet mistet en svært kunnskapsrik, velformulert og entusiastisk skribent og teaterkritiker. De siste tjue årene var Kjellin lektor i Litteratur ved universitetet i Helsingfors, men han hadde en bred teaterorientering og jobbet som både produsent, dramaturg og regissør. Han arbeidet ved flere anledninger i Norge, og hans dramatisering Peer Gynt, et Punch-and-Judy-show, ovenpå Henrik Ibsen ved teater Fusentast (1992) gjestespilt verden rundt. Etter hans død har undertegnede mottatt flere henvendelser fra folk som kjente ham fra ulike sammenheng og har villet dele sitt savn.
Artiklene vi trykker i denne utgaven, fra Wiener Festwochen og en dobbeltanmeldelse av to yngre, danske dramatikere, viser noe av bredden i hans engasjement, og hans nysgjerrighet på nye stemmer. Vi er glade for at hans enke, Johanna Enckell, samtykker i å la artiklene trykke. For undertegnede er det ikke bare de artiklene vi planla, men også e-postene fra Gösta som vil oppleves som et savn. Som redaktør opplevde jeg Gösta inspirerende, bekreftende og beærende i forhold til arbeidet med tidsskriftet.
Therese Bjørneboe