av Kjetil Røed
BAKKANALEN Med: Richard Kightley, Rebekka Maria Nystabakk, Rudi Jensen, Christina Jensen, Maria Dommersnes Ramvi, Dee Patton, Eleni Nicolaou, Hildur Kristinsdottir, Martin Whelan, Veronika Böckelmann, Vito Maraula, Eliot Bradshaw. Baktruppen, Black Box Teater, Store scene, 31. nov 2008
Spørsmålet om økonomi, eller nærmere bestemt: penger, ligger hele tiden under Baktruppens teaterstykke Bakkanalen. Skjønt «teaterstykke» er vel neppe en spesielt presis betegnelse i dette tilfelle: det hele er remakes av deres egne performancer pluss en hale, nemlig deres egen Light Metal Band. Her skisseres en alternativ økonomi: Baktruppen iscenesetter et forsøk på å komme inn i fabrikken hvor nesten alle verdens penger trykkes. Det er, forstår vi, ikke vellykket. Da får man kanskje lage sine egne penger, eller i hvert fall sette pris på sin egen verdi, skal vi tro Baktruppen.
Men jeg går for fort fram. Hva handler Bakkanalen om? Som sagt er det en remiks av tidligere Baktruppen-forestillinger, nærmere bestemt Germania Tod in Berlin 1989, Når vi døde våkner 1990, Tonight 1994, Super-Per 1994 og Good Good Very Good 1997, men en såpass idiosynkratisk remiks er det at det hele tiden utvider seg og tilføres nye elementer; det refereres til forelegget som umiddelbart transformeres gjennom alternative sjangerkategorier, skrudd direkte inn i fremføringen, som når skuespilleren Richard Kightley sier «The lost sex or germania tod in berlin, by baktruppen», og Veronika Bökelmann repliserer, definitorisk: «A lecture or a remix». En forelesning? Ja, kanskje det. På scenen brukes i hvert fall en overhead som et element i scenografien og bidrar til å stikke inn et fragment av en forelesningssituasjon. Som baren som også er hentet inn på scenen; et element som ikke inngår i scenografien som fragment av en konkret situasjon, slik overheaden er det, men som instrument for å myke opp scenen som sosial arena eller ramme for teateradferd, eller også et redskap for remixens mottagelighet for slike innstikk, som overheaden, som utmyntes i form av en generalisert teatral fleksibilitet hvor elementer kan flyte inn og ut og transformere helheten slik Baktruppen vrir rundt på Heiner Müller og skuespillerne i Bakkanalen skrur på Baktruppens egen teatermiks.
Fragment, ja. Både Heiner Müllers Germania Tod in Berlin, som Baktruppen bygger på, og herværende Bakkanal-remix er historiske collager og poetiske fragmentsammensetninger som sklir fra satire, til historisk drama, til slapstick, til symboltung performance. Bruddlinjen er tidvis hard og skaper en noe kryptisk søm, og jeg aner nettopp en krypt, eller en konkret hemmelighet, bak enkelte scener eller pek – kanskje som i Paul Celans dikt og deres referanse til Osip Mandelstam, Hölderlins galskap eller den spanske borgerkrigens No pasaran. Øyvind Bergs tilstedeværelse er i hvert fall tydelig tekstmessig – og han har jo oversatt Celan til norsk.
Skuespillerne, som er fra bl.a. Scenekunstakademiet i Fredrikstad og South Bank University i London, er så energiske og virile at scenen formelig renner over av kropp og språk. Man skulle nesten tro, i hvert fall om man skjeler litt med blikket, at Artauds kropp uten organer har funnet sitt karnevaleske, eller jeg burde vel si: bakkanalske, motstykke i denne gruppen av skuespillerspirer.
Men tilbake til økonomi, som jeg oppfatter som nøkkelordet her. Ordet kommer fra det greske oikos, som betyr hjem (eller husholdning/egen eiendom), og nomos, som betyr lov (eller det som har med lov å gjøre). Pengers lov (nomos) er, som filosofen Jacques Derrida poengterer i essayet Given time: Counterfeit money, å komme tilbake til hjemmet (oikos). Penger forutsetter en sirkulasjon av kapital som returnerer med like stor, eller større, verdi. Sirkelen, hvor verdien kommer tilbake til utgangspunktet, kan ta mange former, vanligvis er det penger, men ofte er verdien abstrakt, ikke-fysisk, noe som understrekes i Baktruppens performance Light Metal Band (som altså avslutter Bakkanalen): teater, og mer spesifikt: et teaterkompani eller et konkret stykke, er også en form for verdi som kan omsettes i en annen verdi. Anerkjennelse for eksempel. Status. Gode anmeldelser.
Et annet element ved verdisirkulasjonen er den globale standardiseringen av myntenheten, noe som ikke bare forutsetter enighet, eller en overenskomst, men også en deling. I denne forstand er penger og byttesirkulasjonen uttrykk for et slags kollektivt, globalt språk, som alle forstår. Hva skjer om sirkulasjonen brytes? Om man ikke får ta del i den eller nekter å gjøre det? Som fattig på kapital støtes man ut, men innehar man symbolsk kapital kan sirkulasjonen preges med et annet segl, et usikkerhetens, gjøgleriets, aktivismen, aksjonens eller – sure – bakkanalen-tegn. Som nevnt er det ikke bare penger som har verdi, men også teater. Men også teater må allerede ha en verdi for å ha verdi. Så har vi det gående.
Hvor kommer teater fra? Hva er dets verdi? I Jean-Luc Godards film Ici et ailleurs fra 1976, om konflikten mellom Palestina og Israel, som like mye er en mediekritikk i flukt med Guy Debords Societé du Spectacle, sier Godard at teateret kommer fra 1789, fra den franske revolusjon. Parallelt med Godards utleggelse av teaterets opprinnelsesmyte ser vi et barn som resiterer et dikt av Mahmoud Darwisch. Han står i ruiner i en palestinsk, krigsherjet, by. Det palestinske barnet sier, med Darwisch ord: «Jeg skal gjøre motstand!». Denne situasjon har en lignende form, er samme type «teater», som den franske revolusjonens, skal vi tro Godard: motstanden utspiller seg i gatene, med virkeligheten som kulisser, og kroppen bærer frem, artikulerer, i et stadig tydeligere språk, utsagn som ikke lenger lar seg sies imot.
Bakkanalen preges av en kollektivitet, et fellesskap, slik den palestinske gutten maner til, eller de revolusjonære fra 1789. De revolusjonære snakker aldri bare for seg selv, men for store grupper, et folk, en nasjon, kanskje også et publikum? I alle tilfelle reiser de undertrykte seg, eller ønsker å gjøre det. Bakkanalen er riktignok ikke en demonstrasjon mot en politisk tilstand, eller et statsdrevet overgrep, så mye som den er en fest, et ritualisert fellesskap. Det Bakkanalen deler med demonstrasjonen utenfor vinduet på Litteraturhuset; en demonstrasjon mot Israels overgrep mot Palestina, som foregår mens jeg skriver nå, er et fellesskap i praksis. En demonstrasjon forstått som unntakstilstand er beslektet med karnevalet, hvor normaltilstanden kan snus på hodet. Men det er ikke så mye snakk om å tøyse med forholdet mellom publikum og hva som foregår på scenen – skuespillere, selve stykket, rekvisitter osv. Tankene går snarere til Christoph Schlingensiefs Kaprow City på Volksbühne. Også her, som på Bakkanalen, var det festen, snarere enn den intellektualiserte tematiseringen eller den målrettede tilskueridentiteten, som skulle tilvirkes. Eller fiksjonen, fortellingen, for den saks skyld.
Bakkanalen baserer seg på nettopp en slik feststemt teatersituasjon: baren, som er åpen under hele forestillingen, er plassert på scenen, og både i pausen og etter at stykket er slutt inviteres publikum opp på scenen for å delta på fest og moro med skuespillerne. Timesvis etter den regulære forestillingen er det partytime, hvor skuespillere og publikum danser, drikker, røyker, diskuterer. Vanligvis ville jeg ha sagt at teatersituasjonen oppløser seg etter hvert som festen tar over, men i dette tilfelle er det muligens motsatt. Ikke fordi festen etterpå er viktigere enn selve forestillingen, men fordi forestillingen ikke egentlig slutter. I hvert fall ikke i konvensjonell forstand.
Men la oss ikke glemme pengene, verdien, og utvekslingen – tilgangen også kanskje – på verdier. Som enhet på verdivekta er Bakkanalen en underlig størrelse; det er vanskelig både å vurdere og egentlig begripe hva det handler om alt sammen. Men det skal neppe «begripes» uansett. Det er snarere slik at Bakkanalen er bakkanalsk, at den prøver å gjeninnføre festen og den kollektive deltagelsen i teatersituasjonen. Det er gjennom oppløsningen, det uoverskuelige og uavsluttede Bakkanalen får sin verdi. De skaper, kunne man si, sin egen fabrikk, som et motsvar til pengefabrikken de aldri fikk komme inn i, en teaterfabrikk som produserer en egen verdi i fremførelsen. Det er ikke penger, men en verdi er det, som lar seg omsette. Hva, eksakt, den lar seg omsette i er jeg usikker på, men jeg tror den oppstår når vi, publikummerne, forstår vi er invitert på festen. Eller får innsyn i produksjonen, får ta en titt på fabrikken.