Av Therese Bjørneboe
Henrik Ibsen: PEER GYNT Bearbeidet av Bentein Baardson og Bodil Kvamme. Regi: Bentein Baardson. Scenografi og kostyme: Ingeborg Kvamme. Musikk: Edvard Grieg. Bearbeidet av Håkon Berge. Dirigent: Christian Eggen. Kairo symfoniorkester. 26. oktober
PEER GYNT I KAIRO Regi: Stein Roger Bull. NRK, 2006
Bentein Baardsons Peer Gynt-oppsetning i Giza 26.- 27. oktober i fjor fikk mye positiv oppmerksomhet og gode kritikker i norsk presse. Størst var nok begeistringen i Aftenposten og VG – de to avisene som «tilfeldigvis» også hadde produsert mest feature og forhåndsomtale i Giza – men de var langt fra alene om å uttrykke beundring over det Baardson hadde fått til.
Jeg ble personlig litt overrasket da jeg oppdaget at flere aviser hadde sendt journalister og ikke teaterkritikere til Giza. Det gjaldt flere Oslo- eller riksaviser, blant annet Dagbladet, hvis utsendte visstnok var kriminalrepporter. En annen forutsetning for pressens begeistring, var som nevnt antagelig den manglende sonderingen mellom forhåndsomtaler og anmelderi. I ettertid kan man spørre seg om ikke Baardson og hans dyktige pr-team selv la regien for mottakelsen, gjennom å nære opp under forventningene og busse et samlet pressekorps ut til pyramidene for at man kunne ta bilder av «hovedrollene». Bjarte Hjelmeland fortalte at arbeidet i Giza var lettere surrealistisk, som en reise på internett eller til Andeby. Mens hele seansen ga meg en tilsvarende uvirkelig følelse av å delta på en slags roadmovie, eller bakom-film om en gjeng norske eventyrere på tokt i ukjent, eller uoppdaget terreng.
Ellers lot journalister/kritikere i det store og hele til å forholde seg til forestillingen på omtrent samme måte som andre nordmenn som hadde reist til Egypt, med utsikter om å få en opplevelse for livet. Og Bentein Baardsons Peer Gynt imøtekom et slikt behov med en stor tilbudspakke. Man kunne la seg henføre av Griegs musikk og Solveigs sang (Ann-Helen Moen), atletisk, showpreget dans og lysshow, men først og fremst av de spektakulære omgivelsene, sfinksen og pyramidene.
I min anmeldelse i Klassekampen (28/10) forsøkte jeg å anmelde Peer Gynt som en vanlig teaterforestilling, for den var ikke ren kommers. Baardson ga også en tolkning, og fra egyptisk hold hørte jeg at den visuelt sett hevet seg over mye av det de tidligere hadde sett i Giza. De fleste egypterne jeg snakket med, og senere har lest uttalelser av, hadde glede av det visuelle, men opplevde tekstbearbeidelsen som besværlig, eller totalt utilgjengelig. Det gjorde ikke saken bedre at forestillingen var dårlig tekstet, skjermen liten og vanskelig å lese, og oversettelsen engelsk, ikke arabisk.
Forholdet til det egyptiske publikummet er ett av de aspektene ved forestillingen som senere er blitt kritisert. I ettertid er det enkelt å si at dette er en tungtveiende innvending i et kulturformidlingsperspektiv. Det burde derfor ikke ha kommet som et sjokk på Baardson, Arnhild Skre i Aftenposten eller andre at det turistiske ved Peer Gynt kom til å vekke sterke reaksjoner i Norge.
Mine innvendinger da jeg omtalte forestillingen knyttet seg ikke så mye til det turistiske eller konteksten, som til at bearbeidelsen og bruken av showeffekter så ut til å være motivert av at forestillingen skulle direkteoverføres på fjernsyn. Jeg hadde vanskelig for å finne noen annen forklaring på at stykket var kuttet ned til bare 1,5 time, med de omkostningene det hadde.
Men selv om også teaterkritikerne i Bergens Tidende, Radio Nova og ikke minst den egyptiske kritikeren Nehad Saleiha, som skrev den lengste og grundigste anmeldelsen (Al-Ahram Weekly) var kritiske til forestillingen, så har den norske debatten om Gynt i Giza i veldig liten grad dreid seg om innhold og kvalitet. En avis som VG, som var en pådriver i kritikken mot Baardson og Ibsen 2006, var påpasselig med å framheve at det ikke var noen grunn til å trekke den kunstneriske verdien av forestillingen i tvil: «Ifølge norske teaterkritikere og inviterte notabiliteter som har uttalt seg, ble «Gynt i Giza» (…) en stor kunstnerisk suksess (…) en «kulturhistorisk begivenhet» (VG 31/10).
Baardson har under debatten forsvart sin angivelige «dobbeltrolle» med at han opptrådte som en hvilken som helst annen teatersjef. Og antagelig med en viss rett. Men så lenge det ikke ble noen debatt om kvaliteten ved forestillingen, har heller ikke spørsmålet om hvorvidt det var riktig av Nasjonalkomiteen for Ibsen-satsningen å hyre inn Baardson som direktør for Ibsen 2006, blitt diskutert på basis av innholdet i det programmet han ble valgt på. Var det en god måte å hedre Ibsen på, og var de to signalarrangementene han lanserte de eneste alternativene man hadde?
I følge VG mente mange aktører i norsk kulturliv at det var feil å svi av nesten 20 millioner på to såkalte signalarrangement. Det er derfor ekstra interessant at Baardsons kanskje sterkeste støttespiller under debatten, Stein Roger Bull, leverte et forsvar for Gynt i Giza preget av en heller løs begrunnelse for innholdet i dette prosjektet:
«Når Baardson lyktes med finansieringen, er det fordi han kunne presentere en attraktiv pakke som hadde et innhold og en linje og som garanterte en distribusjon utover øyeblikkets kunst i Rådhuset og foran sfinksen i Kairo.»
I følge Bull har altså hensynet til publikum veid tungt. «70 millioner egyptere (…) fikk en tekstet direktesending servert den 27. oktober. En versjon NRK ikke var interessert i, men de får en billedmessig frodigere og dristigere variant, som skal sendes omkring nyttår. (…) Uten en tv-produksjon ville ikke Baardson ha gjennomført prosjektet. Han og jeg har et langt videre perspektiv. Vi har løftet blikket og skal selvfølgelig nå mange flere enn dem som kom til Sound&Light-arenaen i Kairo.» (Dagbladet, 5/11).
For dem som ikke hadde sett oppsetningen i Kairo, må dette innlegget (særlig siste setning) ha framstått som nokså defensivt forsvar for forestillingen som kunstnerisk bidrag, men det er også påtagelig at teateroppføringen legitimeres med henvisninger til bredere distribusjon (også på dvd) og fjernsynsoverføring. Stein Roger Bull redegjorde naturligvis for at han var delaktig i prosjektet, han hadde regien for den norske TV-versjonen.
Det egentlig nokså triste, var at denne versjonen, som ble vist på NRK nyttårsaften, og er anlagt med tanke på internasjonal distribusjon, var langt mer kitschy enn Peer Gynt- oppsetningen i Giza. Forutsigelig nok, kanskje, ble omgivelsene, sfinksen og pyramidene rene bakgrunnsplakater. Mens det til forsvar av oppsetningen i Giza skal sies at det faktisk oppsto et magisk spenningsforhold mellom sfinksen og handlingen, særlig i siste og beste del hvor uttrykket var enklere og man fikk økt fokus på tekst.
Baardson tok utgangspunkt i Peers møte med sfinksen i fjerde akt, slik at handlingen i de første aktene ble fortalt retrospektivt. Dette omdreiningspunktet innebar også en identifikasjon mellom sfinksen og bøygen, og var et grep som teaterkritikeren Nehad Selaiha reagerte mot, og det kommuniserte nok annerledes til et norsk publikum enn det egyptiske. Men åpningen av forestillingen fungerte godt for oss nordmenn, fordi det i grunnen svarte til hvordan man som turist vil sette det fremmede i sammenheng med sin egen historie. Først ble vi konfrontert med det veldige synet av sfinksen – og så hørte vi hardingfele og opplevde gjenkjennelse.
For egyptere eller andre som ikke kjenner stykket fra før, vil det være enklere å følge bearbeidelsen i Bulls fjernsynsversjon enn i Giza. Men der forestillingen i Giza antagelig ikke fikk andre enn nordmenn til å oppleve nostalgi ved lyden av hardingfele, bød fjernsynsversjonen på en rekke norske postkortmotiv som var nostalgisk klissete på en måte som Griegs musikk ikke er i nærheten av å være. Ironisk nok var derfor fjernsynsversjonen vel så turistisk som Gynt i Giza, bare på litt andre premisser: Norsk uskyld kontra den fremmedgjøringen Peer opplever i møte med det egyptiske. Når TV ga anledning til close ups av Bjarte Hjelmelands Peer, ble han filmet i ørkensand eller foran en pyramide med stivt oppsperret blikk, som i en maniert rockevideo. Hjelmeland kom langt bedre fra det på teaterscenen.
Fjernsynsversjonen tydeliggjorde unektelig noen problemer ved teaterversjonen, som blant annet manglende refleksjon omkring visuelle virkemidler eller signaler. Det tilsynelatende kritiske perspektivet på Peer som en oppblåst norsk «kulturimperialist» – for det var vel slik han ble spilt? – ble nøytralisert av en estetiserende holdning til stoffet. Når Bjarte Hjelmelands Peer kom feiende inn langs midtgangen blant publikum og opp på scenen, eller ridende inn på en hvit araberhest, fungerte det som showelement. Peer ble framstilt som en person med et oppblåst ego, men når scenene samtidig virket formatert slik at han kunne minne om en talkshow-vert, heftet det andre og positive konnotasjoner ved en slik positur eller rolle. Andre har kritisert forestillingen for orientalisme, men jeg føler meg ikke helt berettiget til å komme med slik kritikk.
Siden debatten om Gynt i Giza omgikk spørsmålet om kunstnerisk kvalitet, kunne kritikken mot Baardson mistenkes for å være et uttrykk for misunnelse eller smålighet. Eller begrenses til en – for øvrig viktig – debatt om konfliktskyhet og posisjonering innenfor norsk teater.
Nesten 20 millioner for to «signalarrangement» er naturligvis et oppsiktsvekkende høyt beløp. Men til sammenlikning kan det nevnes at Robert Wilsons Peer Gynt, som var en samproduksjon mellom Det Norske Teatret og Den Nationale Scene også beløp seg til noe mellom 19 og 20 millioner kroner. Mens Wilson-gjestespillet i New York – som faktisk også var en av de viktige norske Ibsen-markeringene i 2006 – skal ha kostet på 6, 6 millioner. Det er ikke mange som gis anledning til å boltre seg med noe i nærheten av et så høyt beløp som Wilson (eller Baardson), men hvis man skal kritisere disposisjonene til Det Norske teatret og DNS er det innlysende at man også må diskutere om det kunstneriske resultatet sto i forhold til utgiftene, og se det i forhold til forestillingens betydning for publikum.
Hvordan måler man det? I tilfelle Wilsons Peer Gynt, dreide det seg om en internasjonal stjerneregissør, med et helt særegent visuelt uttrykk og av stor teaterhistorisk betydning. Samtidig som forestillingen løp i flere måneder. Selv om man kan innvende at invitasjonen av Wilson til Norge kom i seneste laget, opplevde trolig en stor del av publikum at de både fikk se en helt annerledes tolkning av Peer Gynt, og fikk et nytt perspektiv på hva teater kan være. Men forestillingen ble diskutert, og flere anmeldere innvendte at siste halvdel ikke var ferdig.
Om Peer Gynt i Giza kan man si at den holdt et godt håndverksmessig nivå, men at show- og opplevelsesaspektet var så framtredende at den kunstnerisk sett neppe vil leve lenge utover øyeblikket (til tross for dvd’en). Det er mulig at Gynt i Giza kan kalles en kulturhistorisk begivenhet, men da må det være i kraft av at prosjektet fikk så mye mediaomtale. For en teaterhistorisk begivenhet målt med kunstneriske mål var det ikke.
Hadde det ikke vært ærligere i innrømme at Bentein Baardsons bragd har bestått i at han lyktes i å skrape sammen midler til å realisere prosjektet?