Av Therese Bjørneboe
Christopher Marlowes The Jew of Malta (ca. 1592) regnes for å gå Shakespeares The Merchant of Venice en høy gang, i portrettet av den blodtørstige jøden Barabas. Men På Burgtheater i Wien har Peter Zadek funnet en måte å tolke stykket på, som ifølge hovedrolleinnehaveren Gert Voss; «gjør det til en fornøyelse å spille rollen.»
– Barabas var muligens et alter-ego for Marlowe, foreslår Voss. Han var spion, homofil, ateist og involvert i kriminelle affærer. Marlowe var som Jean Genet — mange århundrer senere.
Jeg møter Gert Voss i Burgtheaters prøvelokaler i filmstudioene Rosenhuegel, som ligger et stykke utenfor sentrum av Wien. Etter å ha passert slottet Schönbrunn, og skiftet fra metroen til en sporvogn, skrumper gatebebyggelsen til et beskjedent landsbyformat. Da jeg endelig kommer til Rosenhuegel, er det dørgende stille. Knapt et menneske å se, verken på gata, eller innenfor studioområdet.
I Halle 1, pågår prøve på Thomas Bernhards siste stykke, Elisabeth II. Da den er over, foreslår Gert Voss og hans kone, Ursula Voss, som er dramaturg ved teatret, at vi skal bli sittende ved langbordet foran scenen. Til tross for et stramt program, som starter med tekstpugging klokka seks om morgenen, er Voss blid og imøtekommende.
Gert Voss ble nylig utropt til Tysklands mest suksessrike teaterskuespiller, av ukemagasinet Stern. Ved siden av blant annet Tsjekhov og Beckett, har han kjent for flere store Shakespeare-roller. Som Richard III (regi: Claus Peymann), Antonio (regi: Peter Zadek), Julius Cæsar (regi: Peter Stein), Macbeth (regi: Claus Peymann) Othello (regi: George Tabori) og Shylock (regi: Peter Zadek). Når Voss uttaler seg om rollene, er det som om man hører om dem for første gang. Noe som også har å gjøre med at han nedlegger et enormt arbeide i rollene han spiller, og både går for å være en «kunnskapsfreak» og perfeksjonist. Slik Voss spiller Barabas, gjøres rollen til en slags jødeklisjé (se anmeldelse på de følgende sidene). Men også der viser han hvilken spennvidde og forvandlingsdyktighet han besitter som skuespiller.
Etter planen skulle jeg ha sett Der Jude von Malta kvelden i forveien. Men på grunn av sykdomsforfall ble forestillingen avlyst. Så ble det Schillers Maria Stuart istedet, og Der Jude... først påfølgende kveld.
Programmet til Der Jude von Malta inneholder en artikkel av regissøren Peter Zadek, og én av den ene oversetteren, dramatikeren Elfriede Jelinek, som gir uttrykk for motstridende synspunkt på stykket.
– Jelinek skriver at det «naturligvis er et anti-semittisk stykke», og Zadek at det «verken er anti-semittisk eller pro-semittisk». Hva mener du selv ...?
– Jeg forstår Jelinek, svarer Gert Voss raskt. Og da jeg leste det, tenkte jeg at det var farlig. Jeg tror det ble oversatt av en nazist under Det tredje riket, hvilket gjorde det mulig å spille det som et tendensstykke.
Jeg tror neppe jeg ville gjort det med en annen regissør. Men Zadek, som selv er jøde, leser det ikke som et anti-semittisk stykke, men som en avsløring og blottstillelse av hvor anti-semittisk verden forholder seg til jøden.
Som Zadek sier, viser jo også Marlowe hvordan alle, jøder, muslimer og kristne, bruker religionen til å skaffe seg penger og makt. Av den grunn er det også svært aktuelt i dag. I en tid da kapitalismen og pengeveldet er så stort at man ikke ville trodd det var mulig for bare noen tiår siden.
– Men til tross for at stykket kan sies å slå flere veier, inneholder det hårreisende anti-semittiske replikker. Barabas lever opp beskyldninger som jødene har blitt brent og massakrert for. Byr det deg ikke imot å si at du «forgifter brønner», osv.?
– Da jeg leste stykket. Men ikke under prøvene, fordi vi hadde funnet en måte å lese mot teksten. I scenen i begynnelsen av stykket, der jødene blir fratatt eiendommene sine, anklager Barabas de andre jødene for å tåle og akseptere den uretten som blir begått mot dem. Og når Barabas blir stilt med ryggen mot veggen, kommer han til et punkt hvor han nekter å finne seg i ovegrepene. Det er øye for øye, tann for tann. Barabas sier Nei, jeg vil være enda listigere og mer raffinert enn de kristne.
Det Barabas gjør, er å erkjenne at den beste måten å beskytte seg på, er å spille med. Han sier: Slik er det anti-semittiske bildet dere har av meg.
Derfor lar vi Barabas vinne publikums hjerter – ved å være nøyaktig like frekk og grusom som verden. Hvilket etter mitt syn er det en fantastisk idé fra Peter Zadek. Barabas forfører verden med de samme fordommene som verden retter mot ham. Og derfor ender jeg opp som en slags anarkisk entertainer. Gjør publikum til mine allierte, og tvinger dem til å like meg. Med en slik tolkning, er det en fornøyelse å spille rollen.
Slik jeg leser stykket, er det også en vidunderlig reise. Det viser overlevelseskraften til et menneske som i realiteten er dømt til å tape. Og hjertet mitt er med Barabas når han blir terrorist.
Barabas blir euforisk. Fullstendig grenseløs, også i grusomhet, fortsetter Voss. For i det øyeblikket han mister datteren [som han myrder, journ.anm.], har han i virkeligheten tapt alt det han elsker. Likevel er det som om Barabas rir på en seiersbølge. Det gjør ham også til slutt blind, og fører til at han faller i den graven har har gravd for de andre. Mot slutten av stykket er han helt uten interesse for noe annet enn seg selv. En total egoist.
– Kan stykket karakteriseres med Hamlets ord om at teatrets oppgave er «å holde et speil opp mot naturen»..?
– Naturligvis. Marlowe viser verdens fordommer mot jøder. I scenen der jødene fratas eiendommene sine, sier en av de kristne:
Wenn euer Urflucht, Christusmörder, euch
jetzt schwer aufs Haupt fällt
und dich arm macht, ihr verachtet seid in aller Welt,
dann ist das ganz gewiss nicht unsre Schuld.
Da blut ist über euch gekommen, eure Kinder werdens
auch noch büssen müssen und so weiter, bis zum
bittren Ende, wenn ihr endlich alle weg seid.1
... som er et utsagn som peker direkte mot holocaust.
Det finnes fortsatt mennesker som ønsker jødene vekk. Og det er ikke noe jeg har fra meg selv, men fra Peter Zadek og George Tabori, som selv er jøder. De sier at anti-semittismen er noe man er tvunget til å leve med; på samme måte som man må leve med moskitoer i tropene. Man ser det jo med Le Pen i Frankrike, i Tyskland og her i Østerrike.
Det pussige er jo at England er et land uten en så sterk anti-semittisme. Verken Marlowe eller Shakespeare hadde et slikt problem i hodet. Det var med jødene som med heksene; de var noen ekstreme vesener man «hadde hørt om».
– Men de linjene du siterte er, så vidt jeg kan se, noe Elfriede Jelinek har lagt til i den tyske oversettelsen?
– Ja. Zadek sa til Jelinek at hun skulle oversette fritt, og skrive etter sin naturlige impulser, som jøde. Det er en oversettelse i store linjer.
Shylock
Gert Voss har som nevnt spilt flere Shakespeare-roller. Blant annet Shylock, i Peter Zadeks iscenesettelse av The Merchant of Venice i 1988. I omtaler av oppsetningen, framgår det at Gert Voss spilte Shylock på en måte som pekte mot muligheten for at Shylock ville komme sterkere tilbake. Som opprører, neste gang. Og i forlengelsen av en slik tolkning av The Merchant of Venice, kan Marlowes stykke sier å fortsette der Shakespeares slutter. Barabas er en opprører som ikke finner seg i den uretten det kristne samfunnet begår mot mot ham.
– Det finnes flere likhetstrekk mellom The Jew of Malta og Shakespeares The Merchant of Venice. Og disse strukturlikhetene er ganske opplysende, som f.eks. at begge jødedøtrene konverterer til kristendommen.
– Ja. Shakespeare kjente, og hadde kanskje til og med sett The Jew of Malta på scenen. Man kan, om man vil, karakterisere Shylock som en anti-semittisk fordom. Men i forhold til Barabas, er og forblir han et borgerlig menneske. En som driver business og holder seg til spillereglene.
Shakespeare er selvfølgelig langt mer differensiert enn Marlowe. Shylocks datter Jessica og tjeneren Launcelet Gobbo, er f.eks. finere tegnet og mer sammensatte enn de tilsvarende rollene hos Marlowe.
Da jeg spilte Richard III, husker at jeg tenkte på at jeg var alene om å ha alle våpnene. Ingen av de andre skikkelsene har like stor kraft eller potens som Richard Og det er også noe av problemet med Der Jude von Malta.
– Hva var ideen bak din tolkning av Shylock?
– I Zadeks oppsetning spilte jeg Shylock som en assimilert jøde. En som holder spillereglene, fordi han er avhengig av å aksepteres av staten og samfunnet. Men jeg tror at mennesker som massene tar avstand fra, alltid vil stikke seg ut ved en form for overlegenhet, fordi de tvinges til å utvikle visse talenter og egenskaper. Du ser det samme i konflikten mellom jøder og palestinere. De undertrykte må utvikle kjøpmannsegenskaper, intelligens og fantasi.
Også Shylock er mer intelligent enn de andre, og derfor spilte jeg den berømte scenen som en slags inneforstått joke. Shylock vet at han ikke har noe å vinne i det samfunnet han lever i, så når han ber om Antonios hjerte, vet han at det aldri vil komme til et slikt punkt, fordi den kristne staten alltid finner påskudd for å beskytte seg og sine egne.
– Å sette jøder i sammenheng med penger og økonomisk talent er tabu, også for historikere. Har teatret lov til å bryte alle tabuer?
– Teatret provoserte jo mer tidligere, enn i dag. Fordi media eksponerer absolutt alt mulig, og tilsynetalende uten at folk tar anstøt av det. Det gjør det vanskeligere å lage teater. Men det betyr likevel ikke at teatret skal slutte å avsløre vår forløyethet, og i alle fall å forsøke å bryte såkalte tabuer. Men antagelsen om at det er en sammenheng mellom jøder og penger, er jo en klisjé. I dag er alt styrt av penger. Uavhengig av om man er jøde, araber eller kineser.
Israelerne hevder imidlertid at det har oppstått ny form for anti-semittisme, som ikke retter seg mot «jøder», men mot Israel. Sharon er høyrevridd, og svært uheldig for landets utvikling og for forholdet mellom palestinere og isralere. Men i offentligheten verden over hevdes det også at det er «typisk jødisk» å opptre så grusomt overfor palestinerne.
– Kan man si det så brutalt som at vi foretrekker å se på jødene som ofre, framfor som soldater og «muskeljøder»?
– Nettopp. Man aksepterer ikke at jødene i Israel har bygget en militærstat også for å kunne overleve. Den unge generasjonen israelere spør om hvorfor jødene under Det tredje riket ikke kjempet. Hvorfor gikk de inn i rollen som offerlam? Hvorfor kjempet de ikke?
Og her er det en paralleller til stykket. Under prøvene spurte jeg meg om hva som blir tilbake av et menneske som lever i et samfunn som har erklært at det beste ville være at dette mennesket ikke eksisterte?
– Hvordan oppleves det å spille Barabas her i Wien? Og i et land som sies å aldri ha tatt noe egentlig oppgjør med fortiden?
... fordi østerrikerne ser på seg selv som ofre. Men selvfølgelig er ikke dét bare sant; flertallet av befolkningen hilste Hitler med hevet arm. Det har imidlertid også vært store protester mot Haider, demonstrasjoner på 100.000 mennesker. Tysklands vilje til oppgjør med fortiden er kanskje unik, men i Tyskland har man også en anti-semittisme som er forkledd som filo-semittisme.
– Har den yngre generasjonen i Tyskland, etter 68-erne, samme vilje til å beskjeftige seg med disse spørsmålene? Er det ikke en vilje til å slå en sluttstrek, gjøre seg fri fra fortiden?
– Det kan se sånn ut. Jeg skjønner at en tysk 17-18-åring som ser filmer med Sylvester Stallone, ikke har lyst til å høre om Auschwitz «enda en gang». Men jeg mener at dette er noe som vi ikke kan gjøre oss ferdige med.
(intervjuet fortsetter på side 53, der Gert Voss snakker om rollen som Rosmer i Rosmersholm.)
NOTER
1 Norsk oversettelse, se anmeldelsen på side 10